
Hege
Det store valget og masse tanker om dobbel donasjon đ Skal? Skal ikke?
Jeg har siden samtalen med Penny og hennes anbefaling til oss om Ä gjÞre dobbel donasjon vÊrt all over the place med tanker og fÞlelser rundt dette. Om du ikke har lest det forrige innlegget om samtalen med Penny, sÄ finner du det her!
Jeg gikk fra denne samtalen med Ä kjenne meg rolig og tenke at vi nÄ var kommet dit jeg hadde begynt Ä forberede meg pÄ at vi kom til Ä komme og tenke at dobbel donasjon er det neste steget for oss, til Ä fÄ kalde fÞtter og bli kjempefrustrert og i tvil om det er riktig for meg og oss Ä gi opp egne egg og sÊdcelle og i det hele tatt fortsette behandlingen i Athen. Plutselig stolte jeg ikke pÄ klinikken lenger, jeg fÞlte at de gav opp vÄre egne egg og sÊdceller altfor lett og valgte en quick fix lÞsning. Og uroen vokste seg bare stÞrre og stÞrre da jeg leste om andre som hadde forsÞkt donasjon der, men ikke lyktes og som byttet klinikk og lyktes pÄ fÞrste forsÞk der. Burde kanskje vi bytte klinikk vi ogsÄ?
Jeg tok meg selv i Ă„ sitte og google og lete, jeg fikk for meg at nĂ„ mĂ„tte jeg finne og ta kontakt med alle fertilititetsklinikker i hele verden og fĂ„ en second opinion og et behandlingsopplegg som ville fungere 110% og garantere oss at babydrĂžmmen ville gĂ„ i oppfyllelse. NĂ„ skulle jeg virkelig brette opp ermene her, bli selvutnevnt prosjektleder for prosjektet: BABY NĂ ! og finne den ultimate lĂžsningen for oss. NĂ„ var det hĂŠern knekke meg nok nedturer og mislykkede forsĂžk. Nu jĂ€vlar skulle jeg ordne opp her!đȘđ»
I tillegg ble jeg irritert og sur pÄ Glenn for at jeg fÞlte meg veldig alene om Ä vÊre prosjektlederen her, den som leser, orienterer meg i forhold til andre klinikker, sÞker andres erfaringer, stiller masse spÞrsmÄl, er kritisk, undersÞker og "passer" pÄ at vi fÄr den behandlingen vi skal ha. Ikke at det er sÄnn det er, men det fÞltes sÄnn da.
Hei dÄrlig stemning i stua!
Jeg fÞlte meg bare sÄ innmari rÄdvill, sÄ alene om alt sammen og sÄ innmari oppgitt over at behandlingen hos fertilitetsklinikker ofte er ganske forskjellig, og til og med helt motstridende noen ganger og at vi er sÄ prisgitt det opplegget de kjÞrer hos den klinikken vi er hos. Jeg fÞlte at det var opp til meg og bare meg Ä sÞrge for at vi er hos den rette klinikken og at vi fÄr den rette behandlingen for oss. Og der og da kjente jeg at jeg er mer enn villig til Ä dra til en klinikk i den innerste kroken av et fjell i Japan (?!) hvis de bare kan garantere meg at vi fÄr drÞmmen vÄr oppfylt. 1000%. Garantert. Om det er det som skal til. Japan here I come!
Overdose av desperasjon, frustrasjon og utÄlmodighet i fri flyt her altsÄ. Takk skal du ha.
Jeg har ikke kjÞpt billett til Japan. Jeg kjenner ikke til noen fertilitetsklinikk der og jeg kjenner heller ikke til noen klinikk som kan garantere oss babydrÞmmen vÄr akkurat sÄnn som vi vil at den skal oppfylles. Den klinikken finnes ikke. Jeg forstÄr det og jeg forstÄr at jeg mÄ ta utgangspunkt i der vi er nÄ, i behandling hos Serum IVF i Athen og med en anbefaling om dobbel donasjon og i det valget vi stÄr i nÄ.
Skal?
Skal ikke?
Dette kan kanskje virke som et enkelt valg Ă„ ta og et opplagt SKAL, sett utenfra.
"Dere kommer til Ä angre om dere ikke prÞver alt". "Genetikken betyr ingenting". "Barnet kommer til Ä fÞles helt og fullt som ditt, du kommer ikke til Ä tenke pÄ det engang". "Dere mÄ ikke gi opp nÄ". Dette er bare noen av de mange meldingene og tilbakemeldingene jeg har fÄtt siden jeg postet det forrige innlegget pÄ sÞndag.
Det hÞres sÄ enkelt ut. SÄ veldig enkelt. Det er liksom bare Ä Just Do It.
Men det er jo ikke det. I hvert fall ikke for meg. Jeg har masse tanker, undringer, forestillinger, vurderinger og fĂžlelser rundt donasjon, og fĂžr jeg klarer Ă„ lande i dette valget trenger jeg Ă„ gi plass til alt dette og sĂžke innover for Ă„ finne svaret i meg selv, for meg og for oss.
Et ord som gÄr igjen i hodet mitt om dagen er alien og det er litt sÄnn det fÞles nÄr jeg tenker pÄ Ä fÄ barn med en ukjent kvinnes egg og en ukjent manns sÊdcelle. Bare at det gÄr an fÞles helt bananas og sprÞtt. At jeg kan fÄ et embryo inn i min livmor, som ikke er Glenn og meg, at jeg kan bli gravid og at det kan bli vÄrt barn er bare veldig merkelig Ä tenke pÄ. Det er sÄ mye jeg tenker pÄ, lurer pÄ og er redd for hvis vi skulle velge dette, og her er bare noe av det:
đ jeg tenker at det ikke lenger er sĂ„ viktig for meg Ă„ skulle viderefĂžre mine egne gener, men samtidig synes jeg det er veldig rart Ă„ skulle fĂ„ et barn som jeg ikke kjenner igjen meg selv i, hverken i utseende eller personlighet.
đ jeg har forestillinger om Glenn og meg i fremtiden som ser pĂ„ 2-Ă„ringen vĂ„r og pĂ„ hverandre og lurer pĂ„ hvor kommer du fra egentlig?
đ jeg lurer noen ganger pĂ„ om jeg kommer til Ă„ fĂžle at dette er mitt barn, sĂ„nn millioner prosent MITT barn.
đ jeg lurer pĂ„ hvordan jeg vil reagere nĂ„r folk som ikke kjenner vĂ„r historie og vĂ„r reise til Ă„ bli foreldre ser barnet vĂ„rt og sier det ligner pĂ„ en av oss, og sĂ„ gjĂžr det egentlig ikke det. đ jeg lurer pĂ„ om jeg pĂ„ denne mĂ„ten og mange andre mĂ„ter daglig vil bli pĂ„minnet om at barnet vĂ„rt ikke kommer fra oss, men noen andre.
đ jeg tenker mye pĂ„ hvordan vi skal fortelle barnet vĂ„rt om donorene og donasjon. Jeg er kjemperedd for at det vil bli vanskelig for barnet Ă„ leve med Ă„ komme fra to donorer, kanskje ikke som liten, men etter hvert, og sĂŠrlig i ungdomsĂ„rene nĂ„r alt som har med identitet skal utforskes og hĂ„ndteres.
đ jeg er redd for Ă„ fĂ„ slengt i trynet en eller annen gang i en krangel at "det er IKKE DU som er den ekte mammaen min".
đ jeg er redd for at barnet vĂ„rt skal oppleve det som en byrde og at vi ikke klarer Ă„ formidle godt nok at vi valgte dobbel donasjon fordi barnet vĂ„rt var sĂ„ hĂžyt Ăžnsket, uten Ă„ legge det frem som verdens mest egoistiske behov.
đ jeg lurer ogsĂ„ pĂ„ om det er riktig av oss Ă„ gjĂžre donasjon i Hellas hvor donorer skal vĂŠre anonyme, i fĂžlge gresk lov, og frarĂžve barnet vĂ„rt muligheten til noen gang Ă„ fĂ„ vite hvem donorene er.
Og apropos donorene, jeg har mange tanker og spÞrsmÄl om de; hvem de er, hvordan livet deres er, helsen deres, familiene deres, hvorfor de har valgt Ä donere, hvordan de ser ut, hvilke drÞmmer de har for livene sine osv. osv. Jeg fÞler jeg har sÄ lite kontroll i dette, selv om jeg vet at vi fÄr fremme alle Þnsker vi vil og har for hvem vÄre donorer evt. skal vÊre. Og det er jo ogsÄ et stort spÞrsmÄl jeg baler med, hvordan i huleste velger jeg og vi donorer?
Jeg klarer heller ikke Ä la vÊre Ä lure pÄ om jeg og vi gir opp egne egg og sÊdceller for lett. Det er drÞssevis av historier der ute om andre som fortsetter og fortsetter med egguttak og forsÞk bÄde 12 og 13 og 14 ganger og som ikke gir seg. Gir jeg opp for lett? Tror jeg ikke pÄ min egen kropp lenger? Skal jeg virkelig gi opp mine egne egg og egne genetiske barn nÄr andre kjemper videre og lenger enn det jeg og vi har gjort? Hvorfor har ikke jeg 110% overbevisning og 0% tvil om at jeg blir mamma og at dette kommer til Ä gÄ bra til slutt, bare jeg holder ut litt lenger? Er det riktig Ä gi opp nÄ?

Noen ganger tenker jeg at vi nÄ er i ferd med Ä ta en snarvei og velge raskeste veien til mÄlet, og at vi jukser hvis vi gÄr for dobbel donasjon. Men nÄr jeg scroller oppover teksten her, sÄ kan jeg ogsÄ se at det Ä fÄ barn med hjelp av donor(er) absolutt ikke er den enkleste utveien. Jeg har mange tanker, bekymringer og spÞrsmÄl til dette og ikke bare nÄ i nÊr fremtid med Ä skulle velge donorer og forhÄpentligvis bli gravid og fÄ barnet vÄrt, men ogsÄ i mange Är fremover hvor jeg og vi trenger Ä stÄ stÞtt i valget vÄrt og hÄndtere det sammen med barnet vÄrt.
For dette er ikke et sÄ enkelt og lettvint valg som mange skal ha det til, det er ikke enkelt og lettvint for meg. Og akkurat nÄ har jeg ikke behov for sÄ mange innspill fra andre pÄ dette. For ja, jeg hÞrer og forstÄr at jeg vil fÞle at barnet er mitt, at genetiske foreldre ogsÄ noen ganger ser pÄ barnet sitt og lurer pÄ hvor i alle dager det kommer fra, at det viktigste ikke er at barnet ligner pÄ meg hverken utseendemessig eller personlighetsmessig, at det ikke kommer til Ä bety sÄ mye at andre som ikke kjenner oss kommenterer barnet vÄrt og likheten med oss (eller ulikheten), at jeg ikke daglig vil gÄ Ä tenke pÄ at barnet ikke er genetisk vÄrt, at det bare er Ä fortelle barnet om donasjonen fra det er helt lite sÄ det blir en naturlig ting og ikke nÞdvendigvis sÄ vanskelig Ä leve med og at det kommer til Ä bli mange barn i Ärene fremover som kommer fra donorer, at ungdommer synes foreldrene sine er pyton og helt tragiske uansett genetikk eller ikke, at det kanskje ikke er sÄ livsviktig for akkurat vÄrt barn Ä vite hvem donorene er, og at ubetinget kjÊrlighet og mengder med omsorg er noe av det viktigste for Ä vÊre en god forelder, ikke genetikk. Jeg hÞrer, forstÄr og tror pÄ alt dette og jeg vet at mange av de som har valgt donasjon sier etterpÄ at de skulle Þnske de hadde gjort det tidligere.
I get it!
Hodet mitt gets it.
Hjertet mitt henger nok bare litt etter.
Jeg kjenner at det er en milepÊl Ä skulle avslutte prÞvingen med oss og vÄre egne egg og sÊdceller. Kanskje har jeg litt vanskelig for Ä gi slipp pÄ det. For. DET SKULLE JO IKKE BLI Sà NN HER! Da jeg sluttet pÄ p-piller og vi begynte Ä prÞve pÄ og bli gravide sommeren 2013 skulle det ikke bli en Ärelang reise og et ubeskrivelig slit for Ä bli foreldre. Og i alle disse Ärene var ikke dobbel donasjon noe vi tenkte pÄ eller i det hele tatt kunne forestille oss. Det skulle jo ikke bli sÄnn her, og selv om det er helt ubeskrivelig fantastisk at vi har denne muligheten og at noen nydelige mennesker der ute vil gi oss denne hjertegaven og oppfylle vÄrt hÞyeste Þnske, sÄ er dette ogsÄ en veldig vond og sÄr sorg for at vi ikke skal fÄ den gleden som de fleste andre har med Ä fylle opp huset med smÄ mini-mes og hverdagen med kommentarer som "det der har han fra deg" og "hun er jo prikk lik deg".
Og akkurat det har en betydning for meg, og for oss.
Nei, det skulle ikke bli sÄnn her. Men nÄ er det jo akkurat sÄnn her det er og da er det ogsÄ vanskelig Ä unngÄ Ä spÞrre meg selv; NÄr er det nok? NÄr er det nok stimuleringer og egguttak? NÄr er det nok embryoer satt inn? NÄr er det nok forsÞk? NÄr er det nok Är brukt? NÄr er det nok energi og krefter brukt? NÄr er det nok penger brukt? NÄr er det nok nedturer? NÄr er det nok av alt dette og lov til Ä velge noe annet, en ny mulighet?

Jeg vet ikke. Jeg mÄ bare bruke litt mer tid pÄ Ä lande dette valget og i denne landingen er det fint Ä vite at mange har de beste erfaringer med donasjon, og jeg har fÄtt mange nydelige historier om de pÄ meldinger og mail de siste dagene. Det gir meg masse hÄp og oppmuntring til Ä fortsette, men likevel kan ikke mitt og vÄrt valg kun baseres pÄ at andre anbefaler det, det mÄ fÞrst og fremst komme innenfra og fundamentet for valget mÄ finnes i meg og oss, ikke der ute et sted. Og vi mÄ kjenne at vi orker og vil fortsette, og at vi kan ta i mot alt som fÞlger med Ä fÄ barn fra to donorer. Fordi hvis vi velger dette blir det historien til barnet vÄrt (om vi er sÄ heldige Ä lykkes da), en stor eller liten del av barnets historie, og det kan og skal jeg ikke ta lett pÄ. Ikke er vi pÄ noen som helst mÄte garantert at dette kommer til Ä fungere for oss heller og det Ä skulle evt. prÞve dette som skal gi oss mye bedre sjanse for Ä lykkes, men kanskje ikke lykkes med dette heller, den "sikre" mÄten Ä lykkes pÄ, er en tanke som jeg ikke orker Ä tenke helt ut nÄ.
đđđ
Puh!
Fortsettelse fĂžlger..
Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er aleneâ€ïž
Hegeklem