• Hege

Kaos eller prosess?🙆🏼

Jeg tenkte det var på tide nå med en liten update fra meg etter det forrige innlegget hvor jeg var all over the place og hadde så mye kaos i både tankene og følelsene mine etter samtalen med Penny. Jeg er faktisk veldig overrasket over at jeg reagerte som jeg gjorde og at valget om å gjøre dobbeldonasjon ikke var så lett som jeg trodde. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, men jeg trodde nok at det skulle være en mye mer myk og naturlig overgang til donasjon enn det er, og i stedet for ro og flyt ble det utålmodighet, masse spørsmål og skikkelig panikkfølelse og det hadde jeg rett og slett ikke sett for meg at det skulle bli. Jeg trodde at dette skulle være et lett valg å ta.


Dette med donasjon er jo ikke en heeeeelt ny tanke for oss. Vi bestemte oss før forsøket vårt i Athen i januar for at dette var det siste forsøket med mine egg. Dette med eggdonasjon er også noe min venninne som er gynekolog (og som innimellom spør sin kollega som driver med utredning av infertilitet om råd), spurte meg for en stund siden, kanskje år siden, om jeg og vi ville vurdere for å bedre sjansene våre. Dessuten er det akkurat nå 1 år siden vårt siste forsøk i St.Petersburg og der anbefalte de oss videre å vurdere eggdonasjon, og som følge av det snakket vi med Cilla som delte sin historie med oss om hennes vei til å bli mamma med hjelp av dobbeldonasjon. Så vi har egentlig lenge fått små drypp med anbefalinger om donasjon, og vi har sakte og sikkert tatt de til oss og etter hvert tenkt at det absolutt er en mulighet vi vil vurdere og bestemme oss for hvis den tid skulle komme. Men nå forstår jeg at jeg nok ikke trodde helt på at den tid ville komme. For da den faktisk kom føltes det som om noen tok tak og røsket vekk teppet under føttene mine, som jeg trodde jeg stod så støtt på, og alt ble bare kaos.


Det er liten tvil om at dere som leste det forrige innlegget (dette) skjønte at alt bare var kaos for meg og at mange av dere kjente dere igjen i dette kaoset. For selv om jeg skrev at jeg nå må ta et stort og livsviktig valg og ikke har behov for så mange innspill på akkurat det, så har jeg aldri fått så mange mailer etter et blogginnlegg (bortsett fra det helt første da jeg publiserte bloggen og mange ikke visste dette om oss) som etter det forrige blogginnlegget om å velge dobbeldonasjon eller ikke. Det var godt å lese at dere ikke skrev til meg for å fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller ikke, men at dere ønsket å dele deres egen historie med donasjon og hvordan dere hadde opplevd denne prosessen, og at dere ville fortelle meg at dere kjente dere igjen i tankene og følelsene mine. Det har vært innmari fint å lese deres historier og ikke minst se de NYDELIGE barna deres💗 Jeg har fått tilsendt bilder av herlige barn som har gjort meg helt varm i hjertet og gjort meg SÅ glad for at denne mulighet til å bli mamma finnes, og at det er så mange rause og fantastiske mennesker der ute som vil hjelpe til. TAKK for at dere vil dele med meg!


🙏🏻 🙏🏻 🙏🏻


Alle mailer og meldinger fra dere som har vært i det samme valget som jeg og vi nå står i har gitt meg et litt nytt perspektiv på det kaoset jeg har kjent på. I tillegg dukket det opp et sitat på Instagram bare få dager etter det forrige blogginnlegget som traff meg så til de grader og gjorde at jeg forstod noe veldig viktig om meg selv og kaoset mitt. Det var faktisk nesten litt creepy at mine egne ord om å være all over the place i det forrige blogginnlegget mitt dukket ordrett opp i dette sitatet bare noen dager etterpå.



Altså! Er det mulig??

Dette sitatet brukte mine egne ord og "snakket" direkte til meg, og jeg forstod at alt jeg tenker, alt jeg føler og alt jeg står i nå er en prosess og ikke et kaos. Selv om det absolutt føles som kaos og ikke prosess.


Det samme forteller alle dere som sender mailer og meldinger til meg når dere deler hvor vanskelig det kan være å gi opp sine egne egg og sædceller og velge donasjon, og hvilken prosess det er. Dere forteller også om utålmodighet, frustrasjon, tanker, spørsmål, undringer, sorg og alle mulige følelser, og det gir så mening at alt dette er noe mange (kanskje de fleste) går igjennom når de står i dette valget. Det føles som og ser ut som bare kaos, men i alt kaoset så foregår det en prosess som nyttig og viktig for å kunne ta et valg. Sånn oppleves det i hvert fall for meg.


Det blir også tydelig for meg når jeg leser erfaringene og historiene deres at jeg tror mer og mer på at det å velge donasjon kan bli veldig fint og at de fleste av de undringene, spørsmålene og tankene jeg har nå ikke kommer til å bety så mye den dagen jeg blir mamma. Jeg tror at det kaoset jeg har kjent på i meg selv den siste tiden handler mer om å skulle "lukke døren" til å få barn med egne egg og sædceller og den sorgen som følger med det, og mindre om å skulle "åpne døren" til donasjon og alle mulighetene det gir oss. Dette er nok bare tanker og følelser jeg "må" igjennom og jeg har nå fått en større ro med at sånn som dette er det for mange andre også. Jeg føler meg tryggere nå på at kaoset jeg har følt på ikke nødvendigvis betyr at donasjon ikke er for oss, men at det er en prosess og en naturlig (og kanskje uunngåelig) del av å ta dette valget.


Noe annet jeg har kjent mye på de siste dagene er at jeg ikke står alene i dette vanskelige valget. Jeg har selvfølgelig Glenn som jeg skal ta dette valget sammen med, men i tillegg er det flere som har invitert meg til å ta kontakt og å møtes til en kaffe og dele sin egen reise til å bli mamma med donasjon, med meg. Allerede i kveld skal jeg møte ei nydelig dame som har vært i det samme valget og som ville dele prosessen sin med meg, og senere i uken skal jeg spise lunsj med ei klok dame som har masse erfaring på dette feltet og som spurte om jeg ville ta en prat. Herlighet, så heldig jeg er!💞


Tusen tusen takk til alle dere som tilbyr meg å ta kontakt hvis jeg trenger å prate og som deler deres egen reise med meg. Bare det å lese og høre om de tankene og følelsene dere har hatt i denne prosessen og i dette valget hjelper meg masse. Jeg kjenner meg veldig igjen i dere og jeg får nye vinklinger og måter å se dette på som jeg ikke hadde tenkt på før. Og ikke minst, så forteller dere meg at jeg og vi ikke er alene og at det er mange som trenger donasjon for å bli foreldre, og nå ser jeg mer og mer hvilken fantastisk gave det er å få hjelp til å bli mamma på denne måten.


Så, jeg er ikke nok ikke all over the place, jeg er i prosess og jeg håper og tror at etter denne uken og disse møtene kan det bli tydeligere for meg hva som er riktig for meg og for oss, og at det gjør det mulig å ta et valg. Dette blir en veeeeeldig spennende uke..



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid