Prøverørsfella 🚷

"Hege, du må leve som normalt!"

Dette er en setning jeg har fått høre flere ganger og som har gjort meg skikkelig sur og irritert, for selv om det dessverre blir mer og mer vanlig å ha behov for å få hjelp til å få barn, så er det ikke veldig "normalt" å fylle opp kroppen med hormoner, regulere syklusen ned og opp igjen, sette sprøyter, hente ut egg-og sædceller og befrukte i en skål for så å sette embryoet tilbake etter noen dager og håpe på det beste.

Det er ikke så lett å leve "normalt" når jeg er av og på behandling, med mange små oppturer og store nedturer og er i en konstant pågående sorg som har vart i årevis. Prøverørsbehandlingen er ikke et sideprosjekt i livet, det er en stor del av livet mitt og det påvirker det aller aller meste i livet. Det er vanskelig å bare overse og ignorere hvor "unormalt" livet føles til tider.

Jeg har i perioder vært fullstendig i prøverørs-bobla. Prøvingen har overskygget det meste, jeg har lagt opp dagene mine og planene mine etter behandlinger og medisintider og kun vært opptatt av det. Hele kalenderen min og livet mitt har vært tilpasset stimulering, egguttak, innsett, ventedager og mulig graviditet. Det er dette som har vært viktig og det har trumfet alt annet.

Jeg har latt være å dra på fest, latt være å bestille festivalbilletter til neste sommer, latt være å kjøpe klær fordi jeg snart er gravid og trenger gravidklær i stedet, latt være å avtale jentehelg med en venninne jeg ikke har sett på en evighet fordi jeg har tenkt at da er jeg gravid og heller vil være hjemme, jeg latt være å planlegge ferier, latt være å sette en dato for 40-årslaget mitt (snart er jeg 41). Alt dette fordi KANSKJE JEG ER GRAVID DA!

Jeg har utsatt, avventet, forskjøvet, takket nei og latt være en hel haug med hyggelige ting og fine opplevelser nettopp fordi jeg har tenkt at DA er jeg gravid. Når det eller det skjer er jo jeg gravid og da vil jeg sikkert ikke gå på den festen eller den festivalen, ta den flyturen, ha bruk for de trange buksene, reise på en aktiv ferie, feire 40-årslaget mitt osv. osv.

Men så har jeg glemt å ta høyde for at jeg kanskje ikke er gravid DA, og så har jeg angret som pokker når datoen for festivalen kommer og alle vennene mine drar og jeg ikke har billett, når ferien kommer og vi ikke har spart opp penger og har en plan, når jeg går glipp av den morsomme festen og når 40-årslaget mitt er utsatt på ubestemt tid. For når jeg kommer til DA, så er jeg ikke gravid likevel og i tillegg går jeg glipp av all moroa og de fine opplevelsene. Det blir bare tap-tap og jeg føler meg utenfor og synes generelt at livet er ganske kjipt.

Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg blir irritert på meg selv, og alt det kjipe krydres med litt selvkritikk på toppen. Oh lord!

Jeg kaller det for "prøverørsfella" og jeg har gått i den igjen og igjen og igjen!

Har du også gått i prøverørsfella?

Kjenner du deg igjen i å ikke planlegge og takke ja til ting fordi du tenker at du kanskje er gravid DA? Men så kommer du til DA og så blir du bare lei deg for at du takket nei eller lot være, og så sitter du der fortsatt ufrivillig barnløs og går glipp av en fin opplevelse som du angrer på at du ikke takket ja til?

Jeg tror jo der og da at jeg gjør noe lurt, at jeg er godt forberedt, tar gode valg for meg selv, planlegger fornuftig og gjør det som blir best. Men nå har jeg gjort dette nok ganger til å vite at det ikke er lurt, fornuftig, best eller godt for meg. Og nå tror jeg at jeg skjønner mer av oppfordringen til meg om "å leve som normalt". Jeg tror ikke det er meningen å minimere hvor vondt, vanskelig og krevende det er å være i prøverørsbehandling, men heller som en påminnelse om å ikke la prøverørsprosessen styre absolutt alt og frata meg de gode opplevelsene som livet også har å by på midt i alt det strevsomme. Jeg forstår det nå og jeg blir ikke like sur og irritert lenger, selv om det på en dårlig dag kan høres så lettvint ut og irritere meg litt likevel.

Nå forsøker jeg å vokte meg for prøverørsfella og jeg må passe litt på, for jeg tenker fortsatt automatisk på hvor jeg er i prøvingen og om jeg heller bør takke nei, utsette eller avvente. Men jeg vil ikke gå i fella mer! Jeg har erfart og vet nå hvor viktig det er å leve livet mitt og ikke frarøve meg selv alt det fine og alle de gode opplevelsene. Og det er jo ekstra viktig for nettopp meg som er ufrivillig barnløs å planlegge hyggelige ting både på kort og lang sikt. Innimellom alle medisinene, behandlingene, tvil og nedturene trenger jeg oppturene, gode opplevelser, påminnelser om at det også er mye fint i livet og noe å glede meg til og se frem til. For hvis det skulle være sånn at jeg ikke er gravid når DA kommer, så har jeg i hvert fall avtaler og planer i kalenderen som jeg vet kommer til å gjøre meg godt, og det er jo akkurat det jeg trenger DA.

Jeg har funnet noen måter å slutte å gå i prøverørsfella på og jeg tenkte det kunne være fint å dele de med deg, kanskje du også kan ha nytte av disse?

3 ting for å unngå prøverørsfella:

🔆 ikke slutt å gjøre de tingene du alltid gjør og alltid har gjort, f.eks. å gå på festival hver sommer med vennegjengen.

🔆 si ja til invitasjoner og gi deg selv tillatelse til å avlyse når den tid kommer om du trenger det, eller takk ja med forbehold til de som vet hva du står i. De vil ha forståelse for at du kanskje ikke kan likevel når DA kommer.

🔆 planlegg ferier, opplevelser og hyggelige ting uansett - alle planer kan gjøres om på. Du trenger å vite at du har masse å se frem til og som gir påfyll og energi, uansett graviditet eller ikke.

Jeg håper du ble inspirert til å takke ja og sørge for at du har noe fint å se frem til. Kanskje du vil planlegge noe hyggelig før jul, etter jul, til sommeren eller når som helst som du kan glede deg til, akkurat nå? Gjør det og tillat deg selv å ta det litt som det kommer når den tid kommer! Jeg tror ikke du vil angre!

Ta vare i lengtetiden❤️

Hegeklem