Feil valg og fullstendig panikk 😱

Det startet med et spørsmål. Jeg vet at det er flere som følger meg og reisen vår som er på ganske samme sted som oss, som er i valget om eggdonasjon eller som har valgt det, og som skal gjøre resten av valgene som følger med å starte prosessen med eggdonasjon. Og som en som har valgt å dele og være åpen om ufrivillig barnløshet, prøverørsbehandling og den litt lengre veien til å bli mamma og nå eggdonasjon også, må jeg regne med å få spørsmål. Det får jeg hele tiden. Men de færreste spørsmålene utløser et ras av tanker, følelser, usikkerhet og panikk, sånn som dette spørsmålet gjorde. Hadde det bare vært én som spurte hadde det kanskje ikke truffet meg så hardt, men da det var flere som spurte om akkurat det samme, så utløste spørsmålet et ras som var umulig å stoppe.

Hvorfor har dere valgt anonym donor?

Spørsmålet var gjerne etterfulgt av en setning om at de selv vil velge åpen donor fordi de synes det er viktig at barnet får vite opphavet sitt senere.

Jeg ble irritert. Jeg ble faktisk det. For i dette spørsmålet; hvorfor har dere valgt anonym donor?, "hørte" jeg mange flere spørsmål, som:

→ hvorfor lar dere være å velge åpen donor?

→ hvorfor vil dere ikke at barnet deres skal få vite opphavet sitt?

→ hvorfor fratar dere barnet deres denne muligheten?

→ hva slags mor er du og hva slags foreldre er dere som har valgt anonym donor?

→ hvorfor vil dere ikke være åpne med barnet deres om hvem egget kommer fra?

→ hvilke gode argumenter har du for valget dere har tatt?

→ hvorfor synes dere ikke at barnet deres fortjener å få vite hvem donor er?

→ ... ? Osv.

Jeg har hørt om mom shaming, men er det noe som heter donor shaming også?

Vil jeg komme til å føle meg som en dårlig mor fordi barnet vårt har en anonym donor?

Jeg fikk ikke alle spørsmålene som jeg har ramset opp over her, jeg ble bare spurt om hvorfor vi hadde valgt anonym donor. That's it. Men dette tilsynelatende enkle spørsmålet traff meg skikkelig og satte i gang en hel haug med følelser og ikke minst, en hel masse tanker. Jeg måtte jo svare på spørsmålet. Så jeg tenkte og grublet og rotet rundt og bakover i tid for å komme på hvorfor vi hadde valgt anonym donor. Men jeg fant ikke noe godt svar.

Det som skjedde da vi valgte å fortsette på reisen vår i Danmark og få hjelp av en donor, var at jeg fant en klinikk jeg hadde lest og hørt bra om, Vivaneo Ciconia i Aarhus. På nettsiden deres stod det at de hadde både åpne, kjente og anonyme donorer. Da vi hadde første Skype-samtale med klinikken fikk vi vite at det kun er anonyme donorer hos klinikken i Aarhus og at det står som det står på nettsiden deres fordi de deler denne med søsterklinikken sin Stork klinikk i København. Dette ble gjentatt i møtet med legen på klinikken i sommer. Jeg tror vi begge følte oss i så gode hender hos denne legen og denne klinikken at vi bare tenkte at ja vel, så er det sånn, vi er klare for å sette i gang prosessen med eggdonasjon her. Så vi signerte papirene og det kjentes bra å stå på venteliste til donasjon. Det var på mange måter en lettelse. No more stimulering og heftige hormonkurer på meg, nå var det bare å la klinikken velge donor for oss og gjøre jobben mens vi venter. Så deilig og så spennende. Nå er sjansene virkelig gode for at vi lykkes. Let's do this!

Sånn. Sånn var det vi tok valget.

Sånn var det, og valget bestod av litt tilfeldigheter, et godt førsteinntrykk, en god magefølelse og en hel del lettelse. Men det var jo ikke noe godt svar. Og med denne innsikten meldte panikken sin ankomst. For det gikk opp for meg at hvis jeg ikke klarte å gi et godt svar på dette til følgerne mine, hvordan i alle dager skal jeg klare å gi barnet mitt og den dette faktisk gjelder, et godt nok svar?

Jeg tenkte mer og mer på det og magefølelsen ble dårligere og dårligere. Jeg trengte å snakke med Glenn om det, kanskje han hadde et godt svar. Jeg dro hjem til Oslo og vi gikk en lang søndagstur i den friske og deilige høstmarka. Dette trengte jeg, å bare gå hånd i hånd, være sammen og kose oss på tur. Glenn var ikke forberedt i det hele tatt da jeg spurte han; hvordan valgte vi anonym donor egentlig? Han svarte og bekreftet det jeg fryktet, at vi ikke har et godt svar. Han sa det så lett og greit at det nesten høres ut som et fullgodt svar, at vi valgte klinikk, at denne klinikken kun har anonyme donorer og så ble det bare sånn. Herregud, tenkte jeg. Er det svaret vi har til barnet vårt? Det bare ble sånn?

Mens jeg prøvde å fokusere på å plassere føttene riktig og ikke snuble i røtter og steiner, gikk jeg enda en gang tilbake i tid og gikk igjennom prosessen steg for steg med Glenn. Jeg hørte hvor lite bevisste vi hadde vært, at vi visste fra første Skype-samtale at vi bare kunne få anonym donor og likevel så fortsatte vi bare. Det var ingen av oss som på et eller annet tidspunkt her sa; Hei, vent nå litt. Skal vi virkelig velge anonym donor og at barnet vårt ikke skal få vite hvem donor er? Er det riktig for barnet vårt og er det riktig for oss?

Men nei, det var ingen av oss som sa det. Vi bare fortsatte og nå står vi på venteliste til donasjon med en anonym donor. Barnet vårt kommer aldri til å få vite hvor egget kom fra.

Hva i helvete har vi gjort?

Jeg fikk panikk og pratet mer og mer, fortere og fortere. Ordene bare raste ut av munnen min. Tenk om barnet vårt kommer til å hate oss når det vokser opp. Tenk om det kommer til å hate oss for valget vi tok og for at det ikke har muligheten til å få kontakt med donor når det blir gammelt nok. Tenk om det kommer til å plage barnet vårt hele livet at det ikke får svar på hvem donor er, hvordan hun ser ut, hvorfor hun ville donere egg, og alt det andre barnet helt sikkert lurer på. Tenk om barnet vårt mener vi valgte feil og at vi er verdens verste foreldre som ikke gav det muligheten til å velge selv. Tenk om barnet blir sint og forbanna på oss resten av livet fordi vi tok dette valget på vegne av det lenge før det kom til verden. Tenk om vi har ødelagt alt. Og hvor i heite huleste har jeg vært oppi alt dette? Her skriver jeg en blogg hvor jeg deler alt om denne reisen vår og det er #meråpenhetomufrivilligbarnløsehet overalt, og så skal jeg og vi ha ANONYM donor? Det henger jo bare ikke på greip noe sted. Hvor bortevekk går det an å være i livets største valg liksom, og ikke mitt og vårt livs største valg, men i barnet vårt sitt liv? Er det mulig?

😱😱😱

Jeg glemte helt de fine høstfargene, den gode skogslukta og varmen fra hånden til Glenn som holdt godt i min. Jeg fikk panikk og Glenn ble stille.

Vi kom hjem og panikken ble med helt inn i stua. Jeg ble mer og mer overbevist om at vi hadde tatt et fullstendig feil valg og som ville få enorme konsekvenser for resten av livet. Konsekvenser som kunne bli så ødeleggende at jeg ikke ante rekkeviddene av de en gang og som vi aldri kunne reparere. Valget var tatt og skaden hadde allerede skjedd.

Vi måtte gjøre noe. Vi kunne jo ikke fortsette der, ved klinikken med bare anonyme donorer.

Kunne vi komme oss ut av dette og starte et annet sted? Jeg lette etter kontrakten med klinikken for å sjekke hva vi hadde forpliktet oss til. Det hadde gått flere måneder siden vi var der i juli og ble satt på venteliste til donor, jakten hadde allerede vart en god stund. Var det i det hele tatt mulig å bryte kontrakten og hvor mye ville det koste? Vi måtte sikkert betale for den tiden vi hadde stått på venteliste og de jobbet for å finne donor til oss. Jeg fant kontrakten, men jeg fant ingenting om dette i den. Jeg tok det som enda en bekreftelse på at alle andre som hadde skrevet kontrakt der var en god del hakk mer oppgående enn oss og at de ikke hadde vært bevisstløse og uberegnelige da de tok et livsviktig valg på vegne av det kjæreste de skulle få i livet sitt. Jeg måtte finne en løsning og jeg var innmari nær ved å fyre løs en mail til Jakob himself (legen ved klinikken vår i Danmark) for å skrive at vi hadde driti oss så til grader ut, at det bare var å beklage og be pent om å få hoppe stille og forsiktig av ventelisten hos de for å starte opp på nytt hos en klinikk med åpne donorer. Og i det jeg tenkte den tanken innså jeg at vi nå var på full fart til å bytte klinikk, IGJEN (!), og starte behandling hos klinikk (trommevirvel...) nr. 5, mine damer og herrer. Jepp! NR. hæren knekke meg 5!!! Altså, den oversikten over fertilitetsbehandlingen vår, den begynner å se mer og mer ut som en lang CV nå. Hjelpes! Hva ville folk si?

Men jeg fyrte ikke av denne mailen. I stedet brukte jeg de neste dagene på å google alle fertilitetsklinikker i Danmark og fyre av mailer til de i stedet. "Hei, jeg og min samboer trenger eggdonasjon. Hvor lang er ventetiden hos dere?"

Den var og er fortsatt lang. Alle klinikkene svarte at det er mangel på eggdonorer nå og at det kan ta alt fra 3-12 måneder å få donor. Det er lengst ventetid på åpen donor.

Jeg fyller 42 i februar. Det er under et halvt år til. Jeg regnet på hvor lang tid det ville ta å etablere kontakt med en ny klinikk, reise til Danmark og komme i gang med eggdonasjon med åpen donor, og jeg innså at det ville ta for lang tid. Jeg kan ikke vente. Jeg kan ikke. Og jeg tør ikke. Skal jeg ha muligheten til å oppleve å bli gravid og føde mitt barn, så bør det skje så fort som mulig. Jeg har ingen tid å miste. Vi står på venteliste nå og har i følge klinikken vår bare 1-2 måneder igjen med venting. Det er snart vår tur. Og i det jeg innså dette ble jeg glad for at jeg ikke fyrte av den mailen til legen vår for å bryte kontrakten og starte på nytt et annet sted. Det var for sent å velge på nytt, så jeg ombestemte meg og det tror jeg var lurt.

Legen vår vet ingenting om panikken som herjet i Østmarka i Oslo den søndagen og de neste dagene. Han og resten av teamet fortsetter bare jobbe på og lete etter donoren vår for å gi oss livets fineste gave.

Akkurat sånn ble det og sånn blir det.

Jeg skjønner at de som spurte meg om hvorfor vi har valgt anonym donor, spurte. Og nå vet jeg hvorfor jeg følte meg så truffet og hørte så mange andre spørsmål i det enkle spørsmålet. Jeg har nemlig lurt på det samme og spurt noen andre selv, en bekjent av meg fikk for flere år siden (før jeg selv visste at jeg var midlertidig ufrivilligbarnløs) barn med hjelp av donasjon, og hun valgte anonym donor. Jeg husker så godt at jeg syntes det var litt rart at hun valgte en anynom donor og jeg husker at jeg strevde med å forstå hvordan hun turte å velge bort at barnet hennes skulle ha muligheten til å vite hvem det kom fra. Var hun ikke redd for reaksjonene til datteren sin når hun ble stor nok til å forstå? Jeg forstod det liksom ikke.

Nå er det jeg selv som må svare for valget jeg og vi har tatt. Og kanskje er det et godt nok svar at det på sett og vis og på mange måter, bare ble sånn. Så får jeg tåle at alle som spør kanskje ikke forstår svaret mitt eller synes svaret mitt er godt nok eller riktig, og så får jeg forsøke å stole på at svaret mitt er godt nok for den dette svaret faktisk er viktig for, nemlig barnet vårt.

Til syvende og sist tenker jeg at det er viktig å huske på hva som virkelig betyr noe i alt dette og på denne reisen. For det som virkelig betyr noe er at barnet vårt kommer til oss og at vi blir en familie. Det som virkelig betyr noe er at jeg er mamma og Glenn er pappa, og donor er donor. Det som virkelig betyr noe er at vi har kjempet i årevis og at tiden går fryktelig fort, så vi har ikke så god tid. Det som virkelig betyr noe er at vi er millioner prosent trygge på at vi kommer til å bry oss svært lite om at barnet vårt kom til oss med hjelp av eggdonasjon og svært mye om hvor takknemlige vi er for at drømmen vår om få barn gikk i oppfyllelse. Det som virkelig betyr noe er at vi alltid har gjort så godt vi kan på denne reisen og at vi alltid har forsøkt å ta gode og riktige valg. Det har vi forsøkt denne gangen også. Og takket være dette enkle spørsmålet som vippet meg fullstendig av pinnen og rett inn i panikken, så stiller jeg og vi så mye mer forberedt nå til hvilke spørsmål vi kan få fra barnet vårt og fra andre om donasjon og valget vi tok. Og kanskje trengte jeg dette spørsmålet og denne panikken og det ivrige forsøket mitt på å gjøre om på dette valget, for å virkelig lande i den beslutningen vi tok og som har tatt oss hit vi er på reisen vår i dag. Jeg tror det.

Det var sånn det ble og sånn blir det.

Takk Gud for det🙏🏻

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem