• Hege

Om jobb, jobben jeg måtte slutte i og drømmen om å hjelpe andre til en bedre lengtetid 🍀

Jeg skulle i hvert fall IKKE bli sykepleier. Men det gikk visst over, for jeg begynte på sykepleierstudiet og trivdes så godt at jeg ble der i 3 år. Sommeren 2002 var jeg ferdig utdannet og holdt på å sprekke av stolthet for at jeg var rykende fersk sykepleier og at jeg resten av mitt liv skulle hjelpe mennesker som trenger det. Verden, here comes nurse Hege!


Og ut i verden jeg dro. Etter et intenst og nervepirrende halvår som ny i faget, backpacket jeg og kjæresten da verden rundt i flere måneder. Jeg følte meg fri som fuglen og livet var på topp. Så bar det hjem igjen til lille Oslo (som var stort nok i seg selv for ei som er oppvokst på bøgda) og jeg fikk jobb på infeksjonsavdelingen på Aker sykehus. Her hadde jeg 2 av mine fineste jobbår med et spennende fag og de beste kollegaene som ble venner for livet.


Men én dag dukket det opp en annonse med en stilling på barneavdelingen på Ullevål, og jeg visste at jeg måtte søke på den. Jeg hadde en drøm litt i det fjerne om å bli helsesøster og da ville og trengte jeg å ha erfaring fra å jobbe med barn. Og sånn ble det. Med alt fra fortidligfødte til 18 åringer fikk jeg variert og spennende erfaring i å jobbe med barn og familiene deres, og etter 2 år der søkte jeg helsesøsterutdanningen. Jeg husker den dagen jeg fikk svaret som om den var i går, jeg gråt da jeg åpnet svarbrevet og så at jeg kom inn - dette hadde jeg drømt om i flere år og endelig skulle det bli virkelighet.


Etter et lærerikt og fantastisk studieår hadde jeg fullført videreutdanningen som helsesøster og jeg kunne ikke vente med å ta fatt på drømmejobben. De neste årene stortrivdes jeg med å jobbe på helsestasjonen med de minste barna, i skolehelsetjenesten på videregående med de største barna og i smittevern med nye borgere til landet. Men da jeg nærmet meg 30-årene og alle rundt meg giftet seg og fikk barn, dukket rastløsheten opp i meg og jeg hadde behov for å gjøre "min egen greie", jeg var jo absolutt ikke interessert i ekteskap og barn. Jeg ville ut i verden og gjøre noe jeg hadde hatt lyst til siden jeg var liten, og jeg kom virkelig ut i verden, til en pytteliten landsby i Etiopia ikke langt fra grensen til Somalia, hvor jeg bodde i en jordhytte i et halvt år og jobbet som sykepleier på feltoppdrag for Leger Uten Grenser❤️


1. sykepleierstudent i min første praksis

2. helsesøsterstudent i praksis i Ghana

3. sykepleier på feltoppdrag i Etiopia


Da jeg kom hjem fra Etiopia var jeg full av sterke inntrykk og perspektiv på livet, og jeg kjente at jeg bare MÅTTE jobbe med noe som på en skala fra 1-10 i meningsfullhet var 10+. Minst! Jeg ville jobbe tett på mennesker og støtte og hjelpe de til å få det bedre i sine liv. Og dette førte meg til gestaltterapeututdanningen.


Jeg studerte til å bli terapeut og ville ha en relevant jobb underveis, og lykken var stor da jeg fikk jobb som veileder for uplanlagte gravide (!). Daglig møtte jeg kvinner og par som kom i samtale og veiledning for å få hjelp og støtte til å velge om de skulle fullføre svangerskapet eller ikke. Mange av de opplevde det å være gravid som en gigantisk livskrise og fortvilelse, sorg og tidspress fylte kontoret mitt, og selv om dette var tunge og vanskelige samtaler var de samtidig så meningsfulle og givende å få ta del i. Jeg følte meg heldig som fikk ha en sånn jobb.


Så ble jeg ufrivillig barnløs.


Det var noe jeg var totalt uforberedt på og det kom som et sjokk, og i starten gikk det faktisk ganske greit å forholde seg til, for vi skulle jo få hjelp og jeg hadde ikke den minste anelse da om hva som ventet meg (mer om dette og hva som skjedde da det gikk opp for meg hva jeg skulle igang med, kan du lese i dette innlegget:

Vi valgte IVF, men jeg ante ikke hva jeg sa ja til).


Jeg visste i nesten et år at jeg var ufrivillig barnløs før jeg startet med behandlingen og jeg skjønte først da at jeg ikke kunne fortsette i jobben min. Jeg klarte ikke å sitte i samtaler med ulykkelige gravide som gråt og var bunnløst fortvilet over at de hadde fått to streker på graviditetstesten, og samtidig vite at i vesken min lå det sprøyter og medisiner som jeg skulle ta for å forberede meg til egguttak. Det gikk til slutt ikke å høre på de triste gravide som hadde alle mulige problemer med å skulle få dette barnet og som vurderte å avslutte svangerskapet mens jeg var på en helt annen planet hvor alt jeg ønsket meg var å bli mamma.


Jeg måtte slutte i jobben min, selvfølgelig måtte jeg det. At jeg var ufrivillig barnløs gjorde at jeg ikke hadde noe annet valg.

Jeg kunne ikke fortsette og ufrivillig sa jeg opp jobben min.


Og likevel fikk jeg og får jeg fortsatt ofte høre dette: "Hege, du må leve som normalt!" 🤷🏼‍♀️



Jeg tok et valg som var både usikkert og skummelt, jeg valgte å satse på praksisen min som jeg hadde startet som terapeut. Å være terapeut på heltid med min egen praksis var jo det jeg drømte om, på sikt. Nå skjedde det litt fortere enn det jeg følte meg klar for, men jeg visste av hele mitt hjerte at det var dette jeg skulle, så det var bare å hoppe, og hoppe gjorde jeg.

Jeg flytter inn i mitt eget terapirom - drømmen om å være terapeut på heltid går i oppfyllelse



I dag driver jeg min egen praksis i sentrum av Oslo hvor jeg har mitt eget terapirom. Jeg har drømmejobben og jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å få følge fine folk et lite stykke på veien i livet deres, og støtte og hjelpe de til å få det bedre.


Jeg er heldig. Jeg er min egen sjef, jeg kan tilpasse arbeidsdagene mye etter hva som passer meg, jeg kan jobbe masse i perioder og jeg kan sørge for å ha roligere dager før, under og etter et egguttak eller innsett. Jeg trenger ikke be noen om fri og jeg er glad for at jeg ikke må rapportere til noen og at jeg slipper å høre på kollegers gravid- eller barneprat i lunsjen.


Jeg har drømmearbeidsdager med flotte mennesker som trenger noen å snakke med og få veiledning av gjennom små og store kriser i livet. Jeg har møtt og møter flere med barneønske og som er ufrivillig barnløse, og noen av dem er kvinner og par som er i prøverørsbehandling og som kommer til samtaler og veiledning hos meg. Hjertet mitt banker litt ekstra hver gang ufrivillig barnløshet er et tema i terapirommet mitt, og jeg kjenner på et ubeskrivelig stort ønske om å få bruke min helsefaglige og terapeutiske erfaring sammen med min egen erfaring som ufrivillig barnløs til å støtte andre i samme situasjon.


At det var dette jeg skulle bruke resten av livet mitt til forstod jeg for en tid tilbake da jeg var på mitt mest triste, håpløse, fortvilte og frustrerte, og etter å ha spurt meg selv om og om igjen, "Hvorfor skjer dette MEG???"


Nå tror jeg at jeg vet hvorfor og det gir så mye mening at jeg kan begynne å grine bare jeg tenker på det. Utdanningene mine, jobbene jeg har hatt og jobben jeg har, alle erfaringene mine - det gir SÅ mening!


Lengtetid handler ikke bare om meg og vår reise. Jeg ønsker at Lengtetid skal være et sted for inspirasjon, håp og støtte til ALLE ufrivillig barnløse. Og jeg tror av hele mitt hjerte at dette er meningen med min reise og mitt life purpose #takknemlig❤️🙏🏻🍀

Tusen takk for at DU er her!

Hegeklem♡

392 visninger

© 2018 Lengtetid