Et slags vendepunkt, del 2 - jeg kan ikke være så lei meg lenger 🙅🏼
Ventedagene og livet gikk utrolig nok videre etter den mørkeste natten på denne reisen.
Om du ikke har lest del 1 av Et slags vendepunkt, finner du det her:
Dagene sneglet seg avgårde og hvordan jeg holdt meg oppe skjønner jeg nesten ikke, men det gikk på et vis. Jeg klarte å la være å teste før selve testdagen kom og HCG-prøven skulle tas, men etter jeg hadde vært på Fürst og tatt blodprøven måtte jeg bare ta en graviditetstest da jeg kom hjem, og jeg trodde ikke mine egne øyne da testen viste to streker. ENDELIG!!! Herlighet, er det VÅR tur nå?!? E.N.D.E.L.I.G! Men gleden gikk fort over i bekymring, for HCG-prøven var på 66 og ikke over 100 som klinikken skrev at den skulle være, og dette ble starten på tidenes berg- og dalbane de neste ukene. Forløpet og enden på dette forsøket kan du lese om her: Aborten
Det ble et følelsesmessig kaos bestående av en blanding av lykke og lettelse, redsel og fortvilelse. Jeg visste nesten ikke hvilket bein jeg skulle stå på og hvordan jeg skulle holde ut all usikkerheten og alle følelsene som herjet rundt i meg. Jeg var gravid, men tallene var lave. Ville embryoet klare seg?
I ventedagene og tiden etter den positive testen gikk jeg til akupunktur og soneterapi hos Anette ved Frøyaklinikken. Det er supert å få denne behandlingen, men for meg har det vært vel så viktig å ha de gode samtalene med Anette. Hun har masse kunnskap om fertilitetsbehandling og hun er utrolig god på å støtte, berolige og gi omsorg. Eksakt det jeg trenger når uroen og bekymringene er som verst, og jeg går alltid fra timene hos Anette med mindre uro og mer håp. Så denne gangen var det ekstra godt for meg å komme meg ut av leiligheten og til henne for behandling og litt sårt tiltrengt omsorg.
Jeg husker akkurat denne timen veldig godt, for den ble starten på et slags vendepunkt for meg på denne reisen. Jeg kom til henne denne januardagen i 2018 med kort pust, urolig kropp og hodet fullt av bekymringer. Det lå tjukt utenpå meg og det tok ikke lang tid før tårene trillet da jeg hadde lagt meg ned på behandlingsbenken.
Anette hentet papir til meg, strøk meg på armen og forsikret meg om at dette kunne gå helt fint selv om HCG var litt lav til å begynne med. Hun fokuserte på håp og optimisme, beroliget og trøstet meg så godt hun kunne, og innimellom alle trøstende ord og setninger hørte jeg en setning som jeg aldri kommer til å glemme - denne setningen:
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
Det var nesten så jeg satte gråten i halsen. Det føltes ut som om noen bare røsket vekk teppet under føttene mine. For en brutal ting å si til meg når jeg er så uendelig lei meg og bekymret, tenkte jeg. Hva er det for en ting å si? Jeg holder på å gå i oppløsning her og så får jeg beskjed om å håndtere det. Hvordan i huleste skal jeg klare å ta meg sammen og komme meg igjennom dette?
Høflig som jeg er så sa jeg ingenting. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men antageligvis sa jeg bare "ja" og "jeg skal prøve". Og da jeg gikk derfra var jeg forvirret, lei meg og litt satt ut. Jeg kom hjem og denne setningen fortsatte å gå på repeat i hodet mitt.
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
"Og så må du håndtere dette, ikke sant?"
Etter hvert som setningen sank inn var det noe som skiftet i meg, og jeg gikk mer og mer fra å være lei meg til å kjenne at noe "landet i meg", og til å tenke at Anette hadde rett.
Om jeg skulle fortsette på denne reisen kunne jeg ikke være SÅ lei meg, bli SÅ knust, gå SÅ i kjelleren, bli SÅ maktesløs og gå SÅ i oppløsning.
Det ble helt klart og tydelig for meg at om denne prosessen ikke skulle spise meg helt opp og ta fullstendig knekken på meg, måtte jeg faktisk finne en måte å håndtere det litt bedre på. Jeg måtte ta et valg nå. Men egentlig hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke la dette ødelegge meg eller oss, jeg MÅTTE finne en måte å håndtere dette på.
Jeg vet ikke om Anette visste hva hun gjorde, men med denne setningen vekket hun kjemperen i meg, den som ikke lar seg knekke så lett, den som ikke vil overgi seg til håpløsheten. Jeg fikk tak i styrken og kraften min denne dagen, og jeg bestemte meg der og da for å ikke gi slipp på den igjen. Jeg valgte, men jeg hadde jo egentlig ikke noe valg. Det stod mellom å kollapse eller å håndtere det, og jeg kunne ikke og ville ikke kollapse.
Det høres kanskje enkelt ut å bare velge å håndtere det og kanskje blir du som også er ufrivillig barnløs irritert av å lese det, og kanskje til og med litt provosert. I så fall forstår jeg deg godt. Akkurat som om det bare er å velge å slutte og ha de vonde følelsene og de tunge tankene når man føler man drukner i dem - just like that. SÅ enkelt er det jo ikke!
Nei, det er det ikke. Virkelig IKKE! Men på mitt mest fortvilede og sårbare dukket det opp en annen side av meg, en side av meg som hadde vært der hele tiden, men som hadde blitt helt borte i alle nedturene, sorgene og slitet. Denne siden nektet å kollapse og i stedet kjente jeg at jeg fra nå av kunne fortelle meg selv at jeg skulle klare dette (også), at vi skulle klare dette, at jeg hadde litt mer kontroll enn det føltes som, at jeg med å ta godt vare på meg ville komme meg gjennom det som ventet meg, at det å minne meg selv på at alt kom til å gå bra og å bruke alt jeg kunne om å redusere stress og roe nervesystemet ville hjelpe meg til å håndtere det jeg stod i.
At jeg har hatt og fortsatt har gedigne nedturer etter denne gangen er det ingen tvil om, det kan du lese om her på bloggen og se i videoene. Jeg slipper ikke unna de. Men dette vendepunktet har gitt meg en større trygghet på at denne reisen med all belastningen, slitet, bekymringene, stresset, sorgene og fortvilelsen ikke vil ødelegge meg og heller ikke oss. Den mørkeste natten og den største fortvilelsen førte til et valg og et vendepunkt. Det kunne ikke tvinges frem og det at jeg ikke kunne være så lei meg lenger var ikke noe jeg kunne bestemt meg for uten å ha bli stilt overfor dette valget som egentlig ikke var et valg. Og dette vendepunktet har gjort at jeg kan fortsette på reisen min til å bli mamma.
Litt til i hvert fall.
🙏🏻
Så kjære deg som også er ufrivillig barnløs, vit at du er sterk og at du gjør så godt du kan! Selv om det absolutt ikke føles sånn, så er styrken din og kraften din der inne et sted. Å være ufrivillig barnløs og i prøverørsbehandling er ubeskrivelig krevende, vondt og vanskelig, det er lett å miste seg selv og føle seg ødelagt. Men når det er som mørkest kan noe annet plutselig dukke opp og vise deg en styrke du ikke husker at du har. Og i alt dette er du helt rå og du kjemper videre med alt du har, modige, sterke og fantastiske du❤️
Alt vil bli bra, det tror jeg på, og jeg heier så på DEG!
Ta vare i lengtetiden❤️
Hegeklem
Comments