• Hege

Jeg skulle ikke ha barn



Jeg skulle ikke ha barn, jeg. Det fristet faktisk ikke i det hele tatt.


Jeg kan huske at jeg allerede som ungdom sa at jeg ikke skulle ha barn når jeg ble voksen. Neida, jeg skulle bo i min egen leilighet, jeg skulle ha en kjæreste og 2 hunder (schäfere selvfølgelig, for det var det jeg var oppvokst med) og jeg skulle arrangere venninnekvelder hele tiden med masse rødvin (for det syntes jeg virket så stilig og voksent). Jeg følte meg kul og fri og syntes det var en knallgod plan. Voksenlivet skulle bli skikkelig bra og gøy.


Jeg var altså ikke en av de som visste fra jeg var liten og lekte med dukker at drømmen var å bli mamma en gang. Men i 20-årene og etablert i samboerforhold tenkte jeg jo at jeg skulle bli gift og mamma på et eller annet tidspunkt. Det var liksom bare en del av pakka med å være i et seriøst forhold, men det var aldri noe jeg tok bevisst stilling til eller begynte å planlegge.


Da jeg nærmet meg 30 var jeg singel og rastløs. ”Alle” rundt meg var nygifte og gravide med barn nr.1 eller 2, og jeg var superglad på deres vegne. Men det var ikke det jeg ønsket for meg selv akkurat da, jeg hadde behov for å finne på noe helt annet og gjøre ”min greie”. Så jeg tok endelig fatt på en gammel drøm jeg hadde om å reise ut i verden og jobbe som sykepleier i felt. Og det kjentes bare SÅ bra og SÅ riktig! Jeg følte virkelig ikke at jeg gikk glipp av noe som helst hjemme. Jeg var fri til å følge drømmene mine og kunne gjøre det som veldig mange angrer på at de aldri gjorde i løpet av livet sitt.


Planen min om å fortsette å reise ut i felt og gjøre ”min egen greie” endret seg da jeg møtte mannen med stor M, eller stor G for Glenn. Jeg ville bli hjemme og være sammen med han ♡


Jeg spurte tidlig om han en dag ville ha barn og gifte seg, uten å egentlig ha et veldig bevisst ønske om det selv. Men jo mer vi to fant sammen og jo flere barn som ”poppet ut” rundt oss ble dette noe jeg mer og mer tenkte på og begynte å se for meg. Og det var et koselig syn jeg så av oss som foreldre sammen og oss som en liten familie. Det kom til å bli så fint.


Med et gryende ønske om å bli en familie og vissheten om at jeg hadde passert 30-tallet og vel så det, burde vi begynne å prøve. Vi var begge klar over at det kunne komme til å ta tid, kanskje et år eller mer, men likevel hadde jeg forhåpninger om at vi skulle være så heldige at det gikk på første forsøk. Spenningen og forventningen var stor og da det ikke skjedde syntes jeg det var kjipt.


9 mnd. gikk og jeg var fortsatt ikke gravid. Utålmodig og ivrig på å gjøre alt riktig tok jeg kontakt med Frøyaklinikken og Anette, for å høre om hun hadde noen tips til hvordan vi kunne optimalisere prøvingen. Hun anbefalte oss i første omgang å ta noen tester for å se at alt var i orden hos oss begge.


Da resultatene kom og det viste seg at alt ikke var i orden ble vi overrasket og lettere sjokkerte begge to. Vi hadde ikke i vår villeste fantasi sett for oss at vi på noen som helst måte skulle trenge hjelp til å bli gravide. VI?!


Det har vært litt av en reise siden vi startet i 2013 og etter flere forsøk både i Norge og i Russland er vi fortsatt ufrivillig barnløse, og reisen vår fortsetter. Og hun ungdommen som ikke ville ha barn har nå blitt nærmere 40 og gjort helomvending.


I dag er dette alt jeg ønsker meg her i verden; å bli gravid og bli mamma til barnet vårt.

Om du vil er du hjertelig velkommen til å følge med på veien som har tatt meg dit jeg er i dag, og reisen videre til å få oppfylt babydrømmen. En dag vil forhåpentligvis lengtetiden være over for meg og oss, og for kanskje deg og dere også.



Takk for at du er her.

749 visninger3 kommentarer

© 2018 Lengtetid