Ferdig med å være i prøverørsfella - klar for forandring og et nytt kapittel i livet 🌈

Det føles som å ha livet på pause. Helt siden 2014 da vi skjønte at vi trengte hjelp med å få barn og vi startet prosessen med å søke om prøverørsbehandling, har livet mitt handlet om det. Det å bli mamma har vært det aller viktigste, det som har tatt mest tid og mest plass, det som har gått foran alt annet. Jeg har takket nei til invitasjoner, utsatt jenteturer, latt være å kjøpe nye klær (trenger jo gravidklær snart), endret planer og satt andre drømmer på vent. Livet har handlet om sykluser, eggløsninger, stimuleringer, hormonkurer, sprøyter, medisintider, antibiotikabehandlinger, ultralydavtaler, turer til utlandet for prøverørsbehandling, ventedager og vonde nedturer.

Alt annet har måttet vente. Og gudene skal vite at jeg har ventet. Jeg har ventet og ventet og utsatt og utsatt. Bare jeg blir gravid og denne babyen kommer, da kan jeg...

Noen som kjenner seg igjen?

Foreløpig har all denne ventingen og utsettingen vært forgjeves og til ingen nytte. Jeg kunne like godt sagt ja til den invitasjonen, dratt på den jenteturen, kjøpt den nye buksa, gjort som planlagt og fulgt andre drømmer samtidig. Jeg ble jo ikke gravid likevel. Ikke den første gangen, ikke den andre gangen, ikke den femte gangen heller, og here I am etter det ellevte innsettet, og fortsatt ikke mamma. Livet har stoppet helt opp samtidig som tiden går og når jeg ser rundt meg ser jeg hvordan livet går fremover, utvider seg og beveger seg for de andre. Det er som å stå på en bussholdeplass og vente på bussen, men når den kommer så er den stappfull og det er ikke plass til meg, så jeg må ta et skritt tilbake og vente på den neste bussen. Men den neste er også stappfull, så jeg må vente på den neste igjen. Og den neste. Og den neste. Og så kommer jeg meg bare ikke videre.

I årevis har jeg ventet på den aller største endringen i livet og jeg har vært SÅ klar for den. Det har jeg vært lenge. Men den har ikke kommet og jeg har følt meg mer og mer stuck. Stuck i at alt er som før og at det ikke kommer noe nytt til livet mitt.

Og så kom corona. Så om ikke jeg følte meg stuck fra før, bokstavlig talt, så gjorde jeg det virkelig da. Stuck i en liten leilighet som føltes veldig trang da vi begge var hjemme samtidig over tid, stuck i Oslo hvor jeg ikke lenger kunne ta kollektivt og det var vanskelig å bevege seg rundt uten å være blant mennesker, stuck med hjemmekontor og terapitimer over nett, stuck i Norge og uten muligheten til å reise utenlands for å fortsette prøverørsbehandling, og stuck i å være ufrivillig barnløs med et daglig fokus i media på familier, hjemmeskole og hvordan foreldre og barn skulle klare den nye hverdagen.

Blæh!

Jeg ønsket meg ikke å få hverdagen og livet fullstendig snudd på hodet, og corona er skikkelig dritt, men det gjorde at jeg fikk et nytt perspektiv på livet mitt. Jeg så alt i livet mitt med mye mer klarhet og det ble tydelig for meg at jeg ønsket meg noen store endringer. Med prøverørsbehandling og reisen min til å bli mamma satt helt på vent på ubestemt tid, var det som om de andre tingene i livet mitt og hverdagen min plutselig fikk mer plass. Jeg kjente at jeg trengte noen endringer og at jeg var klar for å følge mitt eget råd om å ikke bli i det jeg kaller prøverørsfella. Om du ikke vet hva jeg mener med prøverørsfella, så har jeg skrevet om den før og du finner innlegget her om du ikke allerede har lest det.

Noe jeg og vi har utsatt lenge er å flytte ut av byen og inn i hus. Vi var nære på for noen år siden, vi dro til og med på et par visninger, men i bilen hjem fikk vi kalde føtter begge to og skjønte at vi ikke var ferdige med Oslo-livet riktig enda. Så da la vi flytteplanene helt på is og like etter begynte vi med prøverørsbehandling og alt annet ble satt på vent. Men drømmen om bedre plass, større hage, mindre støy og mas, færre folk boende helt innpå oss, mer nærhet til de vi er så glad i, kortere vei til sjøen, mindre stress og roligere tempo, ble ikke borte. Disse behovene har vokst seg bare større og større, men i årevis har jeg skjøvet de unna fordi jeg og vi har tenkt at det er for mye styr å flytte midt i alle forsøkene og at det ikke er noe vits i å kjøpe hus før vi vet hvor mange soverom vi trenger og om vi skal ta hensyn til beliggenheten til barnehager og skoler. Så alle disse behovene ble satt på vent. Hei prøverørsfella!

Det skal også sies at det har vært riktig å vente, så vi har nok ikke sittet helt fast i prøverørsfella, men NÅ er jeg overklar for en forandring og for å flytte. Nå tenker jeg ikke på antall soverom lenger, vi skal uansett ha mer enn ett soverom og så får vi heller ta ting litt som de kommer. Vi vil flytte og nå er tiden inne, med eller uten barn. Jeg gleder meg som fy og håper at drømmehuset vårt dukker opp snart. Vi har vært på noen visninger allerede, men har ikke funnet huset vårt enda, og jeg håper ikke det tar så lang tid før det skjer, for det begynner å haste litt.

Det er nemlig ikke bare flytting i hus som er forandringen og det nye kapittelet i livet nå, jeg begynner i ny jobb også! Her blir det forandringer og bevegelse i livet altså. Noe av det som ble veldig klart for meg da coronaen herjet og jeg følte meg stuck hjemme med hjemmekontor, var hvor mye jeg savner kollegaer og være en del av noe større. Som sykepleier og helsesøster (nå helsesykepleier) har jeg alltid vært vant til å være i større eller mindre team, være på vakt med kollegaer jeg har samarbeidet veldig tett med og som jeg har kunnet diskutere fag med og jobbe med, og jeg har fått venner for livet. Dette har jeg ikke i dag som terapeut med egen praksis og sånn har det vært i flere år. Jeg har selvfølgelig terapeutkollegaer som jeg har jevnlig kontakt med og jeg hadde mer kontakt med flere av de i hjemmekontor-ukene, men det blir likevel ikke helt det samme. Jeg savner å komme på jobb mandag morgen og snakke med noen om hvordan helgen har vært, jeg savner å ha lunsj med kollegaer og å snakke fag, jeg savner julebord og sommerfester og jeg savner samhold og teamfølelse. Og alt dette får jeg tilbake i livet mitt nå, for i dag begynte jeg i min nye jobb som helsesykepleier i skolehelsetjenesten i Tønsberg.

Endelig er jeg tilbake til Tønsberg igjen og nå har jeg kommet for å bli! Dette blir fint❤️

En stor forandring og et nytt kapittel starter nå og jeg er så klar for å kjenne litt bevegelse i livet igjen. Nå er jeg ferdig med å stå stille i livet og skyve på alle de andre drømmene som ikke handler om prøverørsbehandling og baby. Jeg er ferdig med å være i prøverørsfella, nå vil jeg gjøre plass til andre ting i livet også og skape mer bevegelse i livet mitt. Dette blir en VELDIG spennende høst med ny jobb, flytting og eggdonasjon.

Høsten 2020, jeg er SÅ klar for deg! Måtte du bli den beste høsten noensinne!

🍀🍀🍀

Helt slutt er det viktig å ta med at jeg IKKE slutter som terapeut selv om jeg starter i ny jobb. Jeg avvikler praksisen min ved kontoret mitt i Oslo, men jeg fortsetter i Tønsberg og for de som ikke kan komme til meg der, tilbyr jeg samtaler via nett (som det viste seg under coronaen at fungerer knallbra!). Jeg ELSKER å jobbe som terapeut, så det fortsetter jeg med, sikkert hele livet. Og du som ønsker det er fortsatt velkommen på det varmeste til å ta kontakt med meg for en samtale om du ønsker. Jeg får stadig henvendelser fra andre ufrivillig barnløse som ønsker å snakke med en som forstår og vet hva prøverørsbehandling er og alt det fører med seg, og hjertet mitt varmer alltid litt ekstra mye for dere. Så om du vil ha støtte fra meg i lengtetiden må du bare ta kontakt med meg her; hei@lengtetid.no Og! Er du medlem i Ønskebarn så får du redusert pris hos meg!

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem