De vanskelige setningene 😣

At det er vanskelig å snakke om ufrivillig barnløshet er det ingen tvil om og det er vanskelig både for den som er ufrivillig barnløs og for de rundt den ufrivillige barnløse. Mange vil gjerne vise omsorg og vise at man bryr seg og samtidig er man redd for å si noe "feil" og såre mer enn å trøste.

Jeg har snakket med mange i løpet av de siste årene om at jeg er ufrivillig barnløs og mye mer om det etter at denne bloggen kom ut i desember i fjor. Nå vet jo "alle" det og jeg og vi er helt åpne om hva vi står i, noe som gjør at flere tar initiativ til å snakke om dette og det synes jeg er så innmari fint. Det er veldig mye skam og andre vonde følelser knyttet til det å være ufrivillig barnløs, og skam løser seg opp når vi tør å snakke om det som er skamfullt og rette lyset mot det mørke og fæle som vi bærer på (ofte) i hemmelighet.

Når det er sagt, så har jeg erfart at det er noen setninger som går igjen i samtalene med de som ikke er ufrivillig barnløse selv, og dette er setninger og spørsmål som både er vanskelige å svare på og vonde å få. Kanskje du som også er ufrivillig barnløs kjenner deg igjen i at noe som virker som en helt uskyldig setning sagt i beste mening kan være vondt likevel.

Setninger som: 🗯 "Har de funnet noe hos deg eller Glenn som gjør at dere trenger hjelp til å få barn?"

Når jeg har fortalt at jeg er ufrivillig barnløs og i prøverørsbehandling kommer ofte oppfølgingsspørsmålet om hva som er galt og hos hvem "feilen ligger". Dette med "hva som er galt" er et veldig sårt tema og det kan ta tid å bli klar for å fortelle hva årsaken til behovet for hjelp er. Det kan være mange medisinske grunner hos begge og det kan også være det som heter uforklarlig infertilitet, hvor man ikke finner årsaken til hvorfor man ikke blir gravid. Det er gjerne ekstra vanskelig for den som har den medisinske utfordringen som gjør det vanskelig å få barn, enten det er redusert sædkvalitet eller tidlig overgangsalder og få egg, eller en annen grunn. Mange kjenner på en skyldfølelse selv om man ikke kan noe for at kroppen er som den er. Uansett hva det er kan det være skamfullt og vondt å måtte svare på hvorfor, og hvis man ikke forteller det uoppfordret, kan det være at man ikke har så lyst til å fortelle det eller er klar for å snakke om akkurat denne delen av barnløsheten enda.

Og må du som spør egentlig ha den informasjonen?

Jeg tenker at det burde holde å vite at vi trenger hjelp og er i behandling, og så kan vi heller fortelle mer om detaljene og hvorfor når vi er klare for det og selv tar inititativ til det.

🗯 "Kanskje hvis dere slapper av og ikke stresser sånn med det, så blir dere gravide".

Og rett etter denne setningen kommer historiene om alle vedkommende kjenner som ble gravide så fort de sluttet å stresse med det eller sluttet å prøve. Som regel bare jatter jeg med når dette kommer, for jeg orker ikke å fortelle igjen og igjen hvor ubeskrivelig mye stress det er å være i prøverørsbehandling (jeg har skrevet mer om stress og prøverørsbehandling i innlegget her).

Hvis du har fulgt Lengtetid en stund har du kanskje nå fått et innblikk i hvordan denne reisen kan være, og jeg har opplevd å få følgende kommentar fra noen som følger meg: "jeg visste ikke at det var så mye greier med prøverørsbehandling, jeg". Og det forstår jeg godt, for det er jo vanskelig å virkelig forstå hvordan dette føles på kroppen og i tankene og i relasjonene og i hverdagslivet og i alt om man ikke har opplevd dette selv.

Jeg lover at jeg og alle som forsøker å bli gravide VET at stress ikke er bra (det er det jo forsåvidt ikke for noe når det gjelder god helse) og at vi gjør det vi kan for å redusere stress og håndtere barnløsheten så godt vi bare kan. Vi får høre det overalt og det er ikke akkurat nytt for oss dette med stress. Og selv om andre har blitt gravide når de har lagt all prøvingen på hylla, så kan ikke jeg og vi bare slutte å prøve og satse på at det går av seg selv når vi faktisk ikke er klare for å slutte å prøve enda.

🗯 "Jeg har et vennepar som var forberedt på at det kunne ta tid å bli gravide og som bare skulle begynne å prøve og så ble de gravide på første forsøk".

Det er rart hvordan en samtale om at jeg er ufrivillig barnløs kan dreie over på historier om andre som ble gravide på første forsøk eller uten at det var planlagt. Lett som en plett liksom. Eller hvordan vedkommende selv bestemte seg for å få 2 barn, en gutt og en jente, og så ble det akkurat sånn. Som om det bare er å legge inn en bestilling og få det som man vil.

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å vite hva man skal si til en som er ufrivillig barnløs, men å fortelle om alle som har blitt gravide på første forsøk eller at man selv bare kan bestemme seg for hvilke barn man vil ha og akkurat når man vil ha dem, det er kanskje det verste jeg vet å måtte høre på. Jeg vet på en måte ikke hva jeg skal gjøre med denne informasjonen og det blir bare nok en påminnelse til meg om at det mest naturlige i hele verden er det vanskeligste i hele verden for meg og oss.

🗯 "Har dere tenkt på adopsjon?"

Ah, DETTE spørsmålet altså. Hvor skal jeg begynne?

Dette har jeg fått spørsmål om siden jeg begynte å fortelle at vi er ufrivillig barnløse og trenger hjelp for å få barn, og det er fortsatt like vanskelig å svare på det. Jeg har til og med blitt spurt om det med to tilsynelatende fine embryoer i magen, full av håp og ønske om en positiv graviditetstest om noen få dager. "Har dere tenkt på å adoptere?" Som om det er en ting jeg ikke kjenner til, en ny mulighet som jeg ikke har hørt om og som jeg burde vurdere.

Jeg forstår at folk spør og jeg hadde sikkert spurt om det samme hadde jeg ikke vært ufrivillig barnløs selv. Men nå vet jeg hvordan det er å få dette spørsmålet og at det liksom ikke er et "ja/nei-svar" på dette. Men er det ikke det da, tenker du kanskje. Njaei, sier jeg da.

Det er jo slik at vi gjennom prøverørsbehandling, og i hvert fall i utlandet, har flere muligheter til å bli gravide. Flere muligheter enn jeg visste om da vi startet på denne reisen. Hvis vi ikke blir gravide med egne egg- og sædceller har vi andre muligheter som eggdonasjon, sæddonasjon, embryodonasjon og surrogati. Så vi som har startet på prøverørsbehandling har flere muligheter innenfor denne behandlingen som vi kan velge å prøve før vi evt. vurderer å søke om å få adoptere i stedet. Dessuten er prøverørsbehandling og adopsjon to veldig forskjellige prosesser og det ene fører ikke automatisk til det andre. Jeg kan veldig lite om adopsjon, men jeg vet at det (også) koster MYE penger og kan være en lang og krevende prosess, og at det er regler om å ikke kombinere prøverørsbehandling og det å stå i adopsjonskø.

Det har også vært vanskelig for meg å fokusere på så mye annet enn prøverørsprosessen når jeg har vært i den, og sånn tror jeg det bare må være, for meg. Det hadde vært så vanskelig og forstyrrende for meg å ta medisiner, være superhormonell, gå til undersøkelser og reise hit og dit for behandlinger uten å være all in på akkurat det. Dette er også en viktig grunn til at jeg og vi ikke har tenkt på eller vurdert adopsjon (enda), vi har hatt mer enn nok med prøverørsbehandlingen.

En annen ting er at jeg ønsker og håper at jeg får oppleve å bli gravid og føde barnet mitt. Jeg vet godt at noen svangerskap er helt pyton fra dag 1 og jeg har vært med på nok fødsler til at jeg har tenkt at det der er jeg ikke så gira på å måtte igjennom, men allikevel så har jeg veldig lyst til å oppleve dette.

Det er virkelig ikke sånn at prøverørsbehandling og adopsjon er same same. Adopsjon er fantastisk, det er ikke det, men om det er noe vi kunne tenke oss å se mer på og søke om en eller annen gang, kan jeg ikke svare på nå. Det eneste jeg vet er at akkurat nå er vi i prøverørspause og hva vi gjør videre om vi ikke lykkes å bli gravide på naturlig vis har vi foreløpig ikke bestemt oss for.

🗯 "Dere er jo heldige som er friske ellers da, jeg kjenner noen som..."

Oh yes! Det finnes noen som har det verre. Klart det gjør det, det gjør det alltid. Det er kanskje et litt klønete forsøk på å minne meg på at jeg er heldig som har en frisk kropp som fungerer til alt annet enn å bli gravid, og at det er mye å være takknemlig for i livet mitt. For det er det, og jeg er ikke på en eneste joggetur i marka uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er som har bein å løpe med, ikke én eneste gang. Og at det er andre som har det verre vet jeg veldig godt, for etter mange år som sykepleier og etter et feltoppdrag i Etiopia hvor jeg opplevde nød og sult daglig, så vet jeg at jeg har enormt mye å være takknemlig for og det forsøker jeg å takke for og kjenne på hver dag.

Men det betyr ikke at det ikke er vondt å være ufrivillig barnløs likevel. At det kunne vært verre betyr ikke at lengselen min etter barn er mindre, at det ikke er så nøye om jeg blir mamma eller ikke, eller at dette ikke føles så altoppslukende som det faktisk gjør eller at det ikke går an å være fryktelig lei meg for at jeg er ufrivillig barnløs og samtidig kjenne på hvor heldig jeg er som har så mye fint i livet mitt. Jeg tror ikke det hjelper noen som helst at vi sammenligner og konkurrerer om å ha det verst, eller at jeg skal ha dårlig samvittighet for at jeg kan synes synd på meg selv og oss for at vi ikke har de barna vi ønsker oss. For det gjør jeg jo innimellom uansett.

Jeg og sikkert mange med meg vet at disse setningene og spørsmålene ikke er vondt ment og at ingen ønsker å si noe for å såre eller gjøre ting verre. Og akkurat som at disse setningene og spørsmålene ikke er vondt ment, er heller ikke dette innlegget vondt ment. Jeg vet at mange synes det er vanskelig å snakke om behandling og prøverørsprosessen med ufrivillig barnløse og derfor fikk jeg lyst til å dele disse setningene og spørsmålene som for meg er vanskelige å svare på. Kanskje forstår du mer hvorfor nå og hvis ikke så er det også greit. Dette er jo, som så mye annet med ufrivillig barnløshet, ikke lett. Ikke i det hele tatt. Og vi gjør så godt vi kan i dette, alle sammen.

Ta vare i lengtetiden❤️ Hegeklem