• Hege

Når ordene blir borte og man får en dag i mårå, men uten blanke ark og farjestifter tel ☁️

Jeg er aldri helt forberedt. Aldri helt forberedt på de nedturene som kommer helt ut av det blå. Sånn som denne. Jeg så den ikke komme i det hele tatt. Selv om corona-viruset snudde hverdagen helt på hodet var dagene gode, jeg kunne fortsette å jobbe hjemmefra, jeg fikk mye mer tid med Glenn, hadde rolige dager, var masse i marka og fant treningsgleden igjen. Der og da var jeg bare takknemlig og glad for at vi var friske og raske, og babyreisen vår ble plassert i andre rekke og på vent. Og det gikk helt fint, til det ikke gikk fint lenger.


Plutselig dukket det opp gravidmager og ultralydbilder OVER ALT i sosiale medier. Kjente, men mest ukjente hadde en "hemmelighet" de ikke hadde fortalt om og lykken over å skulle få barn ville ingen ende ta. Jeg var ikke forberedt på denne babyboomen og det ble bare for mye for meg en dag. Men etter å ha postet et innlegg på Instagram om det og delt det og fått så mange fine meldinger tilbake fulle av kjærlighet og omsorg, var jeg sikker på at jeg ville ha det bedre dagen etter og at denne dagen bare var en dårlig dag. Men dagen etter kom og den kom uten blanke ark og farjestifter tel. Jeg ble bare mer og mer lei meg, og med det forsvant ordene mine. Jeg orket ikke svare på meldinger, mailer, kommentarer osv. Ikke til noen. Jeg hadde ingenting å si. Det var jo ingenting å si heller og derfor orket jeg ikke å lese eller høre på hva andre hadde å si heller tror jeg. Ufrivillig barnløshet er forbanna vondt og noen ganger hjelper det bare ikke å høre at "det kommer til å gå bra til slutt", "ikke gi opp" eller at "dette er så hjerteskjærende". For det er nemlig ikke sikkert at det går bra til slutt eller at vi orker mer og at vi ikke gir opp, og ja, dette er SÅ hjerteskjærende. Jeg orket ikke å høre på det og jeg orket ikke snakke om det. Jeg ble som en skilpadde som trakk meg inn i skallet mitt.



Etter flere år som ufrivillig barnløs er jeg vondt vant til nedturer, de har det vært mange av. De fleste er jeg forberedt på og mange ganger er jeg så forberedt at jeg sørger på forskudd. Jeg er forberedt på å kjenne på de slitsomme bivirkningene av hormonene når jeg er i stimulering til egguttak, jeg er forberedt på at vi ikke får så mange egg som vi håper på, jeg er forberedt på at befruktningen ikke går som vi ønsker og at embryoene er både få og av ikke så god kvalitet, jeg er forberedt på de fæle ventedagene og gudene skal vite at jeg er forberedt på negativ graviditetstest og på perioden etterpå med følelsen av å ikke orke mer. Jeg er veldig forberedt på nedturer når vi er i gang med et nytt forsøk og vi er i behandling. Men jeg er ikke forberedt på de nedturene som dukker opp når jeg er i prøverørspause, når jeg er utenom forsøk og minst aner at noe kan utløse de. Sånn som nå. Da kommer det så overraskende på og jeg har ikke mobilisert til å møte følelsene og tankene som kommer, og det tar litt tid før jeg skjønner hva som skjer og at jeg må håndtere nok en nedtur på denne reisen.


Jeg skjønner at det er lett å foreslå for meg å slutte å følge Instagram-kontoer og være på sosiale medier, og at det virker som en selvfølgelig måte å håndtere dette på og beskytte meg selv mot alle gravid-oppdateringene. Det gir absolutt mening og jeg rydder stadig opp i hvem jeg følger på sosiale medier for å sørge for at det og de jeg følger inspirer og gir meg påfyll. Kanskje skal jeg rydde enda mer og "unfollow" når det blir for mange struttende mager, babyklær og nedtellinger til termin. Så slipper jeg å utsette meg selv for alt det vonde som potensielt kan dukke opp i scrollingen. Det er bare det at det stopper jo ikke der.


Jeg kan ikke "unfollow" livet og verden.

For selv om jeg hadde fulgt veldig få til slutt eller kanskje sluttet helt å være på sosiale medier, så stopper det ikke med gravidmager, store glis og babyprat der. De er over alt og skulle jeg unngått de helt måtte jeg sluttet å være i marka hvor annenhver jeg møter er gravid eller triller en barnevogn, sluttet å ta t-banen til jobb av akkurat samme grunn, sluttet å se på God Morgen Norge til frokosten hvor det stadig er innslag om kjendiser som har blitt gravide, sluttet å gå på kino hvor hun i køen foran meg er gravid og snakker høyt om det og hun som sitter i setet ved siden av Glenn er høygravid og filmen vi tror bare skal være morsom også handler om en som har så redusert sædkvalitet at han får beskjed om at han ikke kan gjøre kona gravid, sluttet å gå i bryllup for å slippe og bli plassert ved siden av bryllupets eneste gravide par (vertskapet visste ikke om at vi var ufrivillig barnløse altså), sluttet å gå på fest og møte nye mennesker som forteller i bli-kjent-praten at de skal ha barn, sluttet å... osv. osv. Jeg måtte i prinsippet sluttet med neste alt og det går jo ikke.


Derfor må jeg bare fortsette å forholde meg til struttende mager, babyklær, nedtellinger til termin, store glis og babyprat. Det er ikke til å komme utenom, hvis jeg da ikke skal "unfollow" livet og verden, og fortsette skilpadde-tilværelsen min og forbli langt inni skallet mitt. For jeg vil jo ikke det heller, det er nemlig ikke en god måte å leve på. Og kanskje handler det ikke om å unngå absolutt alt som potensielt kan gjøre vondt, men om å ta vare på meg selv så godt som mulig i nedturene, trekke meg litt inn i skallet mitt og ta pauser når jeg trenger det, og å gi meg selv tid til å finne tilbake til ordene og få energi til å henge med i livet og verden igjen. For nedturer er det mange av på denne reisen, men de går over igjen. Det gjør de alltid. Og det vil denne nedturen gjøre også.


Den er allerede på vei til å gå over, det går sakte, men jeg kjenner at jeg beveger meg i riktig retning. Og snart kommer det nye gode dager med blanke ark og farjestifter tel.

Snart.



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid