Tristhet, sorg og masse masse kjærlighet 💔❤️

De siste dagene har vært tunge med en stor feit T. Nedturene blir bare tøffere og tøffere, og håpet svinner mer og mer. Jeg begynner å bli vant til nedturene og de negative graviditetstestene, men det blir ikke noe lettere av den grunn, det blir bare verre og vondere.

Da den enslige streken på graviditetstesten viste seg uten en eneste antydning til én strek til, hadde jeg bare lyst til å gi opp. F*ck it! Nå selger vi leiligheten, flytter til Bali og lever livet. Nå er det nok, jeg ORKER ikke mer! Og så kom alle spørsmålene; hvorfor gidder vi? Hvor langt skal vi gå for å bli foreldre? Når vi ikke har lykkes på 10 forsøk, vil vi da noen gang lykkes? Er det egentlig SÅ viktig å få barn?

Jeg føler meg bare helt tom og det er som å være i et vakuum.

Det er tungt å våkne hver dag til realiteten. Det gjør fysisk vondt og hver eneste celle i kroppen er trist.

Det er vondt å se Glenn så lei seg og høre tristheten i stemmen hans. Han sa forrige dagen at det føles som om noen har dødd. Og det HAR det jo. 2 vakre embryoer med potensiale for å dele seg, utvikle seg og vokse til liv, har dødd. Nå er håp byttet ut med sorg, og ikke sorg for bare disse 2, men også for de 11 andre embryoene vi har satt inn de siste 4 årene.

Våre 2 vakre blastocyster som ble satt inn 23.02.19

Det er rart det der med å sørge over noe som aldri har vært. Jeg har aldri opplevd å være mamma, men likevel er sorgen så stor over å ikke være det. En sorg som har vart i flere år og som bare blir større og større.

Det er sårbart å dele denne reisen og enda mer sårbart enn jeg var forberedt på. Jeg har mer enn én gang tenkt; shit, hva har jeg gjort? Invitere hele verden inn i det vi står i, vrenge innsiden ut og dele ALT på denne reisen. Jeg har jo alltid mest lyst til å gjemme meg vekk og være for meg selv når jeg har det vondt. Hva er det jeg driver med?

At det å formidle denne reisen til å bli mamma ville by på en god dose sårbarhet regnet jeg med, men jeg hadde på ingen måte regnet med denne ene tingen som har fylt innboksen min, kommentarfeltene, meldingsboksen og døren min de siste dagene, nemlig det største av alt - kjærlighet. Masse masse kjærlighet❤️

Jeg har fått enormt mange tilbakemeldinger på videoen i Vloggen (om du ikke har sett den kan du se den her: https://www.lengtetid.no/vlogg), SÅ mange gode og trøstende ord og oppmuntringer. Tårene har trillet daglig og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har skrevet "tusen takk". Og de mest brukte emojiene om dagen hos meg er utvilsomt disse to: ❤️🙏🏻. Det føles så altfor lite for jeg skulle så gjerne hatt flere og større ord som kan beskrive den enorme betydningen meldingene deres har. Jeg kjenner på en ubeskrivelig takknemlighet for all den støtten, omsorgen og kjærligheten som har blitt vist meg og oss disse dagene. Det helbreder tristheten og sorgen, løfter oss og gir oss mer enn dere aner.

Lørdag morgen våknet vi til frokost levert på døren fra bekjente av Glenn. En fantastisk fin overraskelse som rørte oss begge til tårer. Og jeg har aldri møtt de engang. Tenk at det finnes sånne mennesker ❤️

Du som følger, kommenterer, sender hjerter og deler din egen historie med meg skal vite at du inspirerer meg til å fortsette å dele min og vår reise, og til og med til å fortsette på denne reisen, selv om jeg har mest lyst til å gi opp akkurat nå. DU betyr så mye for meg, for min reise til å bli mamma, for Lengtetid, for oss (jeg vet at Glenn leser hver eneste kommentar og tar til seg hvert ord). DU og dine ord, gode tanker og varme støtte er viktig! SÅ viktig! Vit det!

Så i mangel på et bedre og større ord; TAKK for all kjærligheten du viser meg og oss. Jeg er rørt langt inn i hjerterota og kjenner på en dyp dyp takknemlighet for deg og din kjærlighet. TAKK for at du er her! Stor klem fra meg til deg ❤️❤️❤️