Dette er så altoppslukende 🕳
Tidenes påske er over og FOR en drømmepåske det har vært! Går det an? Heldige oss fikk alt det beste denne påsken med hyttetur på fjellet og båttur i skjærgården og masse masse sol. Jeg kjenner at fine fridager uten fokus på medisiner, behandlingsplaner og barnløshet har gjort godt og at energien er på vei tilbake. Dager som dette minner meg på hvor viktig disse pausene er for meg og for oss, og at livet (heldigvis) også består av andre ting og ikke bare prøverørsbehandling og baby, baby, baby..
Men! Nå som hverdagen er her igjen kommer også fokuset på prøvingen tilbake. Det har jo ikke vært helt borte, for uansett hvor jeg er og hva jeg gjør så er det jo der hele tiden, og det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på det og reisen videre. Jeg tror ikke, eller jeg vet, jeg ikke er alene om dette. I alle meldinger og mailer jeg får fra andre ufrivillig barnløse er det særlig én setning som nesten alltid er med og det er denne:
Dette er så a.l.t.o.p.p.s.l.u.k.e.n.d.e!
Jeg kjenner meg så veldig igjen i denne setningen, og jo lenger tid denne ufrivillige barnløsheten varer, jo mer altoppslukende blir det.
Det var ikke altoppslukende i starten. Da var det å ta medisiner, gjøre ultralyder og reise til Porsgrunn for undersøkelser, egguttak og innsett noe vi gjorde i perioder, som (nesten) ingen andre visste om og som vi tenkte ville fort "gå over". Dette var noe vi gjorde litt sånn i hemmelighet og som ikke tok så enorm plass i livet vårt. Enda.
Det var en slags "av og på-greie"; det var periodene da vi var i behandling og periodene da vi ikke var i behandling, og i de periodene vi ikke var det ble alt som hadde med prøvingen å gjøre litt fjernt for meg. Da fortsatte livet sin vante gang, sånn nesten i hvert fall, og prøvingen tok ikke så mye plass.
Sånn er det ikke lenger.
Etter å ha forsøkt å få barn i snart 6 år tar barnløsheten og prøvingen så mye plass at det mange ganger er vanskelig å se så mye annet i livet. Fra å være en "av og på-greie" har dette mer og mer blitt sånn livet er. Det har gått fra valg om å kjøpe billett til sommerens festival eller ikke (for da er jeg sikkert gravid etter neste forsøk og da er det bortkastet å bruke penger på den billetten for jeg er sikkert kvalm og jeg orker kanskje ikke å dra og og og..) og andre små hverdagsvalg til større og større valg for livet og fremtiden.
Praten over kjøkkenbordet hos oss nå om dagen bærer tydelig preg av dette. Vi stiller oss selv og hverandre store og viktige spørsmål for oss og fremtiden vår, og det er nærmest umulig å svare på noen av dem uten å snakke om prøvingen og uvissheten rundt den og alt med det som vi har vært i så lenge nå. Jeg kjenner at jeg skulle så veldig ønske at det var over, at reisen vår hadde fått en lykkelig slutt slik at jeg og vi kunne slippe å ta hensyn til alt vi må ta hensyn til med prøvingen når vi skal valg som i utgangspunktet ikke har noe med det å gjøre i det hele tatt. Men sånn er det ikke. Dette er altoppslukende. Det er bare sånn dette er.
Kanskje blir det litt mindre altoppslukende om jeg kan klare å akseptere at det er sånn det er? Samtidig tror jeg på at det er viktig å ikke la barnløsheten og prøvingen styre alt annet i livet heller. Kanskje er det lurt å ta valg, gjøre endringer og fortsette å legge planer for fremtiden littegrann uavhengig av prøvingen videre? Det er søren ikke lett når dette har blitt så altoppslukende, men å ikke la barnløsheten styre alle valg gir meg en form for kontroll i det ukontrollerbare, det føles bra og det hjelper meg til å ikke bli slukt hel på denne reisen. Vi vet fortsatt ikke helt hvordan reisen vår ser ut videre herfra. Det er et av de store spørsmålene som svever frem og tilbake over kjøkkenbordet hos oss i disse dager. Men én ting vet jeg og det er at i sommer SKAL jeg på festival!
Jeg har sluttet å velge bort de små, men viktige og fine tingene som gjør meg godt, bare fordi jeg er ufrivillig barnløs og i prøverørsbehandling, og det har jeg tenkt til å fortsette med! Kanskje vi sees der?
😘🎶💃🏼👏🏻🔊☀️🥂💚 Klem Hege♡