Tredje og siste gangen 🏥

I det forrige blogginnlegget mitt skrev jeg at vi har bestemt oss for å fortsette på reisen vår til å bli foreldre. Om du ikke har lest innlegget enda, så finner du det her.

Før jeg skriver om hva som er planen videre nå må jeg bare få takke alle dere for alle nydelige meldinger, kommentarer og mailer dere har sendt meg etter det forrige blogginnlegget. Det har gått lang tid mellom blogginnleggene de siste månedene og det har vært helt stille med barneprøvingen, men likevel så er dere her og skriver om tårer som triller, gåsehud over hele kroppen og hvor mye det gleder dere at vi har valgt å fortsette. Og ikke bare det, men dere heier og vil følge oss videre på reisen vår. At det går an! Jeg føler virkelig at jeg og vi har en stor, kraftfull og fantastisk heiagjeng full av kjærlighet som løfter oss videre og vil støtte oss helt inn til mål, og jeg har ikke ord gode nok til å beskrive hvor takknemlig jeg er. Det betyr ALT. Tusen tuuuusen takk alle dere fine❤️

Så, til veien videre.

Vi bestemte oss etter hvert for å følge anbefalingen fra Penny ved Serum klinikken i Athen om dobbeldonasjon. Vi fikk informasjon om donasjonsprosessen og begynte å finne frem gamle barnebilder av Glenn og meg for å finne donorer som kunne matche oss. Det var morsomt å se bildene og se hvor like vi var som barn med nesten helt hvitt hår, blåe øyne og runde kinn. Jeg må si jeg lurte litt på hvordan klinikken i Hellas skulle klare å finne noen som matchet oss. Men stort lenger kom vi ikke i donasjonsprosessen.

Coronaen hadde nådd oss, grensene hadde blitt stengt og etter hvert som tiden gikk og unntakstilstanden vedvarte, gikk det mer og mer opp for meg at det kunne ta lang tid før vi fikk reise til Athen for donorforsøk. Veldig lang tid. I starten av pandemien var jeg mest opptatt av at vi var friske, at vi klarte oss etter forholdene ganske fint og at ingenting annet enn det var viktigere akkurat da. Men ettersom den livstruende følelsen gav seg litt etter litt, overtok følelsen av frustrasjon over at vi som har ventet i så mange år allerede møtte nok et hinder på veien til å bli foreldre, og tålmodigheten tok slutt. Når i alle dager skulle vi få reise til Athen igjen? Gudene vet, og de visste sikkert ikke de heller. Det hjalp jo heller ikke på den stigende håpløsheten at tilsynelatende "ALLE" andre i Norge og resten av verden ble gravide akkurat da og la ut bilder av struttende mager og teksten "Half baked" og "Sees i oktober".

BLÆÆÆÆ! F*#K my life.

Athen og resten av verden føltes plutselig så langt borte. Vi fikk ikke engang lov til å reise inn i Sverige som ligger bare en times biltur unna Oslo. Hellas føltes langt unna, flyturer føltes langt unna, donorer som matchet oss føltes langt unna, nye forsøk føltes langt unna og drømmen om å bli mamma føltes lenger unna enn noen gang. Og midt i alt sammen var det mye snakk om Danmark som lå rett foran Norge i corona-løypa og som Norge fulgte tett i måten å håndtere pandemien på. Tanken om Danmark streifet meg og det slo meg hvor mye enklere det måtte være for følgerne mine, som jeg hadde kontakt med underveis, som "bare" ventet på at grensen til Danmark skulle åpne for nye forsøk. Det første landet vi nordmenn kom til å få lov til å reise til måtte jo bli Danmark, og jo mer jeg tenkte på det, jo enklere og mer fornuftig fremstod det å gjøre donorforsøk i Danmark. Kort reisevei, tilgang med bare bil og/eller ferje, forståelig språk, ganske lik kultur, donorer som ligner på oss, byer og steder som er kjente, raskere åpne grenser og mye mye nærmere oss.

Nærmere oss på alle mulige måter.

Det tok ikke langt tid fra jeg hadde spurt Glenn om hva han tenkte om å prøve donorforsøk i Danmark til vi satt på hver vår Mac og lette etter aktuelle klinikker der. Hvis vi uansett skulle prøve noe helt nytt og som ville gi oss mye bedre sjanser til å lykkes, kunne vi jo like gjerne gjøre det i Danmark. Og når vi skulle gjøre noe som i utgangspunktet kjennes så fjernt som det får blitt, så var det noe veldig betryggende med tanken på å gjøre det i Danmark som er så kjent. Det bare gav så veldig mening at vi i løpet av noen dager ble enige om å bytte klinikk. Igjen. Igjen! Neida, du leste ikke feil og jada, vi bytter klinikk, igjen. Klinikk nr.4 - here we come!🙈

Etter å ha googlet, lest om anbefalinger i prøverørs-grupper, tittet på nettsider og forhørt meg litt her og der, bestemte jeg og vi oss for å sende papirene våre og en forespørsel til VivaNeo Ciconia Fertilitetsklinik i Aarhus. Vi avtalte et Skype-møte og fikk kort tid etterpå en samtale med Jacob, klinikksjefen der. Stakkars mann, jeg hadde nesten vondt av at han hadde fått tilsendt et virvar av papirer fra flere års prøverørsbehandling ved 3 forskjellige klinikker og at han måtte forsøke å finne en rød tråd og en forståelse for situasjonen vår i alt dette virvaret. Men det hadde han virkelig gjort. Vi opplevde at han hadde god oversikt, visste godt hvilken behandling vi hadde fått og at han ut i fra alt dette kunne gi oss forslag til videre behandling og en klar anbefaling.

Eggdonasjon. Der kom det igjen. Nå er dette den tredje klinikken som anbefaler det for oss.

Han, som alle de andre legene vi har snakket med de siste årene, sa at vi kunne selvfølgelig fortsette som før, men at sannsynligheten for de samme resultatene var store. Han mente også at vi hadde fått god behandling før, at klinikkene hadde prøvd det de kunne og at vi var godt utredet og testet for det aller meste. Og på bakgrunn av alt dette var hans klare anbefaling til oss, eggdonasjon.

Hva sa du nå? Eggdonasjon? Mener du at..? Synes du vi skal bruke mine?

Plutselig var det en ved siden av meg som trakk stolen litt nærmere skjermen og ville passe på at han hadde hørt riktig. Glenn, og jeg, var fra samtalen med Penny etter forsøket vårt i Athen, så innstilt på at det nå ble dobbeldonasjon og at legen hos Ciconia også ville anbefale det for oss. Så da han sa eggdonasjon igjen og igjen måtte Glenn spørre for å sjekke at han hadde forstått dansken riktig. Ja, han vil prøve eggdonasjon og Glenns sædceller først. SÅ fantastisk! Klart vi også vil det!

Vi hadde mange spørsmål og fikk svar på de alle sammen, og første skritt videre nå er et møte på klinikken hvor vi skal ha en samtale, signere papirer og Glenn skal levere sædceller som skal fryses. Da vi spurte hvordan vi burde forberede oss til eggdonasjon fikk Glenn beskjed om å begrense kaffedrikking til 3-5 kopper per dag (en aldri så liten utfordring dette for han som er viden kjent for å være den o'store kaffedrikkeren!) og jeg fikk beskjed om å leve som normalt. Det er allerede uvant for meg å ikke skulle tenke på eggkvalitet og å følge alle tips og triks for å "toppe" laget mitt med mine beste egg. Men fy søren, så deilig det er å slippe å føle på at jeg må være "flink" i tiden fremover og prestere for å "lage" gullegg. Nå er akkurat den delen av prosessen ute av mine hender og ute av min kropp, og det er helt greit. Men om jeg klarer helt å la være å tenke på hvordan jeg kan optimalisere forholdene i min kropp og min livmor for at et befruktet egg skal ville feste seg og bli der, tror jeg ikke. Jeg vil jo fortsatt gjerne gjøre alt jeg kan for at min kropp er superklar for å bli gravid og at vi lykkes denne gangen.

Apropos å lykkes. Sjansene våre for å lykkes har blitt noe redusert siden vi nå skal gjøre bare eggdonasjon og ikke dobbeldonasjon. I det forrige blogginnlegget skrev jeg at Penny i Athen gav oss 65% sjanse for å lykkes med dobbeldonasjon, og da jeg spurte Jacob i Aarhus gav han oss 40-50% med eggdonasjon. Fortsatt gode sjanser og fortsatt mye mer enn våre 10% med egne egg og sædceller. Akkurat hvor gode sjanser 40-50% faktisk er forstår jeg meg ikke helt på, så jeg håper at Kayulv kan hjelpe meg litt her også📊😉. Hun regnet nemlig ut hvor mye 65% sjanse for å lykkes faktisk er etter det forrige blogginnlegget mitt, og har du ikke sett det må du gå til kommentaren hennes på dette blogginnlegget nå. Det er bare en helt FANTASTISK måte å forstå disse tallene på og virkelig en gave til en mattekløne som meg!

Akkurat nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang og det gjør vi heldigvis ganske snart. Grensene til Danmark åpnes og vi reiser til Aarhus 20.juli for vårt første møte på klinikken den 21.juli. Jeg er sååå spent og gleder meg veldig til det, og så håper jeg bare så innmari at ventetiden for eggdonasjon ikke er lang.

I og med at vi har avsluttet behandlingen i Athen og bytter til klinikken i Aarhus har jeg lyst til å si at dette byttet handler om corona, unntakstilstand og nye perspektiver. Jeg vet at mange har sett livet sitt i et nytt lys etter disse corona-månedene, det har også jeg. På et tidspunkt ble det veldig tydelig for meg at jeg er forsynt med lange flyreiser og behandlinger langt hjemmefra, og at jeg bare ønsker meg nærmere alt som er kjent og som føles hjemme. Og Danmark er det for meg. Halve familien min bor der, bare en drøy time fra Aarhus og jeg har hatt alle mine barndoms sommere der. Jylland og Danmark føles som hjemme og det var noe som ble viktig for meg i løpet av corona-utbruddet. Hvem vet, kanskje hadde vi reist tilbake til Serum klinikken i Athen hvis ikke coronaen hadde stoppet oss. Antageligvis hadde vi det. Så vi avslutter altså ikke behandlingen der fordi vi ikke var fornøyde. Det var et friskt og godt pust å reise til Athen etter mange turer til St.Petersburg, og Penny er virkelig det varmeste, herligste mennesket jeg har møtt på reisen vår. Hun skrev den nydeligste mailen til oss da jeg skrev til henne at vi fortsetter i Danmark, og hun viste stor forståelse for at vi ønsker å fortsette reisen vår nærmere hjemme. Og det er akkurat det dette byttet handler om - å være nærmere oss selv på alle mulige måter når vi nå skal få barn med hjelp av en donor.

Så nå blir det Aarhus og Danmark, den tredje og siste gangen vi bytter klinikk.

❤️🇩🇰❤️

Kanskje lurer du på hvorfor vi ikke gjør eggdonasjon i Norge nå som det har blitt lov her, og kanskje lurer du på hvorfor jeg har gått på hormoner den siste uken, som jeg delte på Instagram for litt siden. Svarene på dette kommer i neste blogginnlegg, snart!

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem