Et slags vendepunkt, del 1 - blir jeg gal nå? 🆘

Det er januar 2018 og vi skal til vårt andre innsett hos O.L.G.A klinikken i St.Petersburg.

Jeg føler meg glad og ivrig før innsettet, jeg til og med småhopper på vei til klinikken, så klar er jeg for å hente hjem den lille babyen vår. Jeg er så rolig som jeg noen gang har vært på disse turene til Russland og jeg har tenkt mye på at jeg skal forsøke å beholde roen så godt jeg kan etter innsettet og i de eviglange ventedagene også. Disse dagene som er de desidert verste i hele prøverørs-prosessen, de lange, vonde, stressende og nervepirrende dagene. Jeg er innstilt på å bruke alt jeg kan om å ta vare på meg selv, dempe frykten og uroen, roe nervesystemet og stresset og tenke gode tanker og tro på det beste. Jeg er klar.

Vi får satt inn "gullegget", det ser i hvert fall ut som et gullegg i følge Gardners blastocyst klassifisering. Et BL AA embryo med mange celler i det ytre laget som skal bli morkaken og mange celler i det indre laget som skal bli fosteret. Alt ser tilsynelatende tipp topp og forventningene er skrudd opp. Dette er vårt 8. innsett på denne reisen og vi har forsøkt å bli gravide i 4,5 år, så NÅ må det da være vår tur!

Etter innsettet går vi tradisjonen tro innom Kazan katedralen og tenner lys for embryoet og håpet vårt om at vi endelig skal bli foreldre. Jeg kjenner på glede og takknemlighet, ikke bare for babyen vår, men for den roen jeg kjenner. Endelig har jeg klart å finne en indre ro i meg og kanskje blir ikke ventedagene så tøffe denne gangen.

Men den roen jeg kjenner går så altfor fort over. For bare to timer etter innsettet begynner jeg å fryse, nyse og bli sår i halsen. Jeg kjenner at jeg blir forkjølet og det gjør meg stressa. Vanligvis er en forkjølelse ikke noen big deal eller stress i det hele tatt, men nå blir jeg urolig for at kroppen skal ha for mye gående på en gang. Og jeg tenker at kroppen min vil bruke krefter på og prioritere å bli frisk i stedet for å bli gravid.

Er det mulig? Hvorfor akkurat nå? Så elendig timing?

Vi reiser hjem dagen etter og jeg er ikke bedre, snarere tvert i mot. Jeg blir mer og mer forkjøla, jeg må bli hjemme fra jobb og blir liggende på sofaen i ventedagene. Det er ikke bra. Alle som er i prøvererørsbehandling og har ventet på svar etter innsett vet hvor viktig det er å få tiden til å gå disse dagene med å finne på ting, være med andre og ikke bli alene for lenge i sitt eget selskap med alle bekymringstankene. Men her blir jeg liggende, tett i pappen, for syk til å gjøre noe og alt ALT for mye tid til å kjenne etter om embryoet har festet seg og bekymre meg for en evt. ny nedtur.

I tillegg blir jeg usikker på om jeg har fått en blødning, så jeg sender bilder (oh yes, veldig lite ålreit å måtte gjøre sånt🙈) til klinikken som gir den fryktede beskjeden - "start plan B". Plan B er et opplegg som iverksettes for å forsøke å stoppe en blødning slik at man ikke mister embryoet dersom det har festet seg. Plan B består av en plan med flere forskjellige medisiner som må tas hver time, hver tredje time, hver sjette og hver tolvte time gjennom hele døgnet i TILLEGG til de vanlige medisinene. Dessuten skal man ha strengt sengeleie. Funksjonen til Plan B er å sørge for at kroppen har nok hormoner til å beholde embryoet.

Jeg er syk og sliten og redd. Jeg må opp om natten for å sette intramuskulær sprøyte på meg selv i skinka og føler at jeg er helt i svima. Jeg lever i en boble av hormoner og et heftig medisinregime, alarmer som går på telefonen stadig vekk for å huske medisiner, mailer med klinikken, redsel hver gang jeg er på toalettet og ser på papiret, sofasliting, bomullshode og forkjølelse. Jeg er ikke ute av leiligheten på flere dager og føler meg helt fjern.

Redselen tar mer og mer overhånd, og tankene blir mørkere og mørkere. Jeg begynner å tenke på hva poenget med livet er om det bare skal fortsette som før, at det ikke gir noe mening for meg og at jeg er urolig for hvordan livet mitt blir om jeg ikke får barn. Det hele virker så meningsløst.

Jeg er så redd for at det ikke skal gå denne gangen heller og det føles som om jeg kommer til å dø hvis vi ikke lykkes nå. Jeg er så kjørt og utslitt etter 6 turer til St.Petersburg på 10 mnd. med 3 egguttak, 1 hysteroskopi, 2 innsett og 4 runder med narkose på veldig kort tid. Det føles ut som om jeg ikke klarer mer og derfor MÅ det gå denne gangen, hvis ikke føles det faktisk ut som om jeg kommer til å dø av sorg, nederlag, slitenhet, redsel og meningsløshet.

Den ene natten blir det så ille at jeg blir redd av meg selv.

Denne natten blir jeg liggende våken, jeg får ikke sove, noe som ikke er helt ulikt meg, men denne natten er jeg lys våken selv om jeg er trøtt. Jeg blir liggende og vri meg, har skikkelig tankekjør, pusten vil ikke helt ned i magen og stopper i brystet et sted og uroen herjer i kroppen min. Selv om Glenn ligger ved siden av meg føler meg så alene med tankene mine og følelsene mine. Han sover og jeg tenker ikke på å vekke han. Så jeg blir liggende alene med den vonde uroen og de mørke tankene mine, og for første gang i mitt liv tenker jeg at nå blir jeg gal. Det føles som om jeg holder på å miste grepet og at jeg må ha hjelp. Er jeg på vei til å bli gal nå? Jeg blir redd av mine egne tanker og tenker at hvis dette blir en ny nedtur tror jeg at noen må legge meg inn et sted. Det kjennes som jeg ikke kommer til å klare å håndtere det på egen hånd, alt det vonde. Jeg tror ikke jeg klarer det...

🆘

At embryoet faktisk hadde festet seg og jeg var gravid visste jeg ikke denne natten. Jeg visste heller ikke at alt skulle bli enda verre med tannverk, rotfylling og missed abortion. Heldigvis. Det hadde jeg ikke tålt. Men når alt dette kom bare noen dager etterpå og varte og rakk over flere uker, kom jeg meg igjennom det. Utrolig nok. Og det hadde jeg ikke gjettet denne natten som det var som mørkest. Men noe endret seg i meg etter dette som ble den svarteste og vondeste natten noensinne og som har gjort at jeg kom meg gjennom alle nedturene og utfordringene som ventet meg etter dette. Det ble et slags vendepunkt på denne reisen, og hva det var kommer i del 2 i et annet blogginnlegg.

Så følg med videre!

Da jeg tittet gjennom bildene mine fra denne turen til Russland fant en video fra da jeg var halvveis i ventedagene. I videoen forteller jeg hvordan jeg har det og hvordan det er å vente på svaret. Jeg har tenkt frem og tilbake i hele dag om jeg faktisk skal legge ut denne videoen. Den er så usminket (bokstavlig talt) og sår at den sitter litt langt inne å dele. Men i dag er det Verdensdagen for psykisk helse og jeg virkelig brenner for mer åpenhet om ufrivillig barnløshet, og jeg håper at jeg kan bidra til det med å våge å vise sårbart og ekte fra min hverdag som ufrivillig barnløs.

Og kanskje kjenner du deg igjen?

🎥 Du finner videoen her: Ventedagene etter vårt 8.innsett januar 2018

Ta vare i lengtetiden❤️

Hegeklem