Vårt 11. innsett - slik gikk det..🖤

Jeg hadde ganske gode ventedager. Jeg tror aldri jeg har vært så rolig i ventedagene før som i disse. Jeg klarte å holde panikken unna, tankene gode og å ikke holde på så mye med "hvis om atte, dersom atte", men bare ta en dag av gangen og ikke tenke så langt frem. Ventedagene var faktisk ikke så verst.

Jeg bestemte meg for å la være å teste før selve testdagen og kvelden før testdagen slo det meg at fra dagen etter av kunne livet for alltid bli forandret og at den dagen kunne være starten på det største i livet. Jeg koste meg så med den tanken, roen og troen jeg hadde da at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å teste dagen etter. En veldig uvant og merkelig tilstand å være i med tanke på at tiden i venteperioden ikke kan gå fort nok og at jeg alltid bare higer etter å få testet og få SVARET. Jeg ville liksom bare fortsette å flyte med muligheten, håpet og optimismen, og at det ikke skulle ta slutt. Det var så godt å ha det sånn.

Kanskje noe i meg visste..

Dagen etter stod jeg opp tidlig for å dra til Fürst og ta blodprøven (HCG). Jeg orket ikke frokost, jeg var altfor spent til å spise, så jeg hoppet bare kjapt i dusjen og dro av gårde. Da jeg kom hjem klarte jeg ikke lenger å la være, så jeg gikk på badet for å ta en graviditetstest. Jeg tenkte at nå som blodprøven var tatt kunne jeg like gjerne ta en hjemmetest også. Skjelven og uvel så jeg på at urinen sakte trakk inn i teststrimmelen og den ene streken som kom til syne, kontrollstreken som kom til syne, men ingen kryss. Ikke så mye som en antydning en gang. Og i løpet av noen sekunder var alt over. Bare over.

💔

Jeg kunne skrevet masse om hvordan jeg kjente at livsgnisten rant ut av meg og utover baderomsgulvet. Det lille sekundet jeg kjente på hvor lite jeg hadde lyst til å gå ut av badet og fortelle Glenn at testen var negativ. Om øynene til Glenn da blikket mitt møtte hans og han forstod at det ikke gikk denne gangen heller. Tårene som trillet. Om den kjente tomheten som oppstod. Stillheten som omfavnet oss. Om livet som fortsatte som før på utsiden av stuevinduet vårt mens livet stoppet helt opp inne hos oss. Om den uunngåelige tanken om at kroppen min bare IKKE vil bli gravid. Om følelsen av at Gud, Universet eller what ever tittet ned på meg med hodet litt på skakke mens det sa; "Men Hege da, trodde du virkelig at du skulle bli mamma, du da". Om hvor dum jeg føler meg som ikke tar hintet og som fortsetter og fortsetter på det som føles ut som et helt umulig prosjekt. At dette ikke er ment for oss. Om tanken på at jeg ikke orker mer, VI ikke orker mer. Om spørsmålet jeg stiller meg selv stadig vekk; "Er dette virkelig verdt det?". Om fristelsen til å bare si "F*CK THIS! Nå flytter vi til Bali!". Om det voksende behovet for at livet ikke skal handle om ufrivillig barnløshet lenger, at det er nok nå. Om å være lei og sånn skikkelig inn til margen L.E.I. Om sorgen som bare fortsetter og lengselen som fortsatt er der. Om 7. egguttak og 11 innsett av 17 embryoer og fortsatt like langt og kort. Om hvor vondt det er å miste troen, igjen, på at jeg noen gang blir mamma. Om at alt er som før og at jeg fortsatt er ufrivillig barnløs. Så innmari ufrivillig barnløs.

Jeg kunne skrevet masse om det, men det forandrer jo ingenting. Ingenting.

It is what it is.

Nå skal jeg bruke litt tid på å samle meg og ta vare på meg og oss.

Etter hvert skal jeg og vi gå en ny runde med oss selv og hverandre på hva vi vil gjøre eller ikke gjøre videre. Og vi skal få hjelp av Penny til å finne ut av det.

Akkurat nå vet jeg ingenting, for nå er det bare tomt. Tomt for følelser og tanker. Bare tomt.

Men én ting vet jeg. Det kommer til å gå bra med meg og det kommer til å gå bra med oss.

Uansett.

❤️

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem