• Hege

"It's a numbers game" 🔢

Nå har det gått 2 uker siden jeg skrev her inne sist og delte resultatet av vårt første forsøk i Athen og det 11. innsettet på reisen vår. Det har vært vanskelig å vite hva jeg skal skrive, for hva skriver man egentlig når man har mistet 4 embryoer på én gang, ikke har blitt gravid denne gangen heller, ikke har noen egg på frys og har rykket helt fram til start, igjen, og man føler at man bare lever et liv på vent og et liv som bare er "hakk i plata"?


Jeg føler meg bare så tom og det har jeg gjort siden vi fikk resultatet. Tom som i å være i et vakuum der at alt har stoppet opp og alt er stille. Men samtidig føles det ut som jeg har blitt kastet inn i en tørketrommel hvor alt går rundt og rundt, ingenting er stille og hvor jeg kaver hit og dit og forsøker å gripe tak i noe som kan vise meg veien videre.

Tom og tørketrommel.

Tom og tørketrommel.


Jeg vet nesten ikke hvordan jeg har det når folk spør meg nå om dagen. Livet går jo på sitt merkelige og umerkelige vis videre, men inni meg er det en blanding av en inn-til-margen-tristhet og slitenhet som jeg kjenner så altfor godt, 1000 spørsmål, en liten dose sinne og bøtter og spann med utålmodighet. Akkurat nå er det vanskelig å løfte blikket og se veien videre og det er vanskelig å få tak i den gode troa og optimismen jeg hadde i Athen og i dagene etterpå. Jeg er ikke lenger helt overbevist om at jeg kommer til å bli mamma og det er en forferdelig følelse og gå rundt med. Jeg har definitivt hatt mine store tvil og panikkslagne stunder tidligere på denne reisen hvor jeg har fryktet at det aldri ville skje, men dette er noe annet. Dette er mer en stille resignasjon som det er vanskelig å stå i mot.


Jeg er bare så innmari sliten.


Jeg har virkelig gjort så godt jeg kan. VI har virkelig gjort så godt vi kan.

Men det føles ikke ut som det er nok. Og det er så himla vondt.


Det er som om det er noe jeg ikke forstår.


Hvorfor får ikke vi bli foreldre?

Hvorfor fungerer ingenting av alt det vi har forsøkt?

Hvorfor får ikke vi muligheten til å være en familie?

Hvorfor skal ikke vi få leve det livet som de andre lever?

Hvorfor skal det bare være oss to?

Hvorfor må vi slite så enormt i så mange år for noe som andre får til på første forsøk?

Hvorfor var det ikke vår tur nå?

Hvorfor?


Det er noe her jeg ikke forstår. Og jeg kjenner at jeg er utålmodig nå.

Jeg er lei av å holde på og holde på og "prøve". Nå vil jeg BLI mamma og ikke bare prøve å bli det. Og det var noe Penny skrev til meg da jeg mailet henne resultatet av graviditetstesten som har fått meg til å tenke masse de siste dagene. For i tillegg til å beklage det negative utfallet og be meg slutte på medisinene skrev hun dette:


"When it comes to IVF it is also a numbers game and it is down to how many times you are willing to try."

Jeg vet ikke hva som skjer med deg når du som også er ufrivillig barnløs og i prøverørsbehandling leser denne setningen, men jeg har gått fra å tenke at "ja, sånn er det jo bare" til å bli helt sprø av den. Jeg har lenge tenkt at bare vi forsøker nok ganger så blir jeg gravid til slutt og jo flere befruktede egg vi setter inn jo større sjanse er det for at det går bra. Men etter å ha forsøkt i snart 7 år, gjort 7 egguttak og satt inn 17 embryoer, er jeg ikke like overbevist lenger. Jeg skulle, av hele mitt hjerte, ønske at jeg var overbevist, at jeg var en av de som er 110% sikker på at de blir mamma en dag, uansett hvor lang tid det tar og uansett hvor kronglete denne reisen blir. Men jeg er ikke det.

Beklager.


For dette er ikke bare "a numbers game" når det kommer til antall prøverørsforsøk.

For meg er dette også "a numbers game" når det kommer antall måneder og år jeg og vi skal gi til denne reisen, antall sprøyter og hormoner som puttes i kroppen min, antall kroner vi skal bruke på å bli foreldre, antall turer til utlandet og klinikken, antall fæle ventedager, antall nedturer, antall tårer, antall "jeg orker ikke mer!", antall ganger å kjempe meg tilbake til håp og tro, antall tid og energi som mobiliseres til dette og antall mengde sorg og fortvilelse på denne reisen (om det går an å telle..).


Å gjøre IVF er ikke bare "a numbers game" når det kommer til antall ganger, for det følger med så enormt mye annet med å gjennomføre HVERT ENESTE forsøk. Og det er alt dette andre som følger med hvert forsøk som gjør at jeg ikke vet om jeg ikke orker mer, og ikke om jeg gjør 11 eller 12 innsett. Det er jo bare et tall..



Sånn er det nå, og jeg og vi står igjen overfor valget vi har stått i SÅ mange ganger før;

Skal vi fortsette eller ikke?

❓❓❓


Denne uken hadde vi en samtale med Penny og den skal jeg fortelle om i det neste blogginnlegget som kommer snart!



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid