• Hege

Sædceller på frys og venteliste til eggdonasjon⏳

Det er en regnværssøndag og perfekt dag for å skrive et nytt blogginnlegg. Jeg vet det er mange som har lurt på hvordan det gikk på klinikken i Danmark og som har ventet på dette blogginnlegget, så nå er det på tide å fortelle dere om det.

Vi startet sommerferien vår med å reise til Aarhus i Danmark og vårt første besøk på den nye klinikken vår der. Det er ikke første og heller ikke andre gangen vi begynner sommerferien vår med tur til en fertilitetsklinikk eller i fertilitetsbehandling. Det er nesten så det har blitt en ny ferietradisjon, en veldig ufrivillig og litt kjip tradisjon og måte å starte sommerferien på. Fordi vi starter ferien vår på denne måten lar feriefølelsen vente på seg, den kommer ikke lenger samme dagen som jeg låser meg ut av kontoret mitt og har hatt siste arbeidsdag på en liten stund. For først kommer forberedelser til møtet med klinikken og erkjennelsen om at heller ikke år kan jeg få starte sommerferien uten å være fertilitetspasient, som opptar meg. Feriefølelsen lar vente på seg og det tar litt tid før den sakte kommer sigende og gjør det mulig å virkelig nyte ferie, sommer og late dager.

Sånn startet ferien i år også. Med fullpakket bil reiste vi ned til Aarhus og allerede dagen etter hadde vi avtaler hos klinikken vår, VivaNeo Ciconia. Rett etter frokost dro vi dit for vår første avtale. Vi hadde sommerfugler i magen og var veldig spente begge to. Nytt land, ny by, ny klinikk, nye behandlere og en helt ny vei til å bli foreldre. Vi visste akkurat hva som skulle skje denne dagen, men likevel var vi skikkelig spente på dagens avtaler på klinikken.

Da vi kom dit ble Glenn ble sendt rett inn på «mannerommet», som jeg kaller det, og jeg ble sittende og vente. Sædprøven ble avlevert og det var litt tid før vår neste avtale, så i mellomtiden gikk vi til nærmeste baker og drakk kaffe i solen.



Da tiden var inne ruslet vi tilbake til klinikken, klare for samtale om eggdonasjon og for å ta første skritt på den nye reiseruten til å bli foreldre. På klinikken møtte vi Jacob, klinikksjef og fertilitetslege, til samtale. Det var også han vi hadde vår første Skype-samtale med tidligere i sommer og det var fint å møte et «kjent» ansikt som kjente oss og som vi hadde snakket med om de samme tingene før.

Han gikk rett på sak og fortalte om prosessen med eggdonasjon. Det var ikke vanskelig å høre at han hadde hatt denne samtalen tusenvis av ganger før. For meg som hadde denne samtalen for første gang var det både bra og trygt samtidig som jeg følte at det ikke ble så mye plass igjen til usikkerhet og det å være ny i dette. Det ble en veldig «praktisk» samtale dette.

Vi fikk masse informasjon om innsett i naturlig eller styrt syklus, om noe økt fare for svangerskapsforgiftning og at jeg ved graviditet skal gå på Albyl-E (blodfortynnende) nesten hele svangerskapet, om at det kun settes inn 1 befruktet egg, om at donorene hos dem er i gjennomsnittet 20-29 år gamle og at de fleste er studenter ved universitet i byen, om at alle donorer er anonyme og at vi ikke får velge det selv, om at gjennomsnittet per donorforsøk er 2,8 befruktede egg, om at donor får 7000 DK per egguttak og at de fleste eggdonorene donorer egg fordi de kjenner noen som har vært ufrivillig barnløse og strevd med å få barn, og at de derfor ønsker å hjelpe andre som strever. Noe så fint❤️

Etter alle disse opplysningene snudde legen pc-skjermen mot oss, nå var tiden inne for å finne en donor som gjerne skal ligne litt på meg. Heldigvis fikk vi god hjelp til dette med forslag fra Jacob, for da var det akkurat som om alt i hodet mitt ble helt blankt. Jeg stirret på skjermen og så kolonner for høyde, vekt, hårfarge og øyefarge. Ikke vanskelige ting i det hele tatt, jeg hadde jo en slags mal på alt det, nemlig meg og min høyde, min vekt, min hårfarge og min øyefarge. Men likevel stoppet alt opp og jeg ble bare sittende og se på skjermen.

Han har sikkert opplevd det før. Det tok i hvert fall ikke lang tid før lege Jacob kom med forslag og fylte ut kolonnene for oss. 160-175 cm høy, BMI innenfor normalområdet og ikke antall kg, blå øyne og blond til mørk blond hårfarge.

Der. Sånn.

Denne beskrivelsen er det nå klinikken leter etter for oss. Til vår eggdonor.

Veldig fint og helt sprøtt å tenke på.

Noe mer vet vi ikke og får vi ikke vite om hun som skal gi oss den fineste gaven vi kan få, eggene sine. Akkurat nå er jeg glad for det, glad for at jeg ikke vet noe mer. Det finnes klinikker hvor man får vite mye mer om donor, mer om bakgrunn, interesser, hobbyer, se bilder og lese brev fra donor. Og det kan sikkert være fint det også og viktig for mange. Men da jeg opplevde i Danmark å bli helt blank og stoppe helt opp bare ved beskrivelsene av høyde, vekt, hår- og øyefarge, og som jeg enkelt bare kan ta utgangspunkt i mitt eget utseende med, så tror jeg at det hadde blitt altfor mye for meg å skulle velge med veldig mye mer informasjon om donor. For hvordan skulle jeg velge det? Hvilken betydning har det for meg, oss og barnet vårt om donor liker å jogge sånn som meg eller om hun elsker å spille fotball, som ikke er min greie i det hele tatt? Eller om hun liker helt annerledes musikk enn meg? Eller noe annet?

Jeg tror ikke det har så mye betydning. Jeg er glad jeg slipper å velge det. For meg holder det å «velge» høyde, vekt, hårfarge og øyefarge, og det er jo egentlig ikke et valg, det er bare sånn jeg ser ut og da blir det sånn. Og det har vært mer enn nok for meg å velge å gjøre eggdonasjon.

Det valget var vanskelig nok i seg selv.

Samtalen med lege Jacob varte i 45 min. Papirer ble signert og vi fikk stille alle spørsmålene vi hadde og fikk svar på alt. På veien ut av klinikken ble det tatt bilder av oss begge to.

Det første store skrittet mot eggdonasjon er tatt og nå må vi bare vente.

Sædcellene er fryst ned, vi står på venteliste til eggdonasjon og nå skal klinikken finne vår donor. Vi har blitt forespeilet 3-4 måneders ventetid. Å. Da vi hadde vår første samtale med Jacob via Skype for en tid tilbake var ventetiden 1-2 måneder, så det var en aldri så liten nedtur at ventetiden hadde doblet seg siden sist. Men som han sa, det kan gå fortere og hvis de finner en donor som matcher oss og vi er f.eks. nr.4 på ventelisten, så rykker vi frem og får eggdonasjonen. Og da jeg fikk tenkt meg litt om, så var det kanskje like greit med de 3-4 månedene, det er nemlig mye som skjer i mellomtiden (mer om det i neste blogginnlegg), så at det går litt tid før vi skal til Aarhus for innsett igjen er faktisk antageligvis like greit.

Det er vanskelig å beskrive følelsen jeg hadde da vi gikk fra klinikken og samtalen der og ut i solen og den danske sommerdagen. På bare 45 min. hadde vi tatt flere valg som kommer til å endre livene våre for alltid, og samtidig var alt som før. For jeg ble etter hvert kjempesur og hissig fordi jeg måtte tisse og var sulten samtidig (verste kombinasjonen som finnes for meg), og Glenn ble irritert for at jeg var sur og hissig og han ikke kunne trylle frem et toalett og mat akkurat der vi var, og for at jeg ikke skjønte det. Med andre ord så var jeg akkurat som før, Glenn var som før, vi var som før, alt var som før og samtidig hadde så uendelig mye endret seg bare i løpet av 45 min og noen tastetrykk på en pc.

Resten av dagen ruslet vi først i Marselisborg parken hvor rådyr og hjort går fritt og vi kunne til og med klappe de. Så gikk vi rundt Den Uendelige Bro før vi gikk strandveien tilbake til byen hvor vi avsluttet dagen med noen gode drinker og street food.



Innimellom alt dette og i det yrende livet i Aarhus tok jeg meg flere ganger i å legge merke til og se litt ekstra på de danske jentene i 20-årene. Jeg ble så oppmerksom på ansiktstrekkene (hun der ligner kanskje litt på meg?), smilene (se så glad hun ser ut, er alle jentene her så glade?), hårfargene (er ikke det mørkblond farge da tro?) og kroppene (hun der ser sprek ut, kanskje hun liker å jogge sånn som meg?). Og for hver jente vi passerte dukket spørsmålet i meg opp – er det hun som er vår donor? Eller er det henne?

Dagen etter reiste vi ut til Samsø for en ukes ferie der. Vi hadde en kjempefin teltplass på et fantastisk sted og koste oss masse. Jeg hadde det innmari fint samtidig som jeg kjente på en tomhet. Ikke en vond eller sår tomhet, bare en tomhet. Det var vanskelig for meg å få tak på hva den var, ikke for å gjøre noe med den eller prøve å forandre på den, men bare for å vite hva den var. Jeg tror den var to ting. For det første tror jeg at luften gikk litt ut av meg etter samtalen på klinikken. Jeg kom dit med et mobilnotat fullt av spørsmål og jeg fikk svar på alt sammen og hadde ingen flere spørsmål. Tomt for spørsmål. Tomt. For det andre tror jeg at beskjeden om at jeg ikke skal gjøre noe som helst nå, men bare vente, etterlot seg en tomhet. Jeg spør alltid legen igjen og igjen selv om jeg vet svaret. «Er det noe jeg kan/skal/bør gjøre nå for å bli gravid?». «Nei, du skal bare leve som vanlig.», er svaret. Og det er vanskelig. Å ville noe SÅ mye og ikke skulle gjøre noe for å komme dit strider mot all fornuft, alle impulser og alle instinkter i meg, og hjernen min jobber i løsningsorientering-modus hele tiden. Hvordan sørge for at jeg blir gravid? Hva kan jeg selv gjøre? Hva trengs? Hvem kan hjelpe? Hva kan/skal/bør jeg gjøre? Bare fortell meg det og jeg gjør det.

Jeg skal visst bare vente.

Jeg vet ikke om jeg klarer det.

At en annen kvinne skal gå igjennom alt det jeg har gått igjennom mange ganger for at jeg skal bli mamma, samtidig som jeg ikke skal gjøre noen ting går liksom ikke opp hos meg. I hvert fall ikke enda. Kanskje jeg bare må gi meg selv litt mer tid til å venne meg til tanken, til valget og den nye reiseruten min til å bli mamma. Gi det tid og vente. Jeg har veldig god trening i det etter flere år som ufrivillig barnløs, men det er fortsatt like vanskelig.

Veldig vanskelig.

Men jeg har fått beskjed om å ta noen blodprøver. Glenn også. Så da skal jeg og vi gjøre NOE i hvert fall. Og godt er det. For jeg MÅ jo GJØRE NOE!

Noen som kjenner seg igjen i det? Å måtte gjøre noe for å bli gravid? Til neste gang, ta vare i lengtetidqen og husk at du IKKE er alene❤️ Hegeklem

© 2018 Lengtetid