De fæle ventedagene 😔

Vi kom hjem fra St.Petersburg og så ble det stille fra meg.

Veldig stille.

Dagene mellom innsett og graviditetstest er de verste dagene i hele prøverørsbehandlingen for meg. Jeg går inn i et virvar av følelser, tanker, bekymringer, uro, tvil, redsel, uvisshet, utålmodighet og anspenthet. Jeg hører at andre rundt meg sier om ventetiden: "Å, så spennende!" Ja, det er spennende, det er faktisk så spennende at det nesten ikke er til å holde ut, men ikke på den gode måten spennende. Jeg blir bare helt utafor disse dagene, så utafor at jeg ikke har klart å sette meg ned å skrive her og formidle hvordan denne ventetida er. For hva skal jeg skrive liksom? Jeg er jo bare redd, stadig på gråten og urolig. Men kanskje det er viktig å dele AKKURAT det! Sånn som det er, og kanskje kjenner du deg igjen?

I ventedagene mellom innsett og graviditetstest har jeg bare mest lyst til å ta med meg Glenn og gå i hi, og ikke forholde meg til noe eller noen, for så å komme ut igjen når jeg vet hvordan dette har gått. Jeg føler jeg er helt i min egen boble disse dagene og jeg kjenner på millioner av følelser og tenker millioner av tanker, de fleste av de er vonde og fulle av bekymring.

Hva om det ikke går denne gangen heller?

Tenk om det aldri går?

Hva er galt med meg og kroppen min?

Hvorfor er jeg så negativ?

Tenk om jeg ikke blir gravid fordi jeg tenker så mye negativt og er så redd disse dagene?

Hvorfor klarer jeg ikke være mer positiv og tro på at det går bra?

Hva gjør vi hvis vi ikke lykkes nå?

Tåler jeg og vi en runde til?

Orker vi mer?

Alle disse tankene går på repeat og det er vanskelig å komme ut av loopen. Samtidig sier jeg til meg selv at jeg MÅ tenke positivt eller så vil dette aldri gå bra. Ikke rart jeg blir sliten. For hvor lett er det egentlig å ha tillit og tro på at jeg blir gravid nå etter 9 mislykkede forsøk de siste 4 årene, og hvor lett er det å være positiv når kroppen er proppet full av hormoner over flere uker nå og alt svinger hit og dit, og hvor lett er det å ikke tenke på dette 24/7 når dette så ubeskrivelig viktig og betyr så ufattelig mye for meg og oss? Det er ikke lett. Det er forbanna vanskelig.

Jeg scanner kroppen konstant for hver minste lille fornemmelse av noe som kan ligne på graviditetssymptomer og jeg kjenner etter i kroppen HELE tiden.

Murrer det ikke litt i magen nå?

Var jeg ikke litt uggen på morgenen i dag? Kjennes det ikke litt annerledes ut i kroppen nå?

Er jeg ikke litt trøttere enn vanlig da?

Og puppene, er de litt ømme og litt større?

Altså, jeg tror aldri jeg har kjent så mye på puppene mine før - de må jo snart bli slitt🙈

Jeg lovte meg selv at jeg IKKE skulle Google denne gangen. Jeg har erfart gang på gang at det ikke kommer noe godt ut av det og stort sett blir jeg bare mer usikker og forvirret. Men i desperasjon etter å få svar og bekreftelse klarte jeg ikke la være å Google; gravid uten symptomer (!). Den rasjonelle delen av meg forstår at det er veldig tidlig og lite sannsynlig å kjenne noe. Men så har jo jeg visst om at jeg har et befruktet egg i kroppen fra det sekundet det ble satt inn, og siden det sekundet omtrent har jeg kjent etter og lett etter tegn på graviditet.

Jeg føler meg rett og slett helt koko til tider og jeg gleder meg til disse fæle ventedagene er over. Jeg vet de snart tar slutt og til da tar jeg medisinene mine når jeg skal, tar vare på meg og sørger for næring og vann og nok søvn, og jeg forsøker så godt jeg kan å roe nervesystemet mitt og stresse ned. Jeg øver jeg på å ta én dag av gangen og gjøre dagene så gode som mulig - det er ikke så mye annet jeg får gjort akkurat nå..

Og så håper jeg av hele mitt hjerte at ventedagene avsluttes med den beste premien♥️

Da vil alle de fæle ventedagene være verdt det, da vil ALT være verdt det!

Tur i fjellet og noen minutter med jording gjør SÅ godt for kropp, sjel, følelser, tanker og fæle ventedager!

Kjære deg som også lengter og venter, hvordan er ventedagene for deg?

Kjenner du deg igjen?

Klem fra meg♡