• Hege

#denusynligesorgen

La oss snakke om sorg.

Ja, jeg skriver "oss", for etter at jeg postet videoen om hvordan jeg hadde det da det siste forsøket vårt heller ikke gikk, fikk jeg så mange meldinger og mailer fra andre som er eller har vært ufrivillig barnløse, som kjente seg igjen. Det er ikke bare meg som sørger, vi er mange som sørger, det bare synes ikke så godt.


Så la oss snakke om sorgen over negativ graviditetstest, sorgen over å miste, sorgen over embryoet som ikke festet seg, sorgen over et potensiale for liv, sorgen over det som ikke ble, men som kunne ha blitt.


Den usynlige sorgen.

La oss ikke bare snakke om den, men la oss skrive om den, tegne den, kjenne den, vise den og uttrykke den. La oss gjøre alt annet enn å tie den ned, gjemme den bort og holde den unna. La oss gjøre den synlig, om ikke for alle andre, men for OSS SELV.


Å miste.

Jeg har noen ganger lurt på om jeg kan si at jeg har mistet når det er satt inn et embryo som ikke fester seg? Kan man egentlig kalle det "å miste" at en bitteliten celleklump på 0.2 mm ikke fester seg og blir til en graviditet og en baby? Er det "å miste"?


Jeg vet ikke, men jeg har i hvert fall lært at størrelsen på sorgen ikke henger sammen med størrelsen på embryoet. For uansett hva man vil kalle det så har jeg kjent på et ubeskrivelig tap hver eneste gang jeg ikke har blitt gravid, etterfulgt av en enorm sorg, skuffelse, motløshet og veldig tristhet. Og hver gang har jeg mistet litt av håpet jeg har om å bli mamma.


"Hvor lei seg er det egentlig lov til å bli når embryoet ikke fester seg og graviditetstesten er negativ, og hvordan har man lov til å reagere og sørge?"

Dette skrev ei som også er ufrivillig barnløs til meg for noen dager siden.

Kanskje du som leser dette og er i samme situasjon kjenner deg igjen i spørsmålet?


Jeg kjenner meg i hvert fall igjen i det og det tipper jeg det er mange som gjør.


Jeg tror vi er mange som sørger og som har blitt gode på å ta oss sammen, gå på jobb, stille opp på de tingene vi har planlagt og sagt ja til, fortsette livet og leve videre som normalt. Som om alt er som før.


Ofte er det få som i det hele tatt vet at man har hatt innsett og mistet. Så hva gjør vi, hvor gjør vi av sorgen? Jo, vi pakker den sammen og bort, legger den fra oss et sted, setter den på pause sånn at vi kan kjenne etter når det passer bedre, når vi har tid, når alt annet roer seg litt. Den blir usynlig for oss selv og andre, men den blir liggende der inne et sted i oss som klumpen i magen, presset i brystet eller som tristheten i øynene som synes om man ser litt ekstra godt etter.


Jeg har sørget i flere år. Sorgen er usynlig for de fleste og jeg kan være veldig god på å skjule den. Den kommer og går, men den blir ikke borte. Jeg kjenner at sorgen følger meg hele tiden på denne reisen vi er på. Sorg for at jeg ikke er mamma enda, sorg for alle de fine embryoene vi har satt inn, men som ikke festet seg, sorg for at jeg har hatt positiv graviditetstest og forhøyet HCG to ganger, men mistet. Og hver gang jeg mister, forsterkes bare sorgen av alle de andre gangene jeg har mistet tidligere. Det blir bare verre og verre og sorgen større og større.


Hele uken etter vårt siste forsøk og den negative graviditetstesten lå jeg på sofaen i joggedressen, så på trash tv, spiste godis og var knapt utenfor døren. Jeg orket ikke å se noen eller snakke med nesten noen. Flere ganger tenkte at jeg må ta meg sammen, få på meg vanlige klær og sminke og komme meg ut. Kan ikke bare ligge her liksom. Men det var alt jeg orket og hadde lyst til akkurat da, så da lot jeg meg selv gjøre det og ha det som jeg hadde det. Jeg har latt meg selv få sørge og gitt meg tid til å få det bedre uten å pushe meg og haste videre.


Gi PLASS og TID til den usynlige sorgen. Ta deg selv og din sorg på alvor.

Kanskje du som kjenner igjen den usynlige sorgen trenger akkurat dette du også?

Har du tatt deg og din sorg på alvor når du har mistet? Og gitt deg tid og det rommet du trenger?


At sorgen er usynlig for andre eller at andre ikke forstår hvor vondt dette er betyr ikke at sorgen ikke er ekte, sann og stor for DEG. Hva andre mener og hvordan andre forventer at du skal forholde deg til din sorg har ingenting med deg å gjøre, det handler om dem (og kanskje deres egen usikkerhet om hvordan de skal trøste og være med deg som har mistet) og ikke om deg.


Det finnes INGEN regler for sorg og hvordan vi skal sørge. Men av en eller annen grunn tror vi at vi må sørge på riktig måte og slutte å sørge når det har gått en viss tid, at vi må komme oss videre, slutte å "dyrke" sorgen osv. Hvor kommer dette fra og hvor står disse reglene?

Vi er forskjellige og vi sørger forskjellig. Det finnes ingen riktig eller feil måte å gjøre det på!


Du trenger ingen tillatelse for å sørge og du trenger ikke å forklare DIN sorg for noen eller dele den med alle andre. Den eneste du trenger tillatelse fra er DEG - så gi deg selv den tillatelsen, sett av tid, gi rom for sorgen, føl følelsene, ta den usynlige sorgen på alvor og sørg på DIN måte.


Og hvis du likevel trenger tillatelse fra noen, så får du den nå, fra meg❣️



Klem Hege♡

© 2018 Lengtetid