• Hege

Koronatider, litt mer ufrivillig barnløs og stillstand ⚠️

Her kommer en liten oppdatering fra denne kanten. Det blir jo naturligvis litt stille herfra om dagen og det er ikke bare her det blir stille, jeg ser at det har blitt stillere overalt med færre oppdateringer og mindre aktivitet hos de fleste i disse koronatider. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet det de siste 3 ukene at det er merkelige og uvante dager vi er i nå, det føles nesten som "hakk i plata", men det er jo nettopp det det er nå, en veldig merkelige og uvant tid.


Hvordan går det med deg?

Jeg håper du er frisk og rask og at dagene dine er gode selv om de sikkert er veldig annerledes nå. Jeg er veldig glad for at jeg er frisk og rask og at jeg har det bra etter forholdene. Jeg holder meg hjemme og har kun vært på matbutikken noen ganger, ellers er jeg bare ute i marka som ligger rett bak leiligheten vår. Når det kommer til jobb så er jeg en av de heldige som kan jobbe hjemmefra og ha terapitimer via nettet. Det blir ikke det samme som å være på kontoret og i samme rom, men herlighet så bra det fungerer og så fint det er å være sammen med de som går i samtaler hos meg på en helt ny måte. Jeg får se litt av hverdagslivet deres fra stuen de sitter i, jeg har fått hilst på barna til noen av de da det kan bli litt lenge å vente på at mamma skal bli ferdig med samtalen, noen går tur i sola og vi får fuglekvitter som bakgrunnsmusikk til samtalen vår og noen ligger på sengen og hviler samtidig som vi prater. Det er SÅ fint og det er fantastisk å oppdage at vi faktisk kan bli enda bedre kjent og føle oss nærmere hverandre på en annerledes måte med å være fra hverandre og ha timer sånn som de er nå. Jeg er skikkelig heldig som kan fortsette å bruke meg selv sånn som jeg liker det aller best og fortsette å være i verdens beste jobb❣️


Ellers fyller jeg dagene mine med langsomme morgener med næringsrik frokost etterfulgt av nykvernet kaffe og en sjokoladebit (jepp, jeg er 85 år og må ha noe søtt til kaffen👵🏻), tur i marka, trening, baking, laging av nye oppskrifter, lange telefon- og Skypesamtaler og litt rydding her og der. En herlig blanding av jobb og fritid og god tid til det jeg har lyst til.



Jeg har kommet inn i en god rytme og har stort sett gode dager, og jeg skriver "stort sett" fordi med disse koronatider og en ny og annerledes hverdag følger det mer enn nok tid til å tenke og kjenne etter. Det er så stille overalt nå og hver dag føles som en langfredag, du vet en sånn dag som er veldig lang, alt er stengt og det er ikke så mye å finne på, så man må finne på noe selv og fylle dagen sin med innhold. Litt sånn føles det nå for meg. Jeg vet det ikke er sånn for alle, mange har det helt motsatt med supertravle dager bestående av hjemmekontor, barn som er hjemme, et konstant rotete hus og bare kaos fra morgen til kveld. Det vet jeg veldig godt for det går ikke en dag uten at det snakkes om alle foreldre som sliter seg igjennom dagene med barn hjemme i disse koronatider, og det florerer med intervjuer om det av foreldre og barn, videosnutter av rotete stuer og tips til hvordan familier skal overleve denne perioden.


Det er vanskelig å komme utenom alt dette fokuset på barn og familier om dagen og det er vanskelig å ikke kjenne meg litt mer ufrivillig barnløs igjen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler meg i hvert fall i perioder litt mer ufrivillig barnløs, som f.eks. ved juletider, i vinterferien, på 17.mai, på morsdagen osv. Etter flere år som ufrivillig barnløs er disse dagene og periodene kjent for meg og jeg er til en viss grad forberedt på følelsene som dukker opp i forbindelse med de, men jeg var ikke forberedt på korona (det var jo ingen) og hvor ufrivillig barnløs jeg skulle komme til å føle meg da. For kontrasten mellom å være hjemme i en leilighet med samboeren sin (eller alene), jobbe hjemmefra eller ikke i det hele tatt, ha det stille og rolig og ha bedre tid enn vanlig kontra å være forelder med barn hjemme 24/7 og en hverdag snudd helt på hodet med hjemmekontor og funksjon som både ansatt, forelder, lærer og underholdningsansvarlig, har vel aldri vært større. Den kontrasten blir bare så innmari tydelig for meg og mens jeg hører hvor strevsomt og krevende det er å være forelder med barn hjemme nå, hvilket jeg bare kan tenke meg hvor slitsomt er og som jeg har veldig veldig stor forståelse for, så kan jeg ikke annet enn å tenke hvor gjerne jeg skulle ønske det var meg. Jeg skulle så ønske det var meg som rev meg i håret, som strevde med å sjonglere dagene og få det til å gå rundt, som levde i rot og kaos og som hadde barna mine rundt meg hele tiden. Jeg skulle gitt så ubeskrivelig mye for å ha det akkurat sånn, og jeg har allerede og gjennom flere år gitt og gjort ubeskrivelig mye for at dette skulle vært meg nå.


Jeg skulle ønske det var meg.


Men det er det ikke. Og selv om de fleste foreldre sikkert bare drømmer om å ha det som jeg har det akkurat nå med ro, orden og tid, så vil jeg ha det som dem.


Forskjellen mellom livet med barn og uten barn har vel aldri vært større enn den er nå, og jeg kjenner meg mer ufrivillig barnløs enn på lenge.

Det hjelper jo heller ikke at det meste har stoppet opp nå, også når det gjelder prøverørsbehandling. Avtaler og behandlinger utsettes ved de fleste klinikker, men de norske klinikkene har fortsatt oppe og mange kan fortsette noe av behandlingen sin som planlagt. Verre er det for oss som er i behandling i utlandet, vi får ikke reise noe sted nå og da blir det full stopp med alt. Dette plaget meg ikke stort i starten av disse koronatider for da ble jeg mest skremt og satt ut av alt med viruset, og jeg tenkte bare på at nå må vi slippe alt vi har i hendene og gjøre alt vi kan for å stoppe dette. Jeg var først og fremst veldig takknemlig for at jeg og vi var friske og kunne fortsette i jobbene våre som før, mer eller mindre. Men ettersom jeg mer og mer har blitt vant til den nye hverdagen dukker nye følelser i dette opp og de var jeg ikke helt forberedt på at skulle komme. Nå som det er stillstand når det gjelder alt som har med prøverørsbehandling å gjøre for oss kjenner jeg på misunnelse for de som er gravide eller er hjemme i permisjon, jeg kjenner på urettferdighet og lurer stadig på hvorfor deg og ikke meg, jeg synes det er ekstra pes at alt blir utsatt og jeg kjenner veldig på at vi har ventet i så mange år og nå må vi vente enda lenger. Jeg innser at det kommer til å ta tid å komme i gang igjen, og det er så tungt å måtte vente mer og samtidig ha tålmodighet, forsøke å holde det skjøre håpet oppe og fortsette å tro på at det vil skje for oss også.


ALT med prøverørsbehandling og forsøk føles fjernere enn noen gang akkurat nå. Jeg føler at jeg har kommet helt ut av det og at jeg ikke vet om jeg kommer meg på "prøverørsbanen" igjen. Alt føles bare så langt borte nå og når jeg ikke vet om og når jeg kan fortsette, er det akkurat som om alt sammen bare glipper mellom hendene mine. Likevel forsøker jeg å holde tak i det fordi vi har et veldig viktig valg å ta, og med denne stillstanden får vi tid til å lande valget vårt, lære mer om donasjon og kjenne etter om dette er det riktige for oss å gjøre. Vi har ikke helt bestemt oss enda, men hvis vi skal fortsette ønsker jeg at vi bestemmer oss før koronatiden er over og hverdagen er tilbake slik at vi er klare til å sette i gang med nytt forsøk og fortsette på reisen vår så snart vi kan.


Men før vi kommer så langt er kombinasjonen med å føle meg mer ufrivillig barnløs enn noen gang og at det er fullstendig stopp og ingen mulighet for oss å gjøre babydrømmen til virkelighet nå, ekstra tung og frustrerende. Dessuten har jeg litt for god tid nå til å kjenne på savnet og lengselen som alltid er der, men som ofte kamufleres i en travel hverdag. Nå som alt det travle er borte blir det mer plass til følelser og tanker om det å fortsatt være ufrivillig barnløs og enda ikke være mamma. Lengsel, savn, tvil, håp, sorg, fortvilelse og et sterkt ønske, alt sammen er der fortsatt. Kanskje du også kjenner deg igjen i det?


Det er heldigvis ikke bare tungt og jeg veklser stadig mellom å nyte den ufrivillige prøverørspausen jeg har nå og å bli frustrert og irritert for at dette stopper meg på reisen min til å bli mamma. Uansett så kan jeg ikke kontrollere koronapandemien annet enn å følge anbefalingene og bidra på min måte til at dette forhåpentligvis snart går over. Og mens jeg venter forsøker jeg å gjøre dagene mine så gode som mulige og minne meg selv på at selv om noe blir utsatt og på ubestemt tid, så betyr det ikke at det aldri blir noe av! #livetsomufrivilligbarnløs


Og det viktigste er jo fortsatt at jeg er frisk og rask - det er jeg SÅ takknemlig for🙏🏻

Jeg håper du og dine også er det og at du lager deg gode dager og har det så godt som mulig sånn som dagene dine er akkurat nå❤️



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og i disse koronatider og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid