• Hege

Det dårligste rådet jeg får‼️

Helt siden jeg først begynte å fortelle at jeg er ufrivillig barnløs har ufrivillig barnløshet og prøverørsbehandling vært et tema i samtale med andre, og det er jeg glad for. For meg blir det nemlig veldig rart at andre vet, men ikke snakker om det eller spør hvordan jeg har det og hvordan det går. Ikke sjelden forteller andre meg om noen de kjenner som har vært ufrivillig barnløse, men som har lykkes til slutt og blitt foreldre, og i disse suksesshistoriene er det ofte én ting som går igjen. Én ting som fremstilles som løsningen, det som fungerte, det som jeg også burde prøve, og den ene tingen er:

å slappe av!



Altså!🙄

Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller grine, så stort sett jatter jeg bare med når antydningen om "å slappe av og ikke tenke på det" kommer. For den kommer hver gang. Oh yes! Hver eneste gang. Det mangler ikke på historier eller innspill som; "De prøvde i mange år og bare kort tid etter de adopterte ble hun naturlig gravid", og; "De fikk beskjed om at de ikke kunne få barn uten hjelp, men da de sluttet å prøve ble hun gravid og de har fått 2 barn til etter det", og; "Kanskje dere skal kjøpe dere en hund? Mange har blitt gravide etter de fikk seg hund", og "Kanskje hvis du ikke tenker så mye på det, så går det plutselig av seg selv", og "Prøv å ikke stresse så mye med det", osv. osv.

Jeg har til og med hørt de som jobber på fertilitetsklinikker beskrive oss kvinner som er i prøverørsbehandling som stressa og hektiske, og be oss om å stresse mindre. Puh!


Noen ganger må jeg bare telle til 10 inni meg, for jeg vet jo at alt sammen er godt ment og at det er forferdelig vanskelig å vite hva man skal si til en som er ufrivillig barnløs, man vil så gjerne trøste og si noe som hjelper. Men tips og råd om å slappe av og ikke stresse med å bli gravid er faktisk det dårligste rådet jeg får og det gjør bare vondt verre.

La meg fortelle hvorfor:



Når det ikke blir som jeg ønsker.

Det er i seg selv veldig vanskelig at ting ikke går som jeg og vi har tenkt og ønsker. Det å ha tatt beslutningen om å få barn (hvilket var en modningsprosess i seg selv) for så å få beskjed om at vi trenger hjelp til å bli foreldre var et sjokk og noe vi ikke var forberedt på i det hele tatt. Verdens mest naturlige ting ble plutselig verdens mest kompliserte ting for oss. Det å bli gravid ble plutselig masse stress for oss og har vært det siden.


Medisinsk årsak.

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at det å slappe av og "ikke tenke på det" kunne gjøre meg gravid, men sånn er det ikke for oss. Vi VET at det er en medisinsk grunn til at det er vanskelig for oss å få barn på naturlig vis. Derfor er det ikke BARE for meg og oss å slappe av og ikke stresse, det er dessverre ikke så enkelt.


Prøverørsbehandling.

Å være i prøverørsbehandling ER STRESS, ENORMT MYE STRESS. Det er til tider en heltidsjobb å følge behandlingsplaner med legebesøk, ultralyder, blodprøvetaking og andre behandlinger. Medisiner må tas til eksakte tider og det er veldig mye å huske og holde styr på. Det er også en stor belastning med mislykkede forsøk gang på gang og så på'an igjen. Det første året vi var i behandling i Russland var vi der 6 ganger på 10 mnd., det føltes ikke ut som om vi gjorde annet dette året. Jeg har vært redd for å dø av behandlingene og narkose, og jeg har flere ganger følt at jeg kom til å dø av sorg og fortvilelse hver gang et forsøk ikke har gått. Det er beintøft å være i prøverørsbehandling på alle mulige måter, og jeg har flere ganger hørt folk si at de ikke visste at "det var så mye styr" å være i behandling. Sannheten er jo at det er mye mer styr enn det det ser ut som.


Se gjerne innlegg hvordan det er å være i behandling her: 10.04.2017 og her: Vi valgte IVF, men jeg ante ikke hva jeg sa ja til og her: Forberedelser og første medisinrunde og her: Min ivf-uke og siste medisinrunde før innsett og her: Visum, undersøkelser og andre forberedelser til behandling i St.Petersburg - her er en oversikt! og her: Aborten



Alder og fertilitet.

Jeg fylte 40 år i februar og vet at alderen min ikke akkurat er til vår fordel med tanke på eggkvalitet osv. Jeg blir ofte påminnet om alder og prosenter og statistikk, og selv om jeg forsøker å ikke fokusere på det så stresser det meg jo at fertiliteten synker med økende alder. Jeg føler også stadig at vi henger bakpå og at de fleste andre ligger langt foran oss i livsløypa. Flere av vennene våre har barn som nærmer seg konfirmasjonsalder og vi har enda ikke fått barn og det kan jeg bli stressa av.


Å "kombinere" prøverørsbehandling og livet ellers.

Det er veldig krevende å "kombinere" med hverdagslivet med jobb og andre plikter med prøverørsbehandling. Det er nemlig ikke sånn at jeg får fri fra jobb, får utbetalt en halv million kr i året og får bo på en øde øy hvor jeg bare kan leve i sus og dus til jeg blir gravid. I WISH! Men dessverre er det ikke sånn. Livet går sin vante gang og jeg må forsøke å henge med så godt jeg kan og samtidig leve med å være i en livskrise og unntakstilstand i årevis. Ikke nok med at livet som det er kan være både hektisk og utfordrende, men putt flere år med prøverørsbehandling on top of that og det blir både overveldende og altfor mye å håndtere til tider.


Ei jeg kjenner som var ufrivillig barnløs i flere år beskrev dette så godt til meg om det å være i prøverørsbehandling og henge med i hverdagen: "Samtidig med alt dette (behandling og alt det innebærer) skal man også fungere som normalt både på jobb og rundt venner og familie - det er jo egentlig helt absurd!"



Kroppen full av medisiner og hormoner.

Det er nærmest umulig å slappe av med kroppen stappet full av medisiner og hormoner. Kroppen min har vært i overgangsalderen flere ganger allerede hvor alt av min egen syklus har blitt "skrudd av" for så å stimuleres så mye som mulig for å modne mange egg. Det er opp og ned, og ned og opp med medisiner som gir hetetokter, humørsvingninger, depresjon osv. Hvordan kroppen og "systemet mitt" reagerer på dette, styrer jeg rett og slett ikke selv. Hormonene herjer i kroppen og skaper reaksjoner som jeg ikke har kontroll på. Like lite som jeg har kontroll på PMS og det som skjer i kroppen min da. Det er ikke så lett å slappe av når jeg har så kort lunte at jeg selv blir overrasket av hvor hissig jeg er. Dette skjer selv om jeg gjør det jeg kan for å "ikke tenke på det".


Parforholdet.

Å være i et parforhold byr stort sett på noen utfordringer uansett, men det å være ufrivillig barnløse i tillegg byr på noen ekstra utfordringer og belastninger. Det er stress for forholdet når den ene går på en haug med hormoner som gir humørsvingninger og ekstra følsomhet og den andre ikke kjenner det samme på sin kropp. Det er ikke særlig romantisk å skulle "lage barn" og følge med på eggløsninger, og selv om jeg prøver å la være å tenke på det, så lusker jo telling av dager og oversikt i bakhodet likevel. Det er utfordrende når vi er så forskjellige i utgangspunktet og må prøve å håndtere prøverørsbehandlingen som et team. Det tærer på forholdet med alle nedturene og sorgene. Det er vanskelig å slappe av når jeg aldri vet om vi er enige om neste steg på reisen og om vi vil det samme. Det er mange par som ikke klarer seg gjennom en prøverørsprosess og det er ikke rart, for dette er slitsomt og vanskelig å håndtere både hver for oss og sammen som par.


Økonomi.

Det lyktes ikke for oss å bli foreldre i løpet av de 3 prøverørsforsøkene som det offentlige støtter, så da måtte vi få hjelp videre ved en privat fertilitetsklinikk. Vi har måttet gjøre mange forsøk da vi enda ikke har kommet i mål og det betyr mengder med dyre medisiner, legebesøk, ultralyder og andre behandlinger som er en stor økonomisk belastning. Vi valgte å fortsette prøvingen i Russland hvilket betyr enda flere utgifter med visum, flybilletter, hotellovernattinger, opphold osv. Det skaper fryktelig mye stress og bekymringer rundt penger og det å ha råd til å fortsette behandlingen til vi er i mål. Hvor lenge kan vi holde på med dette? Hvor kostbart vil dette bli til slutt? Når er nok nok? Dette er spørsmål som stadig er oppe hos oss for økonomi er jo ikke noe vi bare kan la være å tenke på.


Å holde håpet og motivasjonen oppe.

Etterhvert som årene går og det ene forsøket etter det andre mislykkes svinner håpet og troen på at vi noen gang får oppleve babydrømmen. Nytt håp og overskudd etter forsøk som ikke lykkes kommer ikke av seg selv. Bedre lykke neste gang? Det er dessverre ikke så lettvint. Jeg og vi jobber hardt for å holde håpet oppe, og igjen mobilisere nytt håp og tro på at det går etter hver eneste nedtur. Det skaper mye indre stress å ikke vite om jeg orker en runde til samtidig som jeg ikke vil gi opp prøvingen. Det er ikke så lett å slappe av i spennet mellom vil og orker ikke.


Å følge alle rådene.

Det finnes millioner av råd der ute. Etter at jeg selv ble ufrivillig barnløs har jeg som de fleste andre googlet og lett etter gode råd, tips og løsninger, og det finnes det MYE av. Det finnes råd om absolutt alt fra behandling, medisiner, teknikker og fertilitetskosthold til støttebehandlinger, yoga, meditasjoner, bøker, kosttilskudd osv. Det er masse bra og jeg følger mange av disse rådene, men hvis jeg skal følge ALLE rådene jeg leser og hører om blir jeg garantert fullstendig utslitt. Det er overveldende mye å sette seg inn i og jeg blir ofte stressa av å skulle følge alle rådene og anbefalinger som finnes. Samtidig er det vanskelig å la være å lete og hive seg på det som foreslås for jeg vil jo så gjerne vite om det er noe mer jeg kan gjøre for å øke sjansen for å bli gravid. Jeg vil vite at jeg har gjort alt jeg kan for å bli mamma.


Min skyld at jeg er stressa?

Å få høre at jeg bare "må slappe av og ikke tenke på det" føles som en indirekte beskjed om at det er min skyld at jeg ennå ikke er gravid og at det er fordi jeg stresser. Selv om det absolutt ikke er ment sånn fra de som sier eller antyder det, så føles det sånn.


Jeg blir stressa av å få beskjed om å ikke stresse og jeg stresser med å ikke skulle stresse.


Puh! Jeg er kjemperedd for å gjøre den minste ting feil og at det å løpe til bussen, ta en kaffe for mye, bære litt for tungt osv. er den ene tingen som gjør at egget ikke fester seg. Det skal nok litt mer til enn det, men jeg er redd for det likevel og redsel skaper stress.



Tenk om..

Hva om det aldri går? Tenk om vi aldri blir foreldre. Tenk om vi går igjennom alt dette uten å komme i mål, uten at vi får premien til slutt som gjør alt slitet og den lange kampen verdt det. Tenk om dette bare ender i ingenting. Det å ikke vite hvordan dette går til slutt og det å leve i så mye uvisshet skaper mye stress og mange bekymringer. Jeg lever i sorg og savn og jeg har gjort det i årevis, og jeg får daglige påminnelser om hva som mangler i livet mitt og det er både trist og sårt.



Men det er jo BARE å slappe av, er det ikke det da?


📷: Beate Willumsen


Kanskje ikke så rart jeg er stressa og at det er vanskelig å slappe av?


SELVFØLGELIG er jeg stressa!

Jeg er stressa, og jeg gjør alt jeg kan for å slappe av.

Jeg mediterer ofte, jeg har gått flere yogakurs, jeg er interessert i mat og kosttilskudd og har lagt om kostholdet mitt til det som skal være bra for fertiliteten, jeg rydder i sminke og husholdningsprodukter og forsøker å bruke rene produkter uten hormonforstyrrende stoffer og miljøgifter, jeg går tur i skogen, jeg har fokus på å være mindful og tilstedeværende, jeg jobber mye med å bygge indre styrke og ha indre ro, jeg forsøker å nyte livet så mye jeg kan og gjøre ting som gjør meg godt, jeg tar pauser i behandlingen og hviler mye, jeg prøver å passe på parforholdet og at vi har det bra sammen, jeg tilrettelegger jobben min så jeg har gode arbeidsdager og mye mye mer.

Jeg gjør masse og jeg forsøker så godt jeg kan å gjøre alt dette UTEN å skape mer stress.


For jeg VET jo at stress ikke er bra når jeg forsøker å bli gravid og jeg VET at det er viktig å slappe av. Jeg vet det og jeg trenger ikke å få det rådet flere ganger.

Jeg gjør så godt jeg kan - jeg lover.

Og det vet jeg alle andre som er ufrivillig barnløse og i behandling også gjør.

Vi gjør så godt vi kan.

Hele tiden.


Og det gjør helt sikkert du også som synes det er vanskelig å trøste og ikke helt vet hva du skal si til meg og oss som er ufrivillig barnløse.


TAKK for at du er her!❤️



Hegeklem♡

© 2018 Lengtetid