Vårt første forsøk i Athen, del 1 - egguttak og embryoer 🥚

Det er på høy tid med et nytt blogginnlegg og ikke minst å fortelle om dagene våre og vårt første forsøk i Athen. Mange av dere har fulgt oss underveis på Instagram og Facebook, og dere som har lest det forrige blogginnlegget vet at det ble en litt plutselig avreise til Athen da vi ikke visste sikkert før etter ultralyden jeg hadde to dager før egguttaket om vi fikk reise. Men det gjorde vi, alt så fint ut på ultralyden mandag forrige uke og da kastet vi oss rundt og bestilte fly og hotell uten å vite hvor lenge vi kom til å bli i Athen. Det var litt uvant med alle disse usikkerhetsmomentene denne gangen, de siste årene har alt vært planlagt og syklusen min har blitt styrt med medisiner, så vi har hele tiden visst når ting skulle skje, men siden vi fulgte min naturlige syklus denne gangen har ting vært mer usikkert og helt avhengig av den.

Mandag kveld var det altså bare å få pakket koffertene og natt til tirsdag sto vi opp kl:02 for å fly til Athen. Det er ingen direktefly nå utenom sesong så reisendagen ble lang med en mellomlanding i København på veien til Athen. Denne dagen gjorde vi ikke stort mer enn å reise og ta igjen litt tapt søvn, spise god mat og legge oss tidlig. Det var jo tross alt en stor og spennende dag dagen etter!

Onsdagen var vi på klinikken kl:09, jeg var fastende og klar for egguttak, mitt 7. egguttak på denne reisen til å bli mamma. Glenn hadde en god frokost i magen og var klar for en tur på "manne-rommet" (som jeg kaller det, hehe). Jeg var spent på om de siste eggposene som var litt for små på mandag hadde rukket å vokse seg store nok til uttak. Denne gangen brukte jeg kun medisinen Puregon i stimuleringen, en medisin jeg aldri har brukt før og nettopp derfor var det ekstra spennende å følge utviklingen av eggposene denne gangen.

Jeg var også spent på å gjøre egguttak på en helt ny klinikk, jeg visste jeg ville være i narkose og sove meg igjennom hele uttaket, men spent var jeg likevel. Jeg vet ikke om sykepleierne og anestesilegen så det, men litt etter jeg la meg ned på benken og de hadde festet bena mine følte jeg meg veldig sårbar. Jeg følte meg veldig trygg og i veldig gode hender, men det er sårbart å ligge på den benken helt naken nedentil og med bena opp og armene ut mens alle rundt holder på med sitt og jeg får en nål i armen, og jeg vet at jeg snart er helt borte og ikke har noe kontroll på det som skjer med meg. Og kanskje noen så det, for én etter én strøk de meg på bena eller skulderen eller armen hver gang de var i nærheten av meg. Det gjorde meg litt roligere og jeg rakk så vidt å hilse på legen som skulle gjøre uttaket før jeg kjente jeg ble døsig og hørte alle si "sov godt" til meg før jeg sovnet og var helt borte.

Jeg kan ikke engang huske at jeg gikk inn til det andre rommet hvor Glenn ventet på meg etterpå godt støttet av to sykepleiere, jeg var helt borte vekk og det var jeg en liten stund. Glenn har noen videosnutter av meg der jeg er smørblid, snøvler og bare rører, og jeg stiller det samme spørsmålet om og om igjen samtidig som jeg løfter opp teppet jeg har over meg for å se på magen min. Aner ikke hva jeg ser etter, haha! Etter en stund kom sykepleieren inn med et glass vann og toast og hjalp meg opp i sittende stilling. Rett etterpå kom Penny og gav meg den lengste og varmeste og godeste klemmen før hun jublet og sa: "8 eggs!!!" Åh, jeg ble SÅ glad! Og kanskje har du sett den lille videosnutten på Instagram hvor jeg forteller hvor mange egg det ble? Jeg er så susete at jeg nesten ikke klarer å telle en gang, men fy så stolt jeg er av de 8 eggene, det synes laaaaang vei. Hahaha!

Jeg spiste toasten min og Penny kom innom en gang til og gav meg enda en god klem og fortalte oss at dette var det første egguttaket de hadde på klinikken i 2020 og at grekerne er overtroiske, så dette lovte godt. Og om mulig, ble jeg enda gladere. Jeg vet ikke om jeg er så overtroisk, men jeg tror på at det meste har en mening og jeg elsker å oppdage sammenhenger og se etter tegn, og at mitt egguttak var det første i 2020 er jeg sikker på er et godt tegn.

Det ble avtalt at vi skulle komme tilbake lørdag ettermiddag for en samtale med Penny og vi fikk beskjed om at vi ville få en mail dagen etter med resultatet av befruktningen. Etter dette fikk vi gå og med god støtte av Glenn, småsjanglet jeg og vi tilbake til hotellet hvor vi tilbragte resten av dagen. Jeg blir alltid veldig trøtt etter narkose og har litt ubehag etter egguttak, så da er det godt å bli i sengen og sove og slappe av. Glenn sørget for mat og drikke med å løpe ut på hjørnet og hente take away til lunsj, og på kvelden ble jeg med ut for å hente pizza som vi tok med på rommet og koste oss med til en serie på Netflix.

En skikkelig slappis-dag med andre ord, og plutselig var dagen over.

Torsdagen startet med en deilig dusj, sol fra skyfri himmel og en følelse av å være meg selv igjen. Ah! Etter en nydelig frokost ble vi sittende i loungen på hotellet og jobbe noen timer på hver vår mac.

Vi ventet ikke å høre fra klinikken før utpå dagen, men allerede på formiddagen kom det en mail fra Penny om at 4 av 8 egg hadde latt seg befrukte og at hun var veldig fornøyd med antallet. Som hun skrev i mailen:

"Having 4 embryos is just what we need to offer you the best outcome!"

Samtidig ba hun oss om å komme innom dagen etter kl:13 i tilfelle de ville bestemme seg for å gjøre innsettet sooner than later, som hun skrev. Vi hadde, før vi kom til Athen, blitt bedt om å sette av 6 dager der og nå ble det kanskje innsett på dag 2 allerede. Jeg kjente et lite snev av forvirring og uro og en hel haug med spørsmål dukket opp i meg.

Hvorfor vil de ikke vente og se hvordan de utvikler seg?

Er det ikke best å få embryoer som er blastocyster (dag 5)?

Hvorfor vil de gjøre innsett allerede i morgen på dag 2?

Er det fordi embryoene er av så dårlig kvalitet?

Hvorfor?

Og utålmodig som jeg er, så klarte jeg ikke å vente til dagen etter. Jeg måtte ha svar I DAG!

Så jeg skrev tilbake og spurte Penny hva vurderingen hennes var, for etter 2 år i behandling i St.Petersburg er jeg innprentet med at det er blastocyster som gjelder, at mange befruktede egg ikke overlever dag 2 og 3 og at det derfor er best å vente å se hvordan de utvikler seg samt at alle embryoene vi fikk på frys der ble dyrket til blastocyster. Derfor var det vanskelig for meg å slå meg til ro med at et 2 dagers embryo var like "bra" som et 5 dagers, og jeg måtte bare spørre Penny. Hun svarte følgende:

"Having a day 2 embryo transfer will allow more time for the embryo and lining interaction so it is a very promising option. After all the uterus is the best incubator :-)"

Kort sagt, at embryoene ville ha det bedre i min livmor enn utenfor.

Jeg slo meg foreløpig til ro med dette og at det bare var et døgn til vi skulle på klinikken og vi ville få svar på alt vi lurte på da. Jeg laget meg et eget notat på mobilen og skrev opp alle spørsmålene jeg og vi kom på i løpet av det neste døgnet som vi ville ha svar på. For selv om jeg stoler fullt og helt på Penny og de andre ved klinikken sine faglige vurderinger, har jeg et stort behov for å forstå hva de tenker og anbefaler for å føle meg trygg og delaktig i det som skjer med kroppen min og embryoene våre.

4 befruktede egg 🥚🥚🥚🥚

Resten av dagen tilbragte vi ruslende rundt i Athens gater. Med en mage som fortsatt så flere måneder gravid ut etter egguttaket var jeg på utkikk etter noen fine kjoler og skjørt jeg kunne flytte inn i og forhåpentligvis bo i de neste 9 mnd., men i alle butikkene var det salg og kaos og rot, så det ble en veldig billig og skuffende shoppingrunde. Vi spiste skikkelig digg vegansk mat på gresk vis før vi tok t-banen hjem og la oss for kvelden spente som bare det på om det ble innsett dagen etter eller ikke..

Det ble innsett dagen etter og vi fikk svar på alle spørsmålene vi hadde. Alt om dette og resten av dagene våre i Athen kommer i del 2 av dette blogginnlegget på søndag, så jeg håper du vil stikke innom her igjen da og lese om resten av vårt første forsøk i Athen.

Til da, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem