Fra avslappet til utålmodig - en liten update 🙆🏼

Sommeren er over. Det har vært en veldig veldig fin sommer og jeg har hatt det fint. Jeg har kost meg og hatt det så fint at jeg har lurt på om jeg har blitt en lykkelig ufrivillig barnløs. Lykkelig ufrivillig liksom. Det kan jo ikke være noe som heter det og det går vel ikke an å være det? Det høres jo veldig rart ut, men det har faktisk føltes sånn. For etter at den store nedturen i vinter la seg og vi så nye muligheter og bestemte oss for å avslutte i Russland og fortsette i Hellas, har jeg hatt det veldig fint, sånn på ekte. Jeg har gledet meg stort over våren og sommeren, sola og varmen, jeg har funnet tilbake til treningsmotivasjonen og trivdes bedre på jobb enn noen gang, og jeg har hatt en superfin ferie og hatt masse tid med Glenn. Jeg har vært avslappet med prøvingen, kjent på nytt håp og tenkt at det kommer til å ordne seg for oss, og at alt vil bli bra, uansett. Jeg har hatt det så fint, nesten for fint til å være ufrivillig barnløs. Alt har kjentes så lett og greit og det har vært så deilig å bare flyte med på denne bølgen av ro, håp, optimisme, tillit og glede.

Men så er det jo sånn at en bølge ikke varer evig og en eller annen gang slår den inn mot land. Sånn har det gått med denne bølgen også. Det har ikke skjedd med et smell, men de siste dagene har jeg sakte og sikkert kjent at ro har blitt mer og mer til uro, håp har blitt mer og mer til tvil, optimisme har blitt mer og mer til usikkerhet, tillit har blitt mer og mer til redsel og glede har blitt mer og mer til stress. Jeg vet så godt at prøverørsbehandling og lengtetiden er en berg- og dalbane, men jeg hadde håpet på at oppturen som har vært i sommer skulle bare fortsette og fortsette så lenge vi ikke opplevde en ny nedtur.

Jeg finner nemlig ingen god forklaring på hvorfor denne oppturen ikke bare fortsetter, ingenting har skjedd, men noe har endret seg likevel. Kanskje er det bare det at det går opp og det går ned på denne reisen, for sånn er det jo bare. Men kanskje er det heller det at ferien er over og hverdagen er i gang igjen. Jeg har hatt flere ukers sommerferie og en lang prøverørspause og nå som hverdagen er tilbake kjenner jeg at jeg er utålmodig. Min hverdag er, i tillegg til å være i jobb og ha rutiner, å være i prøverørsbehandling og gjøre det jeg kan for å bli gravid. Dette har vært hverdagen min og livet mitt i flere år. Og nå er det lenge siden jeg har vært i behandling og selv om det er deilig å ikke være det, så blir jeg faktisk litt stressa av det også. Jeg blir stressa av å være i prøverørsbehandling og jeg blir stressa av å ha prøverørspause. For jeg er fortsatt ufrivillig barnløs.

Og jeg er så lei av det.

Jeg er lei av å starte nok en ny høst uten kul på magen, uten ro og glede fordi alt endelig har ordnet seg og uten vissheten om at jeg ikke skal igjennom nye tøffe medisinkurer og behandlingsrunder igjen. Jeg er lei og jeg er utålmodig.

Jeg er ikke lenger så avslappet som jeg skrev i dette innlegget tidligere i sommer. Det har vært godt å være medisinfri og ha prøverørspause i sommer, men nå føles det litt som om jeg ikke gjør noe for å bli gravid og det stresser meg. Denne sommeren er det ikke meg, men Glenn som har fått behandling, og vi skal forsøke å bli gravide på naturlig vis. Men så langt har tegnet på at det ikke har gått kommet som en ubuden gjest hver eneste måned og det gjør meg så innmari utålmodig.

Jeg må GJØRE noe!

Jeg føler jeg må gjøre noe, at vi må gjøre noe, at NOEN må gjøre noe.

Jeg kan ikke bare gå rundt her og vente på at jeg blir gravid. Det er så uhyre vanskelig å vente og bare la det skje. Jeg har ventet i årevis, og nå er jeg lei og utålmodig og vil bare gjøre noe for at det skal skje.

Men jeg skal ikke gjøre noe nå, annet enn at vi fortsetter å prøve på egenhånd uten mer behandling - det er planen nå. Og så får vi se hvordan det går.

Glenn har fullført antibiotikakuren sin og skal etter hvert ta en ny prøve for å se om sædkvaliteten har bedret seg. Det blir SÅ spennende! Og så må vi høre hvilke anbefalinger Serum IVF har til oss videre og bare ta det derfra. Men det er jo lettere sagt enn gjort når utålmodigheten er på topp akkurat nå!

⏳⏳⏳

Blir du også utålmodig når hverdagen er her igjen?

Hva gjør du når utålmodigheten slår til for fullt?

Setter SÅ pris på om du vil dele ditt beste tips til noe som kan dempe "jeg må GJØRE noe for å bli gravid nå"- stresset, med meg!

Hegeklem♡