Er jeg egoistisk fordi jeg ønsker meg barn?🤷🏼♀️
Jeg husker så godt den første fødselen jeg var med på. Jeg var i praksis som sykepleierstudent og hospiterte på føden, og der fikk jeg være med inn til et par som skulle bli foreldre for første gang. På hver vår side av sengen stod den vordende far og jeg og holdt den kommende mor i hånda og heiet frem babyen. Stemningen da babyen endelig var ute kommer jeg aldri til å glemme og da far begynte å gråte, gråt jeg også. Jeg kjente ikke disse menneskene, men jeg var full av følelser, ydmykhet og takknemlighet for å ha fått være med på livets kanskje største underverk.
Etter dette har jeg vært så heldig å få være med på det igjen, flere ganger. Ikke bare i Norge, men også i Ghana, som helsesøsterstudent i praksis, og i Etiopia, som sykepleier og feltarbeider. Fødsler fulle av sterke inntrykk, både gode og vonde.
Jeg har et stort ønske om å få oppleve en fødsel igjen, nemlig min egen.
Og ikke bare det, men jeg vil så gjerne oppleve å bli gravid, bli god og rund, være kvalm, strutte med magen, vagge rundt, slite meg igjennom en fødsel, bli mamma og slite meg enda mer igjennom våkenetter, få oppleve å amme osv. osv.
Det er et ønske jeg har. Et stort og lengselsfullt ønske jeg har hatt i flere år og som jeg kjemper daglig for å oppfylle. Det er et ønske som noen mener er egoistisk. Jeg ser det i kommentarfelt her og der som handler om fertilitetsbehandling, endring av bioteknoligloven og historier om å være ufrivillig barnløs. Kommentarer som ikke er rettet direkte til meg, men indirekte. Da endringene i bioteknologiloven ble vedtatt på Stortinget 26.mai i år var det mange som hadde behov for å dele sine meninger om det, og i statusoppdateringene på Facebook kunne jeg lese at ukjente, bekjente og tidligere kollegaer av meg blant annet syntes synd på barn som kommer til verden med hjelp av donor, skrev at det ikke er noen menneskerett å få barn og at det rett og slett er egoistisk.
Det er vondt å lese at jeg er egoistisk og at det er synd på det kommende barnet mitt for dette ønsket jeg har om å bli mamma. Jeg må til og med få hjelp av en annen kvinne til å bli mamma og mer egoistisk får jeg liksom ikke blitt.
Dette har jeg tenkt og undret meg veldig over i det siste og i denne undringen har det dukket opp et spørsmål som jeg har tenkt mye på.
Når blir det egentlig egoistisk å ønske seg barn og å føde det selv?
For det finnes jo også de som mener at vi som ikke klarer å få barn på egen hånd er mer forpliktet enn andre til å adoptere f.eks., fordi det allerede er mange barn i verden som trenger nye foreldre. Så i stedet for å gjøre fertilitetsbehandling og forsøke å bli få barn via prøverør, bør vi altså adoptere. Men selv om jeg ikke klarer å få barn på egenhånd, så ønsker jeg likevel å prøve.
Var det da jeg ble egoistisk eller når ble jeg egentlig egoistisk i mitt ønske om å få barn?
Var det da jeg forstod at jeg trengte hjelp til å bli mamma og vi ikke klarte å få barn på egenhånd?
Var det da jeg og vi takket ja til fertilitetsbehandling og IVF og ICSI?
Var det da vi hadde brukt opp alle de tre forsøkene vi fikk økonomisk støtte fra staten for å gjennomføre og vi ønsket å fortsette og prøve?
Var det da vi valgte å reise ut av Norge for å få fertilitetsbehandling ved en utenlandsk klinikk?
Var det da vi valgte å bytte til en ny klinikk?
Var da jeg passerte 35 år eller da jeg passerte 40 år?
Var det da vi hadde brukt 100 000 kr på dette ønsket eller 200 000 kr?
Var det etter 3 forsøk eller etter 10 forsøk?
Var det da vi ble anbefalt å bruke donor for å bli foreldre og vi bestemte oss for å gjøre eggdonasjon?
Var det da vi valgte å bytte klinikk, igjen, for tredje gang?
Eller var det da jeg ble sammen med Glenn og den første gangen jeg tenkte at jeg gjerne ville ha en familie sammen med han?
Når var det egentlig at jeg ble så egoistisk?
Ja, jeg spør og det er fordi det er noe her jeg ikke skjønner. Jeg kan nemlig ikke huske at noen har omtalt mine venninner eller andre for den saks skyld, som har fått barn, som egoistiske. Det finnes selvfølgelig de som synes det er egoistisk å få barn i det hele tatt og at det er mer enn nok mennesker på denne jorden, men det er ikke disse jeg tenker på nå. Nå tenker jeg på en mening noen har og ikke er redd for å uttrykke om at vi som er ufrivillig barnløse er egoistiske som ønsker oss barn og får hjelp gjennom fertilitetsbehandling for å bli foreldre. Og for meg så henger det ikke på greip at de som klarer å få barn på egenhånd ikke er egoistiske for å ønske seg barn, men at vi (som av mange ulike MEDISINSKE grunner) ikke gjør det, er egoistiske. Det er her jeg faller av og skjønner null og niks og nada. Jeg har akkurat det samme ønsket som veldig mange andre, men et eller annet sted på veien til å oppfylle det ønsket har jeg blitt egoistisk mens andre ikke har det. Derfor lurer jeg veldig på når på denne veien jeg ble det.
Jeg opplever at jo lenger jeg er på denne reisen til å bli mamma, jo lenger tid den tar, jo flere forsøk den krever, jo mer penger den koster, jo flere tester jeg må ta og jo flere alternativer jeg må ty til for å bli mamma, jo mer egoistisk blir jeg sett på som. Men utgangspunktet mitt er akkurat det samme som for alle venninnene mine og alle andre som er mammaer - vi har ønsket oss barn og vi har ønsket oss å bli mamma. Forskjellen er bare at jeg og vi får det bare ikke til uten hjelp og det tar lenger tid, krever flere forsøk, koster mer penger, trengs flere tester og andre alternativer for at jeg skal bli mamma. Ønsket vårt er HELT LIKT, det tar bare lenger tid og krever en hel haug med tilleggsgreier (la oss bare kalle det det) for at jeg skal komme dit.
Men da er jeg altså egoistisk, ikke de andre. I don't get it! Sorry, not sorry!
Det er rart og helt uforståelig at JEG må forklare og forsvare hvorfor jeg ønsker det jeg ønsker. Hvorfor ønsker du det du ønsker? Og da mener jeg ikke bare barn, men alt annet du ønsker deg i livet ditt (som jobb, reisemål, utdannelse, kjæledyr, bosted, hobby, ting til hjemmet, ting til deg selv etc.)? Litt vanskelig å forklare, ikke sant? Er ikke alle ønsker på en måte egoistiske da? Hvorfor ønsket du deg barn og egne barn? Hvorfor adopterte ikke du? Vanskelig å svare, er det ikke? Welcome to my world!
Hvorfor skal jeg måtte redegjøre for mine ønsker og særlig ønsket mitt om å få barn? Hvorfor må JEG forklare og gi gode nok grunner til at jeg ønsker å gå gravid og føde barna mine? Hvorfor skulle jeg gi opp å bli mamma så fort vi forstod at det kom til å bli utfordrende når det finnes hjelp å få og behandlinger som mange lykkes med? Hvorfor skulle jeg la være å prøve? Hvorfor er jeg mer forpliktet enn andre til å adoptere og gi trengende barn i verden et godt og trygt familieliv? Fordi jeg er ufrivillig barnløs?
Ønsket mitt om å bli mamma og få oppleve å være gravid og føde barn er så eksistensielt at det er vanskelig å forklare det. Det er bare er. Det er mitt ønske og jeg har rett til å ønske meg dette, akkurat som jeg har rett til å ønske meg alt det andre jeg ønsker meg i livet mitt. Jeg har lest og hørt nok ganger at det ikke er noen menneskerett å få barn, men det er min menneskerett å ØNSKE meg barn. Jeg trenger ikke tillatelse fra noen. Og minst av alt trenger jeg andres meninger om ønsket mitt om å bli mamma. Det er mitt liv.
You do you, and I'll do me!
Det er ikke mer egoistisk av meg enn av andre å ønske meg barn. Noen må bare mene det, det er deres rett. Jeg skal bare fortsette å jobbe med å drite mer i hva andre synes og mener, og fortsette å leve mitt liv slik som jeg ønsker og som er best for meg. Dessuten så tåler jeg faktisk bedre og bedre at noen synes jeg er egoistisk. Dem om det!
Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️
Hegeklem