• Hege

It’s the most wonderful time of the year🎄 Eller?



Hei hå nå er det jul igjen, og jeg kan nesten ikke tro det. Har det virkelig gått ett år siden forrige jul? Jeg skjønner det liksom ikke helt og kanskje er det fordi jeg husker julen i fjor som den skulle vært i går.


Lille julaften i fjor, i bilen på vei til årets julefeiring, forsøkte jeg alt jeg kunne å sette barnløsheten og prøverørsstrevet på pause for å komme i julestemning. Eller som vi sier på godt norsk: ta meg sammen. Men det var ikke så lett. Jeg hadde dagen før hatt en nedslående samtale med legen ved fertilitetsklinikken i Russland, og jeg var ubeskrivelig sliten etter et maratonår med prøverørsbehandling. Vi hadde hatt 5 turer til St.Petersburg på 8 mnd., og jeg hadde gått på mengder med hormoner nesten sammenhengende det siste året samtidig som jeg hadde stått på i jobben min som selvstendig næringsdrivende. Men etter å ha snakket noen runder med meg selv og minnet meg selv på alt som er fint med jul og alt jeg gledet meg til, kunne jeg kjenne på litt av den gode julestemningen og at jeg så frem til fridager og julekos. Jeg gledet meg til å treffe familien og tenkte at det ble lettere å glemme det litt når vi var sammen med andre. Ingen av de vi skulle feire med visste om den ufrivillig barnløsheten vår, så nå skulle jeg bare «parkere det», slippe prat om medisiner og babyer og bare slappe av.


Vel fremme og med rykende varm gløgg i hånda stod vi og småpratet på kjøkkenet og kjente julefreden senke seg da en graviditet ble annonsert. Jeg satte nesten gløggen i halsen, stivnet helt og tenkte inne i meg med store bokstaver; ”DU TULLER?!!!”


Det velkjente stikket i hjerte og det vonde i magen kom som det alltid gjør når jeg hører at noen andre er gravide. Jeg unnet de selvfølgelig å være gravide. Jeg unner absolutt alle i hele verden som ønsker seg barn å få de barna de ønsker seg. Det gjør bare alltid så vondt å høre det likevel. Det høres alltid så lett ut og som dette er det mest naturlige og vanlige i hele verden (hvilket det også er). Nesten som om ikke det er noen stor greie, som om det ikke er mange års slit, masse penger, haugevis med frykt og tvil og sorg og lengsel bak det.

Og det var det jo ikke, ikke for dem.


Jeg husker at jeg hørte noen ord om ultralyd og uker osv., men jeg hang ikke med. Jeg visste liksom ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg og jeg ble bare stille. Den fine kjæresten min, klippen min, som ytterst sjelden lar seg vippe av pinnen, sa høflig som han er, og med entusiasme i stemmen; ”Gratulerer!” Jeg kom litt tilbake til meg selv igjen og tenkte, å ja, det må man jo si. ”Gratulerer!” fikk jeg sagt, men noe mer klarte jeg ikke å si.


Julegleden jeg hadde mobilisert på veien dit forsvant mer og mer, og sigende kom den velkjente tristheten som ikke ville slippe taket og som ble værende resten av julen.


For meg er det uten tvil julen som er den vanskeligste av alle høytider og merkedager i løpet året. November og desember er en eneste lang påminnelse om forventningsfulle barn, pakkekalendere, nissefester, pepperkakehuslaging osv. Alt det som kanskje betyr julestri og stress for mange, men som er alt det jeg savner og ønsker meg.


Det er som om julen og julestemningen har en helt egen evne til å forsterke det som er. Det fine blir så glitrende fint og det vonde blir ekstra sårt og vanskelig.


Julen er jo egentlig veldig fin - tid til å være sammen, den lune stemningen, de sakte dagene, de gode duftene, den deilige maten og alt som hører med. Men alt det fine dempes av et slør med tristhet og tomhet som ingen perfekt stekte ribbebit, vakker julesang eller spennende pakke under treet kan ta bort. For når desember kommer og et og et adventslys tennes, forsterkes også påminnelsen om at dette blir nok en jul uten kul på magen og uten barn. Ikke i år heller, og jeg som var så sikker på julaften i fjor at neste jul er livet helt annerledes. Da er det VÅR tur!

Men med 3 dager igjen til jul kjenner jeg bare på stillstand og at jeg er like langt, eller kort er vel mer riktig å si. Enda en jul til og jeg er fortsatt ikke mamma.


Jeg har bare lyst til å hoppe over hele julen og rett inn i 2019. Nytt år og nye muligheter. Og i år gjør jeg faktisk det, julen tilbringes i smilets land, Thailand. Det blir 24.desember her også, men i 30 varmegrader og hvit sand under palmetrærne er det lite som minner om jul her. Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg noe bedre sted å være enn her i solen sammen med kjæresten min. Ferie og god tid sammen gjør oss godt og det trenger vi, for det er jo ikke til å komme fra at det er innmari krevende for parforholdet med prøverørsbehandling og alt som følger med det.


Men selv om jeg nyter late dager på stranden og forsøker å glemme litt at det er jul, så er det likevel en liten spent og optimistisk del av meg som innimellom minner meg på dette:


Kanskje er det din tur neste år. Det er jo viktig å håpe!


Og til deg som leser dette, ta vare på deg i julen hvorhen du er og gjør dagene så gode du kan for deg. Hvis du synes alt er pyton kan du huske på at julen gudskjelov ikke vare helt til påske ;) Den er faktisk snart over.



Sender deg en varm og god klem herfra ♡

376 visninger

© 2018 Lengtetid