Grav deg opp i tide! 🕳

"Hege, du synes ganske synd på deg selv du!"

😳

Denne setningen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg hadde vært i et brudd og trengte noen timer hos en terapeut for å snakke om tanker og følelser, og få hjelp til å komme meg igjennom det. Det var godt å gå til noen som hadde som jobb å høre på meg og hjelpe meg videre, for det viste seg at det ikke bare var bruddet som var vanskelig i livet mitt da, det var flere ting å snakke om og sortere i. Jeg husker ikke hva jeg hadde fortalt eller hva jeg snakket om før denne setningen kom som ei kule i retur fra terapeuten min, men antageligvis hadde jeg ramset opp det ene etter det andre og kanskje ble han lei. Jeg ble fullstendig satt ut og ganske fornærmet der og da. Skulle ikke terapeuten være på "mitt lag" her og være støttende og gi meg omsorg? I stedet fikk jeg servert i veldig klartekst en side av meg som ikke er særlig sjarmerende og det var skikkelig pyton. Æsj!

Kanskje var det skikkelig pyton fordi jeg kjente meg igjen i den setningen og skjønte at han hadde rett. Jeg syntes ganske synd på meg selv da og i alt som var vanskelig den gangen klarte jeg ikke å se meg selv og hvordan jeg reagerte, og i stedet for å se mulighetene og lyspunktene, lullet jeg meg inn i håpløshet og kaos. Og det var ikke første gangen (og ikke siste gangen heller).

Jeg har lett for å synes synd på meg selv og tenke stakkars meg, og hvis det hadde blitt delt ut svarte belter i å være offer, så hadde jeg absolutt kvalifisert til den graden. Blæh! Ikke akkurat noe å være stolt av og tro meg, det er ikke den siden av meg som jeg setter mest pris på. Men! Det har vært urolig nyttig for meg å lære dette om meg selv og særlig nyttig har det vært for den reisen jeg er på til å bli mamma. Den litt lengre reisen. Som nå har blitt veldig lang.

For da jeg ble ufrivillig barnløs ble jeg virkelig et offer med stor O. Jeg ble et offer for diagnosen infertilitet, for å bli fertilitetspasient, for utredninger, for medisinske behandlinger, for sprøyter, for heftige hormonkurer, for egguttak, for innsett, for fæle ventedager, for negative graviditetstester, for nedturer, for sorger, for lengsel, for å ikke bli mamma like lett som "alle andre", for at livet ikke ble som det skulle bli, osv. osv. Det er mer enn nok å synes synd på seg selv for når du får denne diagnosen og det har jeg kjent mye på i disse årene som ufrivillig barnløs. Kanskje du også har det?

Jeg har mange ganger gått i det jeg kaller offer-modus. Da orker jeg ikke å gå ut og møte noen, vil ikke snakke med noen, blir inne, blir på sofaen, spiser altfor mye godis, slutter med de gode hverdagsvanene, orker ingenting og graver meg mer og mer ned i dårlige tanker og vonde følelser. Jeg ser liksom ikke poenget med noe som helst og sånn kan jeg holde på i dagevis. Det føles faktisk godt i starten, det er en lettelse å slippe og forholde meg til verden der ute og det er deilig å drite i alt og bare gi litt F!

Men etter hvert er det jo ikke så godt lenger. Etter hvert blir alt bare verre.

Jeg har masse erfaring med at det er godt å gi meg hen til offer-modus og synes synd på meg selv og bare drite i alt, men jeg har også like mye erfaring med at det ikke gjør meg noe godt i lengden. Det skjer ikke noe godt i den sofaen hvor jeg blir liggende og drite i alt, i lengden. Når de dårlige tankene og de vonde følelsene får herje fritt dag etter dag vokser det frem en ensomhet og håpløshet som bare gir næring til flere dårlige tanker og flere vonde følelser, og så ender jeg bare opp i en vond sirkel som fortsetter og fortsetter. Og etter å ha havnet i denne sirkelen igjen og igjen, så vet jeg nå at etter en dag eller to, så er det bedre å stoppe opp og forsøke å stå i mot offer-fella (som det fort blir, hvor det ene tar det andre og alt blir bare verre og verre) og bevege seg ut av den. Da er det rett og slett det Knut sa, som gjelder;

"Grav deg opp i tide!"

Knut (R.I.P) var læreren min på Norsk Gestaltinstitutt hvor jeg tok terapeututdannelsen min. Han var et vandrende gestalt-leksikon og en mann du virkelig lyttet til da han sa noe. Jeg er sikker på at han kunne alle pensumbøkene og flere til utenatt og jeg lærte masse av han om gestaltfaget, men også om å være menneske, og denne setningen om å grave seg opp i tide har jeg hatt med meg siden. Denne setningen har jeg hatt stor nytte av og brukt mye på reisen min til å bli mamma.

Ja, det ER synd på meg fordi jeg strever og må igjennom så himla mye slit og vondt for å bli mamma. Det er mer enn jeg mange ganger tror at jeg orker og kan bære. Det ER lov å synes synd på seg selv når man er ufrivillig barnløs og det er viktig å anerkjenne de vonde følelsene og tankene, og å kjenne på de, snakke om de og la de ta plass, og ikke feie de under teppet. Denne reisen er ubeskrivelig krevende og vanskelig, og det er jammen ikke rart at man graver seg ned når man kjenner at man ikke tåler flere nedturer og mer slit, og man fortsatt ikke er i mål med babydrømmen sin. Det skal jeg og har jeg lov og rett til å kjenne på, og det ER lov å grave seg ned innimellom. Selvfølgelig er det det. Det er ikke til å unngå, i hvert fall ikke for meg. Og når det er sagt, så er det lurt å grave seg opp igjen i tide, og ikke bygge hus der nede i den mørke dalen, flytte inn der og bli der.

Jeg trenger omsorg, forståelse og trøst på denne reisen, både fra meg selv og fra andre. Det trengs og det er godt å få når jeg synes synd på meg selv for at det blir for mange belastninger på én gang og jeg er fortvilet over at dette skjer meg, og når tankene om at det er urettferdig at jeg strever så veldig for å bli gravid når de fleste andre blir det så enkelt og greit, herjer. Det er fint med trøst, omsorg og forståelse, det trengs for å klare på et eller annet tidspunkt å grave meg opp i tide, forsøke å finne håp og pågangsmot igjen og ikke fortsette å dra meg selv ned. Sånn som denne gangen, en av alle de gangene jeg har måttet grave meg opp i tide for ikke flytte inn i huset der nede i den mørke dalen og bli der.

Ikke visste jeg at setningen til Knut skulle bli så viktig som den har blitt i livet mitt. Ikke visste jeg at jeg hadde en lang og tøff reise foran meg til å bli mamma og at jeg skulle trenge denne setningen igjen og igjen. Ikke visste jeg at for hver nedtur og kjipe periode skulle jeg trenge denne påminnelsen om å grave meg selv opp i tide.

Men nå vet jeg. Nå vet jeg godt hvor viktig denne setningen er for meg. For det føles helt umulig noen ganger å skulle grave meg opp, men jeg vet så godt at det ikke er bra for meg å synes synd på meg selv altfor lenge, og for hver lille millimeter jeg kan bevege meg mot lyset, lettheten, styrken og optimismen igjen, så er det en seier og en millimeter i riktig retning. Hver lille millimeter hjelper meg til å komme opp av sofaen, ut av offer-modus og inn kraft-modus som også finnes i meg og hvor det er ganske mye bedre å være. Da klarer jeg å få perspektiv på livet og huske på at det ikke er mer synd på meg enn andre, at jeg har et godt liv og masse å være takknemlig for og at mirakler fortsatt kan skje. Og så vet jeg at jeg kommer til å gå i offer-modus igjen i denne berg- og dalbanen, men da skal jeg huske på Knut og grave meg opp i tide. Igjen.

Kanskje du også trenger denne setningen fra Knut?

Og kanskje kjenner du som jeg, igjen en side hos deg selv som du anser som ikke akkurat den beste du har og som blir forsterket av den ufrivillige barnløsheten?

Husk da at du også har den motsatte siden av den siden du ikke er så stolt av. Vi er nemlig HELE mennesker og har mange sider, og den "dårlige" siden har alltid en "god" side også.

Heldigvis😘

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem