• Hege

10.04.2017



Jeg sitter på sengen i det lille rommet. Jeg har på meg en éngangsbruk-kjole, den er hvit og altfor stor. Under har jeg ingenting og jeg føler meg akkurat så naken som jeg er. Jeg ser ut av vinduet som er dekket til ut mot den travle gaten. Kjæresten min har blitt sendt av gårde på en kafé i nærheten med beskjed om å komme tilbake om halvannen time.


Jeg er alene og jeg er redd.

Jeg er SÅ REDD.

Jeg tror ikke jeg har vært så redd som dette før, og jeg begynner å lure på om den ekstreme redselen jeg kjenner er et tegn på at jeg ikke bør gjennomføre det jeg er på vei til å gjøre nå.

Alle de skumle tankene raser i meg.

Hva om noe går galt?

Hva om jeg ikke tåler narkosen?

Tenk om jeg dør? Nå. Her.

Er det verdt det?

Hvordan havnet jeg her egentlig?

Er det nok nå?

Ender denne reisen her?

Skal jeg bare kle på meg, avlyse hele greia og dra hjem og leve et ålreit liv?

Jeg har jo egentlig et veldig bra liv, det er bare én ting som mangler..


Jeg er bare noen små sekunder fra å konkludere med at jeg ikke fikser dette. Jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Dette går IKKE. Men så banker det på døren og inn kommer sykepleieren og en anestesisykepleier som ser litt streng og skummel ut, og sier de er klare for meg. På skjelvende ben og med høy puls går jeg etter dem, og jeg prøver så godt jeg kan å smile og være en grei pasient mens jeg hilser på ukjente mennesker i hvite klær.

Vi kommer inn i rommet vi skal være i. Jeg klatrer opp i stolen, armer og bein festes, de setter på meg en oksygenmåler og legger inn en nål i armen. Jeg prøver så godt jeg kan å roe meg ned med å puste og smile.


Nå er det for sent å trekke seg, nå må jeg bare gjøre dette.


Jeg blir opptatt av å få med meg alt som skjer og hva alle i rommet gjør, men det går så fort. Plutselig kjenner jeg hånden til den litt strenge anestesisykepleieren som stryker meg over hodet mens hun nynner noe på russisk, og jeg blir litt roligere. Narkosen settes i armen min og jeg kjenner det prikker litt ubehagelig i kroppen noen få sekunder, før det blir svart og jeg er borte.

Helt borte.




Og det gikk fint med meg.



Hvordan jeg havnet i det lille rommet og hvorfor jeg har vært der igjen og igjen skal jeg fortelle deg.


Dette er min lengtetid og du er varmt velkommen til å følge meg!

1,012 visninger8 kommentarer

© 2018 Lengtetid