• Hege

Det store valget og masse tanker om dobbel donasjon 💭 Skal? Skal ikke?

Jeg har siden samtalen med Penny og hennes anbefaling til oss om å gjøre dobbel donasjon vært all over the place med tanker og følelser rundt dette. Om du ikke har lest det forrige innlegget om samtalen med Penny, så finner du det her!


Jeg gikk fra denne samtalen med å kjenne meg rolig og tenke at vi nå var kommet dit jeg hadde begynt å forberede meg på at vi kom til å komme og tenke at dobbel donasjon er det neste steget for oss, til å få kalde føtter og bli kjempefrustrert og i tvil om det er riktig for meg og oss å gi opp egne egg og sædcelle og i det hele tatt fortsette behandlingen i Athen. Plutselig stolte jeg ikke på klinikken lenger, jeg følte at de gav opp våre egne egg og sædceller altfor lett og valgte en quick fix løsning. Og uroen vokste seg bare større og større da jeg leste om andre som hadde forsøkt donasjon der, men ikke lyktes og som byttet klinikk og lyktes på første forsøk der. Burde kanskje vi bytte klinikk vi også?


Jeg tok meg selv i å sitte og google og lete, jeg fikk for meg at nå måtte jeg finne og ta kontakt med alle fertilititetsklinikker i hele verden og få en second opinion og et behandlingsopplegg som ville fungere 110% og garantere oss at babydrømmen ville gå i oppfyllelse. Nå skulle jeg virkelig brette opp ermene her, bli selvutnevnt prosjektleder for prosjektet: BABY NÅ! og finne den ultimate løsningen for oss. Nå var det hæern knekke meg nok nedturer og mislykkede forsøk. Nu jävlar skulle jeg ordne opp her!💪🏻


I tillegg ble jeg irritert og sur på Glenn for at jeg følte meg veldig alene om å være prosjektlederen her, den som leser, orienterer meg i forhold til andre klinikker, søker andres erfaringer, stiller masse spørsmål, er kritisk, undersøker og "passer" på at vi får den behandlingen vi skal ha. Ikke at det er sånn det er, men det føltes sånn da.

Hei dårlig stemning i stua!


Jeg følte meg bare så innmari rådvill, så alene om alt sammen og så innmari oppgitt over at behandlingen hos fertilitetsklinikker ofte er ganske forskjellig, og til og med helt motstridende noen ganger og at vi er så prisgitt det opplegget de kjører hos den klinikken vi er hos. Jeg følte at det var opp til meg og bare meg å sørge for at vi er hos den rette klinikken og at vi får den rette behandlingen for oss. Og der og da kjente jeg at jeg er mer enn villig til å dra til en klinikk i den innerste kroken av et fjell i Japan (?!) hvis de bare kan garantere meg at vi får drømmen vår oppfylt. 1000%. Garantert. Om det er det som skal til. Japan here I come!


Overdose av desperasjon, frustrasjon og utålmodighet i fri flyt her altså. Takk skal du ha.


Jeg har ikke kjøpt billett til Japan. Jeg kjenner ikke til noen fertilitetsklinikk der og jeg kjenner heller ikke til noen klinikk som kan garantere oss babydrømmen vår akkurat sånn som vi vil at den skal oppfylles. Den klinikken finnes ikke. Jeg forstår det og jeg forstår at jeg må ta utgangspunkt i der vi er nå, i behandling hos Serum IVF i Athen og med en anbefaling om dobbel donasjon og i det valget vi står i nå.


Skal?

Skal ikke?


Dette kan kanskje virke som et enkelt valg å ta og et opplagt SKAL, sett utenfra.

"Dere kommer til å angre om dere ikke prøver alt". "Genetikken betyr ingenting". "Barnet kommer til å føles helt og fullt som ditt, du kommer ikke til å tenke på det engang". "Dere må ikke gi opp nå". Dette er bare noen av de mange meldingene og tilbakemeldingene jeg har fått siden jeg postet det forrige innlegget på søndag.


Det høres så enkelt ut. Så veldig enkelt. Det er liksom bare å Just Do It.

Men det er jo ikke det. I hvert fall ikke for meg. Jeg har masse tanker, undringer, forestillinger, vurderinger og følelser rundt donasjon, og før jeg klarer å lande i dette valget trenger jeg å gi plass til alt dette og søke innover for å finne svaret i meg selv, for meg og for oss.


Et ord som går igjen i hodet mitt om dagen er alien og det er litt sånn det føles når jeg tenker på å få barn med en ukjent kvinnes egg og en ukjent manns sædcelle. Bare at det går an føles helt bananas og sprøtt. At jeg kan få et embryo inn i min livmor, som ikke er Glenn og meg, at jeg kan bli gravid og at det kan bli vårt barn er bare veldig merkelig å tenke på. Det er så mye jeg tenker på, lurer på og er redd for hvis vi skulle velge dette, og her er bare noe av det:


💭 jeg tenker at det ikke lenger er så viktig for meg å skulle videreføre mine egne gener, men samtidig synes jeg det er veldig rart å skulle få et barn som jeg ikke kjenner igjen meg selv i, hverken i utseende eller personlighet.

💭 jeg har forestillinger om Glenn og meg i fremtiden som ser på 2-åringen vår og på hverandre og lurer på hvor kommer du fra egentlig?

💭 jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å føle at dette er mitt barn, sånn millioner prosent MITT barn.

💭 jeg lurer på hvordan jeg vil reagere når folk som ikke kjenner vår historie og vår reise til å bli foreldre ser barnet vårt og sier det ligner på en av oss, og så gjør det egentlig ikke det. 💭 jeg lurer på om jeg på denne måten og mange andre måter daglig vil bli påminnet om at barnet vårt ikke kommer fra oss, men noen andre.

💭 jeg tenker mye på hvordan vi skal fortelle barnet vårt om donorene og donasjon. Jeg er kjemperedd for at det vil bli vanskelig for barnet å leve med å komme fra to donorer, kanskje ikke som liten, men etter hvert, og særlig i ungdomsårene når alt som har med identitet skal utforskes og håndteres.

💭 jeg er redd for å få slengt i trynet en eller annen gang i en krangel at "det er IKKE DU som er den ekte mammaen min".

💭 jeg er redd for at barnet vårt skal oppleve det som en byrde og at vi ikke klarer å formidle godt nok at vi valgte dobbel donasjon fordi barnet vårt var så høyt ønsket, uten å legge det frem som verdens mest egoistiske behov.

💭 jeg lurer også på om det er riktig av oss å gjøre donasjon i Hellas hvor donorer skal være anonyme, i følge gresk lov, og frarøve barnet vårt muligheten til noen gang å få vite hvem donorene er.


Og apropos donorene, jeg har mange tanker og spørsmål om de; hvem de er, hvordan livet deres er, helsen deres, familiene deres, hvorfor de har valgt å donere, hvordan de ser ut, hvilke drømmer de har for livene sine osv. osv. Jeg føler jeg har så lite kontroll i dette, selv om jeg vet at vi får fremme alle ønsker vi vil og har for hvem våre donorer evt. skal være. Og det er jo også et stort spørsmål jeg baler med, hvordan i huleste velger jeg og vi donorer?


Jeg klarer heller ikke å la være å lure på om jeg og vi gir opp egne egg og sædceller for lett. Det er drøssevis av historier der ute om andre som fortsetter og fortsetter med egguttak og forsøk både 12 og 13 og 14 ganger og som ikke gir seg. Gir jeg opp for lett? Tror jeg ikke på min egen kropp lenger? Skal jeg virkelig gi opp mine egne egg og egne genetiske barn når andre kjemper videre og lenger enn det jeg og vi har gjort? Hvorfor har ikke jeg 110% overbevisning og 0% tvil om at jeg blir mamma og at dette kommer til å gå bra til slutt, bare jeg holder ut litt lenger? Er det riktig å gi opp nå?



Noen ganger tenker jeg at vi nå er i ferd med å ta en snarvei og velge raskeste veien til målet, og at vi jukser hvis vi går for dobbel donasjon. Men når jeg scroller oppover teksten her, så kan jeg også se at det å få barn med hjelp av donor(er) absolutt ikke er den enkleste utveien. Jeg har mange tanker, bekymringer og spørsmål til dette og ikke bare nå i nær fremtid med å skulle velge donorer og forhåpentligvis bli gravid og få barnet vårt, men også i mange år fremover hvor jeg og vi trenger å stå støtt i valget vårt og håndtere det sammen med barnet vårt.


For dette er ikke et så enkelt og lettvint valg som mange skal ha det til, det er ikke enkelt og lettvint for meg. Og akkurat nå har jeg ikke behov for så mange innspill fra andre på dette. For ja, jeg hører og forstår at jeg vil føle at barnet er mitt, at genetiske foreldre også noen ganger ser på barnet sitt og lurer på hvor i alle dager det kommer fra, at det viktigste ikke er at barnet ligner på meg hverken utseendemessig eller personlighetsmessig, at det ikke kommer til å bety så mye at andre som ikke kjenner oss kommenterer barnet vårt og likheten med oss (eller ulikheten), at jeg ikke daglig vil gå å tenke på at barnet ikke er genetisk vårt, at det bare er å fortelle barnet om donasjonen fra det er helt lite så det blir en naturlig ting og ikke nødvendigvis så vanskelig å leve med og at det kommer til å bli mange barn i årene fremover som kommer fra donorer, at ungdommer synes foreldrene sine er pyton og helt tragiske uansett genetikk eller ikke, at det kanskje ikke er så livsviktig for akkurat vårt barn å vite hvem donorene er, og at ubetinget kjærlighet og mengder med omsorg er noe av det viktigste for å være en god forelder, ikke genetikk. Jeg hører, forstår og tror på alt dette og jeg vet at mange av de som har valgt donasjon sier etterpå at de skulle ønske de hadde gjort det tidligere.



I get it!

Hodet mitt gets it.

Hjertet mitt henger nok bare litt etter.



Jeg kjenner at det er en milepæl å skulle avslutte prøvingen med oss og våre egne egg og sædceller. Kanskje har jeg litt vanskelig for å gi slipp på det. For. DET SKULLE JO IKKE BLI SÅNN HER! Da jeg sluttet på p-piller og vi begynte å prøve på og bli gravide sommeren 2013 skulle det ikke bli en årelang reise og et ubeskrivelig slit for å bli foreldre. Og i alle disse årene var ikke dobbel donasjon noe vi tenkte på eller i det hele tatt kunne forestille oss. Det skulle jo ikke bli sånn her, og selv om det er helt ubeskrivelig fantastisk at vi har denne muligheten og at noen nydelige mennesker der ute vil gi oss denne hjertegaven og oppfylle vårt høyeste ønske, så er dette også en veldig vond og sår sorg for at vi ikke skal få den gleden som de fleste andre har med å fylle opp huset med små mini-mes og hverdagen med kommentarer som "det der har han fra deg" og "hun er jo prikk lik deg".

Og akkurat det har en betydning for meg, og for oss.


Nei, det skulle ikke bli sånn her. Men nå er det jo akkurat sånn her det er og da er det også vanskelig å unngå å spørre meg selv; Når er det nok? Når er det nok stimuleringer og egguttak? Når er det nok embryoer satt inn? Når er det nok forsøk? Når er det nok år brukt? Når er det nok energi og krefter brukt? Når er det nok penger brukt? Når er det nok nedturer? Når er det nok av alt dette og lov til å velge noe annet, en ny mulighet?



Jeg vet ikke. Jeg må bare bruke litt mer tid på å lande dette valget og i denne landingen er det fint å vite at mange har de beste erfaringer med donasjon, og jeg har fått mange nydelige historier om de på meldinger og mail de siste dagene. Det gir meg masse håp og oppmuntring til å fortsette, men likevel kan ikke mitt og vårt valg kun baseres på at andre anbefaler det, det må først og fremst komme innenfra og fundamentet for valget må finnes i meg og oss, ikke der ute et sted. Og vi må kjenne at vi orker og vil fortsette, og at vi kan ta i mot alt som følger med å få barn fra to donorer. Fordi hvis vi velger dette blir det historien til barnet vårt (om vi er så heldige å lykkes da), en stor eller liten del av barnets historie, og det kan og skal jeg ikke ta lett på. Ikke er vi på noen som helst måte garantert at dette kommer til å fungere for oss heller og det å skulle evt. prøve dette som skal gi oss mye bedre sjanse for å lykkes, men kanskje ikke lykkes med dette heller, den "sikre" måten å lykkes på, er en tanke som jeg ikke orker å tenke helt ut nå.


💭💭💭


Puh!

Fortsettelse følger..



Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem

© 2018 Lengtetid