• Hege

Samtalen med Penny og det store valget 🚼

Det føles nesten uvirkelig å være der vi er nå. Ingen graviditet, ingen embryoer på frys, ingen plan for veien videre, helt tilbake til start og nok en gang i et valg om hva vi skal gjøre nå. Et valg som på mange måter føles helt umulig å ta, for jeg VIL IKKE måtte ta stilling til hva vi skal gjøre videre - jeg vil ikke fortsette og jeg vil ikke gi opp babydrømmen.

Så hva gjør jeg da?


Utålmodigheten spiser meg nesten opp om dagen og utålmodighet er virkelig det siste jeg trenger akkurat nå. Det er ikke plass til utålmodighet på denne reisen til å bli mamma, prøverørsbehandling og utålmodighet går nemlig ikke sammen. Men likevel føler jeg at hver eneste celle i kroppen er fylt med utålmodighet og det tar opp plassen til håp, tillit, tro og optimisme. Alt det som jeg trenger nå for å kunne fortsette. Det er ingen tvil om at jeg er innmari fortvilet, frustrert og utålmodig nå og det er nok klinkende klart for Penny også.


I forrige uke skrev jeg en mail til henne i forkant av Skype-samtalen vi hadde avtalt. Den var fullstappet med punkter og spørsmålstegn, og utålmodigheten og fortvilelsen min var ikke til å ta feil av. Hvorfor fungerer det ikke? Hva er galt? Er det eggene, sædcellene, livmoren, alt sammen? Hva gikk galt denne gangen? Hvorfor vil ikke eggene feste seg? Kan jeg ikke bli gravid? Hva skal vi gjøre nå? Eggdonasjon? Sæddonasjon? Begge? Bør vi utrede mer? Bør vi ta flere tester? Vi vil ikke fortsette å gjøre det samme igjen og igjen uten å lykkes, vi vet ikke om vi orker mer og vi er helt rådville nå og spør oss selv om vi skal gi opp..


Værsågod, her har du meg om dagen!😳


Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake under samtalen med Penny. Bare det å snakke om nye forsøk og å fortsette gjør meg helt utmattet og det føles som om all energi bare forlater kroppen min. Jeg vil bare så innmari at alt dette skal være over, at babyen vår har kommet til oss og at jeg endelig er mamma. Men sånn er det ikke nå og derfor må vi atter en gang diskutere veien videre med Penny. Hun forstår tårene mine og frustrasjonen min så inderlig vel. Hun har selv slitt i 12 år for å få sine to barn. Så hun forstår. Og godt er det.


Hun sa ganske raskt i samtalen vår at hun tenker at vi må gå for det som gir oss best mulig sjanse for å lykkes nå da hun er redd vi skal gi opp om vi ikke snart blir foreldre. Og hun tror vi vil angre dersom vi gir opp og ikke får det barnet/de barna vi ønsker oss. Jeg tror også det, men samtidig vet jeg ikke om jeg har mer å gi til denne prosessen. Jeg begynner å bli mer og mer usikker på om en premie langt der borte i det fjerne kan veie opp for all lengselen, fortvilelsen, belastningen og slitet som er her og nå og som har vært her i flere år.


Og så, med tårene som rant og med Glenn sin arm rundt meg, sa Penny med den mykeste stemmen og den varmeste omsorgen at det hun anbefaler for oss nå er dobbel donasjon. Donorsæd og donoregg. Ikke mine egg. Ikke Glenn sine sædceller.


Det var som om noe sank ned i magen min, kanskje det var hjertet mitt, jeg vet ikke. Det var som å få en dom og en utvei samtidig, en veldig rar følelse. Og jeg kjente med hele meg at NÅ hadde vi kommet dit jeg lenge har lurt på om vi kom til å komme. Donasjon.


Nå har vi kommet hit. Hit til det store valget.


Penny sa at det nå er opp til oss. Hun er villig til å gjøre det vi ønsker, så hvis vi ønsker å fortsette med egne egg og sædceller gjør hun det. Men med tanke på kvaliteten som de befruktede eggene våre hadde i januar mente hun at vi ikke vil ha særlig gode sjanser i et nytt forsøk med egne egg og sædceller. Hun sa også at hvis jeg hadde vært hennes datter og det kjæreste hun hadde, ville hun anbefalt meg og oss dobbel donasjon. Hun vil så gjerne at vi skal lykkes og at vi skal ha de aller beste sjansene til det, og det mener hun at vi vil ha med dobbel donasjon. Videre sa hun at vi nå måtte bruke all den tiden vi trenger på å ta en avgjørelse som er riktig for oss og at hun er her for oss og at vi bare må be om en samtale igjen, eller flere, når enn vi måtte ønske det. Herlige Penny altså❤️


Tid er akkurat det vi trenger nå. Det forstod jeg dagen etter vi hadde samtalen med Penny, for selv om vi rett etter samtalen med henne så på hverandre og sa at "ja, da går vi for det", så var det plutselig ikke så enkelt dagen etterpå. Da kom tvilen, usikkerheten, uroen og 1000 spørsmål og vurderinger hit og dit.


Og der er jeg fortsatt.


Det føles bare som et veldig stort valg å ta.

Skal vi fortsette og skal vi gjøre dobbel donasjon?

Vi, og kanskje mest jeg, trenger litt tid på å ta dette valget.

Det store valget.



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid