Vårt første forsøk i Athen, del 2 - innsett og siste sjanse.. 🤞🏻

Her kommer fortsettelsen av dagene våre og vårt første forsøk i Athen, og om du ikke har lest del 1 av dette innlegget, finner du det her.

Fredagen kl:13.00 møtte vi opp på klinikken for samtale og vi var begge forberedt på at det kunne bli innsett denne dagen. Jeg hadde fortsatt mange tanker og spørsmål om vurderingene og anbefalingen om å evt. skulle sette inn 2 dagers embryo i stedet for 5 dagers og alt sammen fikk vi svar på da vi møtte Galia, verdens varmeste og nydeligste embryolog.

Hun fant frem et ark, tegnet opp de 4 embryoene våre som nå var to dager gamle og forklarte hva de hadde gjort, hvilke vurderinger som var tatt og hvilke anbefalinger de hadde til oss.

Hun fortalte at de hadde gjort IVF (med denne metoden tilsettes hver eggcelle noen tusen sædceller og sædcellen vil selv finne veien inn i egget. Befruktningen skjer derfor på samme måte som ved en naturlig befruktning i kvinnens eggleder).

Dette er nytt for oss, både i Porsgrunn og i St.Petersburg har det bare blitt gjort ICSI (med denne metoden velger man ut en sædcelle som føres inn egget ved hjelp av en tynn glasspipette under mikroskop). Galia vurderte det slik at det var gode nok sædceller her til å la de befrukte eggcellene selv. Det ble jeg og vi veldig glad for å høre. Det er supert at de har forsøkt noe nytt og ikke minst at det ble 4 embryoer med denne metoden med tanke på redusert sædkvalitet.

To av embryoene ble gradert til 1 minus, som er veldig bra og de to andre ble gradert til 2 som ikke er like bra, men ok. Det skraverte området på tegningen er fragmentering, 5% på de to beste og 20% på de to andre. Ideelt sett skulle de ikke vært noen fragmentering i det hele tatt, men i følge Galia kan framenteringen stoppe opp (eller fortsette) og de to beste embryoene har gode muligheter likevel, i følge henne.

Etter å ha sett på dette sammen sa Galia at de anbefalte å sette inn ikke 1 embryo, ikke 2 embryoer, ikke 3 embryoer, men alle 4 embryoene. Say whaaaaat?

Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen og Glenn sluttet å puste tror jeg.

4 embryoer!??!?! På ÉN gang????

😳 😳 😳

Vi har vært vant til diskusjonen om å sette inn ett eller to embryoer, men aldri hørt snakk om å sette inn mer enn to. Så dette var også en helt ny opplevelse i prøverørsbehandling for oss. Og nå må jeg bare skyndte meg å si her, sånn i tilfelle du som leser enten har ramlet av stolen eller sluttet å puste, at det ikke blir firlinger altså. Galia sa at det er null sjanse for det og 0,000000000 og et eller annet sjanse for trillinger. Så det følte jeg meg veldig trygg på. Men hvis de var så sikre på at flere av embryoene ikke ville klare seg hos meg uansett forstod jeg liksom ikke hvorfor de ikke heller ville kun sette inn to og dyrke de to andre videre og fryse de til et evt. nytt forsøk senere. Da forklarte Galia at alle disse befruktede eggene har bedre muligheter i min livmor enn utenfor fordi i min livmor er det stabile forhold, stabil varme og mange mange mekanismer som foregår mellom egget og livmoren, og som hjelper alle disse befruktede eggene bedre til å vokse enn om de er i et varmeskap. Dessuten ønsket hun ikke å ta sjansen med å utsette noen av disse embryoene for stresset og påkjenningen med frysing og opptining.

Så sa Galia én ting til som gjør at øynene mine fyller seg med tårer bare jeg skal til å skrive dette, og det var at de anbefalte å sette inn alle 4 embryoene også pga av bakgrunnen vår og alle de tidligere forsøkene våre. Da kom tårene, jeg klarte ikke å holde de tilbake. Og jeg klarer det ikke nå heller mens jeg skriver dette. For da hun sa dette kom det opp en erkjennelse hos meg.

Da kom erkjennelsen om at dette var det siste egguttaket mitt.

Glenn og jeg hadde allerede snakket om det før vi startet på dette forsøket, at dette kom til å bli det siste egguttaket med mine egg. Vi ville gi mine egg én sjanse til, men dette er siste sjanse for mine egg og siste sjanse for meg til å få mitt eller mine genetiske barn. Men veldig mange ganger før på denne reisen har ting ikke blitt som vi har bestemt oss for, vi har ombestemt oss, skjøvet på frister og dyttet på grenser, så derfor har jeg ikke vært 110% sikker på at vi kom til å stå ved denne avgjørelsen når vi kom dit. Men da jeg satt foran Galia med dette arket mellom oss og Glenn ved siden av meg ble det plutselig helt klart og tydelig for meg at dette er siste sjanse med mine egg. Mitt 7.egguttak og 11. innsett.

Det er kanskje på tide å tenke på noen andre alternativer hvis det ikke går bra denne gangen?

Siden jeg enda ikke vet hvordan dette forsøket har går, har jeg nok ikke tatt det helt innover meg enda at dette virkelig er siste sjanse. Hvis det går bra nå og det går bra hele veien får jeg jo mitt eller mine biologiske barn, men hvis ikke må vi vurdere andre muligheter for meg til å bli mamma. Det er vemodig å tenke på og det setter i gang en hel haug med tanker og følelser i meg, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg tenker og føler om det enda. Jeg holder tankene og følelsene litt på vent enn så lenge til vi vet hvordan det har gått med dette forsøket..

En litt gråtkvalt meg med nydelige Galia, embryologen

Tårene trillet der inne på kontoret i Athen og Galia viste meg og oss så mye varme, forståelse og omsorg. Hun strøk meg på hånden og klemte og trøstet meg, og da jeg fikk samlet meg litt og forsikret meg om at Glenn og jeg var enige, bar det rett inn på omkledningsrommet hvor jeg skiftet, signerte papirer og gjorde meg klar til innsett.

Penny sto med åpne armer da vi kom inn på rommet for innsettet. Jeg fikk en god og varm klem før jeg la meg på benken klar for vårt 11. innsett på denne reisen. Glenn satte seg på en ledig stol ved døren, men fikk bestemt og vennlig beskjed av Penny om å sette seg helt inntil meg for han måtte jo være så nærme som mulig når jeg ble gravid, sa hun så fint. Fortsatt ganske overveldet av det hele kjentes det ut som en litt sånn "ut av meg sjæl" - opplevelse da sykepleieren sa "Hege Paulsen" og "4 embryoes". F.i.r.e!!!

Noen få minutter etterpå ble kateteret med alle 4 embryoene ført opp i livmoren min og vi fikk se noe som lignet en vakker liten stjerneeksplosjon på skjermen da embryoene ble satt inn. Et magisk øyeblikk som kan være starten på noe veldig stort og etterlengtet.

Penny fortalte oss at dette var det første ferske innsettet på klinikken i 2020. Så enda en første gang i 2020 på oss altså. Det MÅ jo være et godt tegn! Og ikke nok med det, denne dagen, 10.januar, var det årets første fullmåne også. Nok et godt tegn, tenkte vi.

Det MÅ det jo være!

Rett etterpå ble det en gjennomgang av alle medisiner jeg må ta etter innsettet og jeg fikk med alt jeg trengte fra klinikken. De kjøper nemlig inn medisinene fra apoteket og så betaler vi til klinikken - veldig deilig å få med seg alt fra klinikken og slippe turen innom apoteket.

Etter å ha fått enda en god klem av både Penny og Galia på vei ut, gikk vi fra klinikken og rett ut i den deilige greske solen. Vi kjøpte med oss lunsj, fant et lite grøntområde med en fontene og satt i sola og spiste og kjente på lykken med å nettopp ha gjort et nytt innsett og ha en ny sjanse til å få den store drømmen vår oppfylt.

Vi gjorde ikke stort mer denne dagen. Jeg var rolig, men fortsatt litt overveldet og følte for å ta det ganske med ro resten av dagen, så da gjorde vi det. Vanligvis tar det ikke lang tid før det jeg kaller "etter innsett-panikken" slår til, så da var det godt med en litt myk kveld uten andre planer enn å slappe av og bestille flyreisen vår hjem igjen.

Lørdagen startet med blodprøve på klinikken kl:09. De sjekket progesteronnivået mitt for å se at jeg får riktig dose med progesteron-støtte. Dette var også nytt for meg. Da vi var i behandling i St.Petersburg fikk jeg ikke beskjed om at de sjekket progesteronnivået mitt og der fikk jeg inntrykk av at alle fikk samme dosering uansett. Men det har nok sammenheng med at jeg bare gjorde fryseforsøk der og at kroppen ikke produserer nok progesteron selv utenom den vanlige syklusen, og siden jeg denne gangen fulgte min naturlige syklus og produserer progesteron selv må de bare følge med på at jeg får nok til at det befruktede egget klarer å feste seg og bli der. Jeg fikk beskjed senere på dagen om at nivået mitt var fint og at jeg skulle fortsette med de medisinene jeg hadde fått i behandlingsplanen min. Jeg lærte også at for mye tilskudd av progesteron kan gjøre at det befruktede egget ikke fester seg, i følge en av sykepleierne på klinikken. Dette var nytt for meg og det er godt å vite at de vil følge med på nivået videre ved at jeg også tar en ny progesteron-prøve på testdagen og ikke bare HCG som jeg har gjort tidligere.

Før vi gikk derfra fikk vi en kort samtale med Galia igjen. Jeg hadde vært så overveldet av all informasjonen dagen i forveien at jeg spurte om en ny prat for å være sikker på at jeg hadde forstått all informasjonen riktig. Jeg bare kjente at jeg trengte å forstå alt sammen skikkelig, det gjør meg trygg og så mye roligere. Hun var kjempesøt og tok seg tid til å forklare det meste for meg og oss på nytt, og med en god klem på veien ut og mange lykkeønskninger fra alle på klinikken følte jeg meg godt ivaretatt, trygg og klar for en deilig dag i Athen.

Siden vi ikke skulle hjem før på søndag og dette var det eneste vi måtte på klinikken denne dagen, ble resten av lørdagen brukt til å være turister og kose oss i byen. Vi tok t-banen inn til sentrum og ruslet rundt i Psiri, hvor vi først spiste lunsj og så gikk innom markeder som hadde alt fra oliven i alle varianter til antikviteter og bod på bod med kjøttstykker med hoder og øyer og jeg vet ikke hva. Da jeg var kvalm nok av både lukta og synet av alle de døde dyrene gikk vi opp til Akropolis. Det var noe ganske annet å være der nå enn da jeg var der for 20 år siden i stekende augustvarme og turister overalt. Nå var det få mennesker og litt januarkaldt, men fortsatt like fascinerende og vakkert på toppen av Athen.

Etter Akropolis gikk vi nedover og rundt i Plaka hvor vi fant en herlig café med fyr i peisen (gjett hvem som passet på å få det nærmeste bordet til peisen🔥). Der ble vi sittende i flere timer og spise vaffel, drikke kaffe og te og Ouzo. When in Athens... (det var Glenn som tok seg av Ouzo drikkingen😉). Midt i blant de lokale satt vi og kjente på den gode stemningen, tid til hverandre og roen som en skikkelig deilig fridag uten planer gir. Ingen bekymringer eller "etter innsett-panikk", bare tilfredshet og go'følelse. Herlig!

Vi gikk innom et lite favorittsted som serverer digg vegansk mat på gresk vis før vi var kalde igjen og dro hjem for litt serietitting på senga og pakking til avreise dagen etter.

Søndag rakk vi ikke mer enn frokost og så utsjekk før vi dro hjem. Uvant å ikke ha kofferten like stappet med medisiner som vi pleier, men litt måtte vi ha med oss som jeg ikke har brukt før og det gikk helt fint gjennom sikkerhetskontrollen og alt. Og på søndag kveld var vi hjemme igjen.

Det føltes ut som om starskuddet for "de fæle ventedagene" startet da vi kom hjem. Hjem til hverdagen og hjem til virkeligheten. Å være i Athen gir liksom en feriefølelse selv om dagene består av behandling og avtaler og det absolutt ikke varmt der nå, og da føles det ikke helt som at ventedagene har startet, selv om de har det. Men da jeg kom hjem forsvant feriefølelsen og ventedagene var i gang for alvor. Jeg begynner jo å få god trening i være i de fæle ventedagene og vet mer om mer hva som fungerer best for meg, så jeg tok meg helt fri fra jobb de tre første dagene (jeg er min egen sjef og styrer dagene mine selv, heldigvis) og så har jeg jobbet litt de to siste dagene. Jeg har tatt det helt med ro, sovet, spist bra, gått tur i dagslys, sett på serier, jobbet med tankene og uroen min og gjort mitt beste for å ta en dag av gangen. Mer om hva jeg prioriterer og hvordan jeg kommer meg gjennom ventedagene kommer i et eget blogginnlegg snart!

Sånn! Dette var dagene våre i Athen og nå er det bare å vente til vi får vite hvordan vårt første forsøk her har gått. Vi hadde gode dager i Athen og er veldig takknemlige for all god hjelp og omsorg vi har fått hos vår nye klinikk, Serum IVF, og det føles veldig bra at de har gjort en del endringer i forhold til den behandlingen vi har gjort før som; stimulering i naturlig syklus uten nedregulering og med Puregon som jeg aldri har forsøkt før, ferskt forsøk som vi ikke har gjort på lenge, innvendig ultralyd ved innsett i stedet for utvendig, IVF for første gang i stedet for ICSI, andre medisiner enn de jeg har brukt før både før egguttak og etter innsett, og progesteron-måling som jeg ikke har gjort før. Det er godt å bli sett med nye øyne og prøve noe nytt, og selv om det i seg selv ikke er noen garanti for at dette går bra, gir det uansett nytt håp til oss.

Og! Vi har nådd en milepæl. Dette er vårt siste forsøk med mine egg. Det er ikke klinikken som har sagt at vi ikke bør gjøre evt. nytt forsøk med mine egg, det er det jeg og Glenn sammen som har bestemt oss for. Og det gjør dette forsøket eeeeekstra spennende for oss, og kanskje spesielt for meg.

TAKK til Penny, Galia og resten av den fine gjengen som har vært så flinke, gode, omsorgsfulle og oppmuntrende, og som har gitt oss ny tro - jeg er SÅ takknemlig❤️

Nå er det bare resten av ventedagene igjen..

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem