• Hege

Lengtetid fyller 1 år 🎈

I dag, 11.desember, er det 1 år siden jeg trykket på publiser og postet det første blogginnlegget mitt. Blogginnlegget heter 10.04.2017 og du finner det her om du ikke allerede har lest det. På Instagram og Facebook var dette det første innlegget mitt:


Jeg har blitt ganske god på å juge og ”holde maska”. Og veldig god på å svare et lett og ledig ”nei” når jeg får det vondeste spørsmålet jeg vet om. Spørsmålet om jeg har barn. Det synes ikke på meg at hjertet mitt synker litt hver eneste gang jeg får det spørsmålet, og det synes ikke på meg at jeg har en lengsel i meg som er så vond at tårene triller hver gang jeg snakker om den.


For om jeg slipper ”maska” og lar være å juge, så er sannheten at jeg er ufrivillig barnløs og at ”nei’et” mitt ikke er lett og ledig, men tungt og vanskelig. Min store lengsel er å bli mamma. Jeg har lengtet lenge og jeg lengter fortsatt.


Men nå er det slutt på juginga og å ”holde maska”.

Og det er både fantastisk godt og innmari innmari skummelt.


Mitt aller første blogginnlegg ligger ute nå på www.lengtetid.no [10.04.2O17] (link i bio).

Du er varmt velkommen til å følge meg i lengtetiden om du vil!

Klem fra meg ♡


Foto: Beate Willumsen

Fra stor hemmelighet til full åpenhet

Tilbakemeldingene lot ikke vente på seg. Det var bare noen få som visste da at vi var ufrivillig barnløse og at vi hadde vært i prøverørsbehandling i flere år. Vi hadde holdt det hemmelig for familie, venner og kollegaer de 4 årene vi hadde vært i behandling. I årevis hadde vi funnet på den ene hvite løgnen etter den andre om hvorfor jeg ikke drakk vin til maten, hvorfor jeg gikk på antibiotika, hvorfor vi reiste til St.Petersburg (av alle steder) i påskeferien, hvorfor Glenn var borte fra jobb og hvorfor jeg skulle på den ene og andre workshopen når sannheten var at jeg ikke dro inn til Oslo fra hytteturer og bursdagsselskaper for å være med på workshop, men at jeg dro til Gardermoen for å fly til Russland. De fleste hadde ikke peiling og hadde nok mer eller mindre slått seg til ro med at vi ikke ville ha barn.


Men vi ville jo. Så veldig.


Jeg oppdaget fort i prøverørsprosessen at selve behandlingen, medisinene, sprøytene, egguttakene og innsettene ikke var det mest utfordrende, for dette kunne ikke måle seg med den utfordringen det var og er for følelsene, tankene, håpet, utholdenheten, selvfølelsen, parforholdet, relasjonene, jobbhverdagen, hverdagen og hele livet mitt. Etter hvert ble jeg ble sliten av å holde det hemmelig og juge og late som jeg kunne snakke om barn opp og ned og i mente helt uanfektet. Jeg følte meg så alene med alle følelsene og opplevelsene mine, og på den ene siden ville jeg at de rundt meg skulle vite og forstå, og på den andre siden ville jeg holde alt for meg selv og bare være Hege.



Lengtetid og bloggen blir til

Hvor det kom fra vet jeg ikke, men tanken om å formidle reisen min dukket opp og jeg tenkte at jeg en vakker dag når jeg sitter der med babyen vår i armene mine, kanskje skulle formidle reisen min til å bli mamma. Jeg orket jo ikke å gjøre det før jeg hadde kommet til den lykkelig endedestasjonen på denne reisen. Uff nei, aldri i verden. Jeg ville vente. Men tanken ville ikke gi seg og formidlingsbehovet tok til slutt overhånd, og etter mange runder frem og tilbake med skal-skal ikke ble det SKAL. Og etter en stund dukket navnet Lengtetid opp også og jeg kjente med hele meg at dette skulle jeg gjøre. Nå.


Jeg startet denne bloggen for å formidle ikke bare reisen min til å bli mamma, men hvordan lengselen etter å bli mamma, gjøre prøverørsbehandlinger i inn- og utland og å være ufrivillig barnløs kan være og er for meg. Jeg visste at det fantes blogger om ufrivillig barnløshet og prøverørsbehandling fra før, men jeg opplevde at det var mye om sprøytene og behandlingene og selve forsøkene og lite om tiden imellom, lengselen og hvordan hele livet påvirkes av den ufrivillige barnløsheten. Jeg savnet det store bildet og jeg kjente at det var dette og ikke bare selve behandlingen jeg ville formidle. Jeg ville prøve å blogge uansett hvordan ting gikk og hvor jeg var i behandlingen, og jeg ville prøve å fortsette å blogge også når alt bare var vondt og jeg egentlig ikke orket, og ikke bare når jeg var optimistisk og hadde overskuddet til å skrive. Og jeg ville inspirere. Jeg ville inspirere til å gjøre livet så godt som mulig i den vonde, og for noen lange, lengtetiden. Og sist, men absolutt ikke minst ville jeg med min lille blogg forsøke å bidra til større forståelse for og mer åpenhet om ufrivillig barnløshet.




Det første året med Lengtetid

Mye har skjedd siden 11.desember 2018. Etter en deilig juleferie i Thailand startet vi det nye året med forberedelser til vårt 10.innsett. Vi reiste til St.Petersburg i februar for innsett og dere kunne følge oss underveis på Instagram Stories og senere se videoblogg fra oppholdet vårt der. Da stod de fæle ventedagene for tur og dere kunne se meg på mitt mest sårbare og fortvilte da jeg delte i en kort video hvordan det 10. og siste innsettet så langt hadde gått. En stund etter dette tok vi avgjørelsen om å avslutte behandlingen i St.Petersburg etter 2 år, 3 egguttak og 4 innsett der, og vi tok en beslutning om å fortsette reisen vår hos Serum IVF med utredning og videre behandling i Athen. Glenn har også fått behandling dette året og tatt flere sædprøver, og han har til og med "tatt dere med" inn på prøverommet. Han altså💙


I løpet av dette året har jeg og vi vært så heldige og fått fortelle vår historie andre steder enn her på bloggen. Jeg og vi har vært i VG, i KK og vært gjest hos podcasten Barn Ønskes! Det har vært litt skummelt, men mest av alt innmari fint å få dele denne reisen med noen som ønsker å høre om den, skrive den ned eller spille den inn og formidle den videre. Jeg er SÅ takknemlig for disse mulighetene og fine opplevelsene og ikke minst for alle de nydelige tilbakemeldingene jeg og vi har fått💞


Høstens høydepunkt var utvilsomt Lengtetid-dagen❤️

3 fantastisk dyktige og rause bidragsytere og 14 sterke, flotte, modige og nydelige jenter var samlet til en hel dag med påfyll, inspirasjon og samvær. Det er noe ubeskrivelig kraftfullt og magisk med å være i et rom hvor ingen kjenner hverandre fra før, men hvor vi alle har noe dypt og viktig til felles - en sterk lengsel og et stort ønske om å bli mamma. Disse hjertevarme møtene gjorde meg enda mer overbevist om at vi som er ufrivillig barnløse trenger dager som denne og at vi trenger å være sammen med andre som vet hva vi står i. Det tyder også alle de fine tilbakemeldingene på, og selv om det ikke er satt opp en ny dag (enda) er det allerede 12 som står på venteliste for å være med på neste Lengtetid-dag.

Vil du også være med? Send meg en mail til: hei@lengtetid.no så setter jeg deg opp på ventelisten og du blir en av de første som får informasjon og muligheten til å melde deg på.


Alt dette som har skjedd det første året med Lengtetid og mere til kan du lese om i de 59 blogginnleggene og se i de 4 videobloggene som ligger her på Lengtetid.no nå.

På Instagram er det nå 187 innlegg og godt over 500 følgere.

På Facebook er det ikke like mange følgere og det er ikke overraskende, for der synes alt man liker og kommenterer, og det er mange som ikke ønsker at det skal være synlig at man er ufrivillig barnløs. Sånn er det jo fortsatt og jeg forstår det SÅ godt, jeg har også vært der og ikke villet at noen skulle vite.



Litt feiring og mye takknemlighet

Det hører også med til denne oppsummeringen av det første året med Lengtetid at jeg flere ganger har lurt på hva jeg tenkte da jeg valgte å starte denne bloggen, for det er jo utfordrende og krevende til tider å være så synlig og åpen om noe så privat, skamfullt og sårbart. Jeg har hatt tanker som; Hva er det jeg holder på med? Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor vrenger jeg innsiden ut, viser meg på mitt mest sårbare og forteller om det vondeste i mitt liv? Hvorfor gjør jeg dette når jeg ikke engang vet om denne historien får en lykkelig slutt? Hva tenker andre om alt jeg deler, blir det too much og ser de annerledes på meg nå når de vet alt dette om meg? Tenk om jeg angrer på alt dette senere?


Det er jo ikke til å komme fra at det har vært dager da jeg skulle ønske ingen visste, at jeg var helt anonym og kunne gjemme meg bort fra alt og alle. Men så skjer det som har skjedd daglig siden jeg begynte denne bloggen, jeg får en nydelig mail eller melding som treffer meg midt i hjertet og som minner meg på hvorfor jeg gjør dette. Og da fordufter ønsket om å gjemme meg bort og jeg fylles med en enorm takknemlighet, og alt gir så mening❤️


Det er kanskje litt rart å feire 1 årsdagen til en blogg om ufrivillig barnløshet, det er jo ikke akkurat et veldig lystig tema og så mye å feire å være ufrivillig barnløs, men jeg kjenner at det er grunn til å feire likevel. I dag feirer jeg at jeg turte å åpne opp og fortelle om det vondeste i mitt og vårt liv (det tok lang tid å våge det), jeg feirer min fantastiske Glenn som lar meg fortelle alt sammen uten å holde tilbake (det hadde ikke blitt noen blogg hvis ikke Glenn hadde sagt ja til dette), jeg feirer alle de 59 innleggene og 4 videoene på bloggen og de 187 innleggene på Instagram, jeg feirer mulighetene jeg har fått til å formidle hvordan ufrivillig barnløshet kan være, jeg feirer alt med Lengtetid som kan bidra til mindre tabu om det å trenge hjelp til å få barn og alt som bidrar til #meråpenhetomufrivilligbarnløshet,

og mest av alt sammen feirer jeg DERE!



Så, fra mitt hjerte til deres hjerter, TUSEN TUUUUUUSEN TAKK til alle dere som leser, kommenterer, sender mailer og meldinger, gir hjerter og tomler! MANGE MANGE TAKK for at dere deler Lengtetid og innlegg her videre - fortsett gjerne med det! HJERTELIG TAKK for at dere følger, leser, støtter, heier, krysser fingre og tær og viser meg og oss mengder av kjærlighet! De fleste av dere har jeg ikke møtt en gang, tenk det. Men uten dere ville ikke Lengtetid vært noe som helst. TUSEN GANGER TAKK for at dere er her, det betyr så mye mer enn jeg klarer å gi uttrykk for!

❤️ ❤️ ❤️



Jeg håper du vil følge med meg og Glenn og Lengtetid videre!


TUSEN TAKK TUSEN TAKK TUSEN TAKK TUSEN TAKK TUSEN TAKK TUSEN TAKK❤️


Ta vare i lengtetiden, fineste du❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid