• Hege

Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre! Jo, fortell meg! Nei, forresten ikke gjør det likevel! Repeat..


Akkurat sånn som dette har den siste tiden vært for meg. Jeg spør meg selv igjen og igjen hva jeg og vi skal gjøre videre - skal vi fortsette eller ikke, og hvis vi skal fortsette, hva gjør vi? Orker jeg egentlig mer? Orker vi mer? Hvor mye tid, penger og krefter skal vi bruke på denne reisen? Skal vi slutte her, se tilbake på alt vi har vært igjennom og anerkjenne at vi har gjort det vi kan, men at det bare ikke gikk som vi ønsket?


Det er ganske "hakk i plata" hos meg om dagen altså. Det er de samme spørsmålene og tankene som kommer igjen og igjen, men svaret er fortsatt det samme.

Jeg vet ikke.



Vi har jo så mange muligheter å velge mellom:

👶🏼 fortsette prøverørsbehandlingen med egne embryoer (våre eggceller og sædceller)

👶🏼 eggdonasjon

👶🏼 sæddonasjon

👶🏼 embryoadopsjon

👶🏼 surrogati

👶🏼 bli fosterforeldre

👶🏼 adoptere

👶🏼 slutte med prøverørsbehandling og fortsette å prøve uten hjelp

❌ avslutte reisen med å forsøke å bli foreldre og fortsette livet uten barn


Kanskje har vi flere muligheter enn de jeg har ramset opp her også.


Jeg er rett og slett helt rådvill og forvirret nå. Men det mangler ikke på råd som kommer min vei og jeg får råd om alt fra å ikke gi opp reisen til å bli foreldre, til at vi to burde ha en samtale om et liv uten barn. Hver gang det kommer et forslag eller et råd om hva jeg burde gjøre videre tenker jeg; "Å, det var lurt, det bør jeg kanskje tenke på og vurdere. Kanskje er det dette jeg vil?" Men så kommer det et nytt råd som er helt motsatt av det jeg fikk i går og som jeg også tenker høres fornuftig ut, så hva gjør jeg da? Er det rart jeg blir forvirret?


Det er jo veldig typisk dette at når man ikke vet hva man skal gjøre, så spør man andre eller så får man råd uansett om man har bedt om det eller ei. Det er kjempevanskelig, om ikke nesten helt umulig, å ikke komme med råd eller forslag til en som er så rådvill og fortvilet som meg akkurat nå. Så selv om jeg blir nesten mer forrvirret av å få råd nå, så vet jeg at det er sånn det er og jeg vet at alle heier på oss, ønsker oss det beste og at alle innspill kommer med de beste intensjoner.


En venninne spurte meg her om dagen da vi snakket om akkurat dette:

"Men vil du ha råd om hva du skal gjøre videre da?"

Vet du hva svaret mitt var?

"Ja og nei."

Altså, snakk om å være forvirret og ubesluttsom nå! Hjelp!


Men selv om jeg er hit og dit og overalt om dagen, så er det i hvert fall én ting vet helt sikkert og det er dette:

Den eneste som vet hva som er riktig for meg videre er MEG SELV (og vi to sammen)!

Innspillene, forslagene og rådene jeg får er jo nettopp bare det; innspill, forslag og råd. Så må JEG og VI finne ut hva jeg og vi vil. Det er ikke 4 uker en gang siden vi fikk resultatet etter vårt siste forsøk, og jeg har siden da vært opptatt av å gi meg selv tid til å kjenne sorgen og tid til å kjenne etter hvor veien går herfra. Jeg trenger jo ikke å velge noe i dag og jeg vet at det er lurt å ikke rushe denne beslutningen, men la valget modnes og så vil det etterhvert bli klart for meg hva jeg ønsker at vi gjør videre. Det kommer ikke til å være sånn her for alltid, heldigvis.



Så. Hva synes DU jeg skal gjøre?


Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!

Jo, fortell meg!

Nei, forresten ikke gjør det likevel!

😉




The story of my life these days.. 😳

© 2018 Lengtetid