• Hege

Reisen vår videre, del 1 - en stor beslutning er tatt og vi fortsetter på reisen vår🍀

Nå begynner det å bli en stund siden vårt siste forsøk i St.Petersburg i februar og det føles som en liten evighet siden jeg satt i sofaen her hjemme og spilte inn den vonde lille videoen om resultatet (se videoen her).


Jeg har aldri vært så nære ved å gi opp å bli mamma som da. Vi hadde satt inn 2 blastocyster av god kvalitet, jeg kjente meg så rolig som aldri før og følte at jeg med hånda på hjertet virkelig hadde gjort ALT jeg kunne for at det skulle gå bra denne gangen. Men det gikk ikke denne gangen heller og da tok motløsheten fullstendig overhånd. Jeg var bare så sliten inn til margen av hele greia, forbanna på at det ikke var vår tur denne gangen heller, så trist av å tenke på all innsatsen på alle mulige måter som resulterte i ingenting og så hinsides lei, l e i, L.E.I av hele opplegget. Hva f..n er poenget, liksom? Gå igjennom alt dette for INGENTING?!!?! Ellers takk, but I'm done!



Samtaler med klinikken

Etter et mislykket forsøk har jeg alltid en samtale med lege eller sykepleier ved klinikken. Da går vi igjennom forsøket og hva legene tror kan ha vært årsaken til at vi ikke lyktes denne gangen. Etter forsøket i februar hadde jeg først en samtale med en av sykepleierene som sa det som alltid sies etter våre forsøk, nemlig at de tror at årsaken for at vi ikke lyktes ligger i embryoet og ikke hos meg, da alt har sett fint ut hos meg før og under innsett. Vi diskuterte mulige datoer for nytt forsøk og oppstart med medisiner, og avtalte at jeg skulle ta kontakt igjen når jeg og vi følte oss klare for nytt forsøk.


Jeg la merke til under samtalen at jeg hørte etter bare med et halvt øre og at jeg nesten var litt likegyldig til planen videre. Jeg forstod ikke denne likegyldigheten helt akkurat da, men det gjorde jeg senere da det ble klart for meg hva jeg vil videre.


En vond mars måned sneglet seg sakte over i april, en drømmepåske og lysere dager sklei over i mai, og en mail fra klinikken kom med forslag om en ny samtale, denne gangen med legen vår dr. Alena. Vi hadde en lang samtale med gjennomgang av all behandling så langt og hva de anbefalte oss videre (les innlegget her). En milepæl ble introdusert og vi fikk en tid til samtale med Cilla om eggdonasjon.


Samtalen med Cilla var både viktig og klargjørende, vi fikk svar på de spørsmålene vi hadde om eggdonasjon på det tidspunktet og for første gang på denne reisen følte vi oss klare for å vurdere dette som en ny mulighet til å bli foreldre.



To ting som førte til en stor beslutning

I disse samtalene med klinikken la jeg stadig merke til at engasjementet mitt ikke var det samme som før, at jeg følte meg litt tilbakelent og lunken. Den litt likegyldige følelsen til datoer for nye forsøk, anbefalinger om små endringer i behandlingen og forslag om nye forsøk med egne egg eller eggdonasjon, ble bare sterkere og sterkere. Og én ting ble helt klart og tydelig for meg, og det var dette:


jeg er ferdig med prøverørsbehandling i Russland!

Jeg kan ikke forklare hvorfor eller akkurat når det ble tydelig for meg, men jeg kjente det allerede rett etter det siste forsøket vårt. Jeg ville ikke tilbake til St.Petersburg for behandling. Jeg så ikke for meg et nytt forsøk der. Jeg hadde ikke troen lenger.

Og da jeg sa det til Glenn, svarte han: "Ikke jeg heller!".



Dette var den første tingen som førte til vår store beslutning, og den andre tingen var en samtale med Anette ved Frøyaklinikken. Anette har fulgt meg i alle disse årene jeg har vært i prøverørsbehandling, så hun kjenner meg og behandlingsløpet vårt godt. Vi ble enige om at jeg skulle komme til en time hos henne og i meldingen til meg dagen før skrev hun: "Ønsker med timen i morgen å se på nye muligheter". Tja, tenkte jeg. Jeg var på dette tidspunktet ganske sikker på at jeg ikke orket flere forsøk, så jeg hadde mine tvil om at denne timen kom til å forandre så mye på det, men jeg var spent på hvilke nye muligheter Anette tenkte på og ville uansett høre hva hun hadde å si.



Vi fortsetter på reisen vår🍀

Da jeg kom til Anette dagen etter lå alle papirene mine utover hele pulten hennes og jeg kunne se at hun hadde forberedt seg til samtalen med meg. Etter at jeg hadde grått noen tårer i min store fortvilelse for at vi nok en gang hadde "rykket tilbake til start" og fått en god klem, var jeg klar for å høre hva Anette hadde å si. Og det var nettopp det hun hadde gjort også, Anette hadde sett gjennom alle papirene våre og "rykket helt tilbake til start", dvs. til det som i utgangspunktet er den store utfordringen vår med å få barn på naturlig vis. Hun pekte og forklarte, og mer og mer falt brikkene på plass i det store "prøverørs-bildet" vårt. Jeg gikk derfra med med ordet "selvfølgelig, selvfølgelig, selvfølgelig" på repeat i hodet. Alt gav plutselig så mye mening og etter en viktig samtale om veien videre med Glenn da jeg kom hjem var jeg helt sikker på beslutningen vi tok sammen da.


Vi fortsetter på reisen vår, men den fortsetter ikke hos klinikken i St.Petersburg

🍀🍀🍀


Hvor vi er i behandling nå, hvilken behandling vi får og hvordan vi fortsetter på reisen vår videre kommer i del 2 i neste blogginnlegg, so stay tuned..



Hegeklem♡

© 2018 Lengtetid