Cecilie sin historie 💝
Fortell om din reise til å bli mamma
Vår historie begynner nå å bli noen år gammel. Mye husker jeg som om det var i går, mens andre ting har kommet på ganske lang avstand. Vår historie er heller ikke så lang som veldig mange andres. Selv om vi har vært med noen runder på prøverørskjøret, så ser jeg helt klart at vår opplevelse av denne absurde verden nødvendigvis er en ganske annen enn de som har vært mange år i gamet.
Da vi bestemte oss for at vi ønsket å få barn var vi begge 29 år, sunne og friske og ingenting tydet på at ikke dette skulle gå veien. Etter ca ett års prøving uten hell, begynte tanken om at vi kanskje trengte hjelp å melde seg. Utredning viste at jeg hadde PCOS og at min kjære «ikke var fra øverste hylle», for å sitere legen. Akkurat dette sitatet har vi ledd mye av, og på en måte satte det litt standarden for hvordan vi prøvde å forholde oss til situasjonen. Var det noe vi kunne le litt av eller spøke litt med, så prøvde vi det, selv om vi jo alle vet at dette stort sett ikke er spesielt festlig.
Siden verken egg eller sperm dugde til ordinær IVF, ble det ICSI som ble alternativet for oss. Vi hadde våre forsøk på Ullevål. Jeg skal innrømme at jeg fikk litt samlebåndfølelsen der, men vi kjente oss likevel godt ivaretatt og har gode erfaringer derfra. Vårt tredje ICSI-forsøk var vellykket, og vi fikk ei jente som i dag er 9 år. Lillebror blir straks 6 år og ble plutselig til på «gamlemåten» (!) etter et mislykket prøverørsforsøk.
Hva opplevde du som mest utfordrende og vanskelig som ufrivillig barnløs?
I tillegg til det hormonelle og ikke minst de fysiske plagene, så var nok det mest utfordrende i prøveperioden ubetenksomme (og i de fleste tilfeller) velmenende kommentarer. Ett av tilfellene hvor jeg virkelig ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg, var da en firebarnsmor i en diskusjon rundt ufrivillig barnløshet, kunne melde om at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er det riktignok ikke, men det var utrolig provoserende å høre fra en som tilsynelatende ikke hadde stort perspektiv på saken. Og det gjorde ikke saken bedre at vi akkurat var ferdig med et mislykket forsøk.
Som alle andre i samme situasjon fikk jeg også servert hele repertoaret med historier om alle som ble gravide så fort de slappet av, sluttet å prøve, adopterte osv. Jeg skjønner jo at det er velment, men likevel, så enkelt er det virkelig ikke. Jeg husker også at jeg synes det var utrolig irriterende å skulle forholde seg til at noen kunne planlegge at de skulle bli gravide i november, for da passet det så bra med ditt eller datt.
Etter hvert som tida gikk måtte jeg jo også innse at hele dette opplegget fikk fram litt mindre hyggelige sider å anerkjenne ved seg selv. Selv om jeg ble oppriktig glad når stadig flere av slekt og venner ble gravide, så kjente jeg på både misunnelse og følelsen av at verden var veldig urettferdig.
Hva hjalp deg i nedturene etter forsøk som ikke lyktes?
Det som hjalp aller mest etter mislykkede forsøk var nok at vi hadde vært åpne om situasjonen helt fra start. Både familie og venner visste om hvilken situasjon vi var i, og mange visste om når forsøkene pågikk. Det hjalp også, både for oss selv og de rundt oss, at vi hadde ufarliggjort det litt med å ha galgenhumor. Mange turte å spørre hvordan det gikk underveis.
En annen ting som ikke var bevisst der og da, men som jeg i ettertid ser at hjalp mye var at dette var en periode i livet hvor det skjedde så utrolig mye hele tiden. Vi kjøpte leilighet, pusset opp seint og tidlig, jobbet mye, var på mange turer/ferier. Alt gikk sin gang i sitt vanlige tempo, og dermed ble det ikke så mye tid til å gå rundt å dvele ved det.
Jeg er usikker på hvor god denne strategien ville ha vært dersom dette hadde pågått over veldig lang tid, men i de månedene vi holdt på var det nok til hjelp.
Hvordan holdt du håpet og motivasjonen til å fortsette, oppe?
Jeg var supermotivert i begynnelsen. Gjennom det aller første forsøket hadde jeg overhodet ingen plager. Var på klatretur i Italia, sykla ritt, kjørte på med sprøyter på morgenen før vi gikk Besseggen, og var såå cocky. Jeg kunne, i min naivitet, ikke skjønne hva folk synes var så slitsomt med prøverør. Så da gikk jeg løs på neste forsøk uten å tenke spesielt mye over det. Og dermed fikk jeg jo så hatten passa, for å si det mildt. Det var noe HELT annet både fysisk og psykisk, og gjorde det vanskeligere å motivere seg underveis og i neste forsøk.
Ønsket om barn var stort, og der lå mye av viljen til å fortsette. Det kjentes altfor tidlig «å gi opp», selv om det gikk opp for meg at dette krevde enn god del mer enn jeg først hadde trodd. Men jeg skjønte at fra nå, så var det viktig å prøve å ikke tenke lenger enn ett forsøk om gangen, og at vi måtte gjøre opp status på nytt etter hver runde. Samtidig var det håp i at vi hadde klart å få befruktede egg i første runde. Selv om runde to ble avbrutt, så hadde det jo funka på et vis tidligere.
Dette var også motivasjonen da vi etter hvert begynte å ønske et søsken til jenta vår. Det hadde jo faktisk funka en gang. Samtidig lurte vi på om vi hadde brukt opp flaksen. Siden vi aldri begynte med noen form for prevensjon igjen, så skjønte vi at skulle det bli flere måtte vi på’n igjen. Det hadde gått et par år, og vi hadde fått det litt på avstand. Allikevel var jeg absolutt til tider i tvil om jeg orket å gå i gang på nytt. Vi ble til slutt enige om at vi prøvde en runde og så fikk vi heller se etter det. Forsøket var akkurat så kjipt som jeg huska og litt til. Det gikk skeis, og det befruktede egget som var satt inn, forsvant i do på IKEA.
Motivasjonen for å fortsette var da på bånn, og jeg trengte en lang pause. Vi bestemte oss for at dersom det skulle bli et nytt forsøk, så skulle det ikke bli før vi var helt sikre på at vi orket både et nytt forsøk og ikke minst en eventuell ny nedtur. En annen beslutning vi tok da, var å legge det helt bort for en god stund. Vi skulle ikke bruke pausen til å aktivt vurdere nytt forsøk, men vente å se om tanken «Jo, vi er klare for en runde til» kom naturlig. Lettere sagt enn gjort, men igjen ble vi nok reddet av at det var mye som skjedde rundt oss. I tida som fulgte var fokus på helt andre ting: huskjøp, flyttet til ny by, fikk nye jobber.
Etter noen måneder bestemte vi oss for at vi skulle gjøre ett siste forsøk. Gikk det ikke da, var vi tross alt kjempeglad for at vi i det hele tatt hadde klart å få et barn. Det ble planlagt forsøk og bestemt tid for oppstart. Og så, noen uker før vi skulle i gang, oppdaget jeg en liten blødning som var helt ute av syklus. Jeg hadde jo i årenes løp hatt tid til å runde Google når det gjaldt tegn på graviditet, og selv om jeg visste at dette var et veldig søkt halmstrå å klynge seg til, så klarte jeg ikke å skyve «tenk om…» unna før jeg hadde tatt en test. Det viste seg at jeg var gravid (!), og at vi plutselig hadde klart det på egenhånd (!!!).
Hva gir du meg?
Gjorde du noen endringer i livet ditt (bortsett fra selve prøverørsbehandlingen) for å bli gravid?
Vi gjorde ingen spesielle endringer i livet underveis i forsøkene. Vi tenkte at jo mer normalt vi klarer å holde dette sirkuset, jo bedre. Fokus var på å fortsette å leve sunt og aktivt, og kjøre på som vi pleide. Slik jeg husker det, planla vi for det meste hverdagen og fremtida som før, og dermed måtte i noen tilfeller disse planene endres da vi plutselig var midt i et forsøk. I etterkant tenker jeg at det mest var en positiv ting at vi ikke tok forbehold, men prøvde å holde livet så normalt som mulig.
Prøverørsforsøkene ble unntakene i det vanlige, og ikke det vi i utgangspunktet planla etter.
Bl.a. hadde vi for lenge siden bestilt en ferietur til India, og ved å utsette neste forsøk et par måneder ekstra, så slapp vi å gå glipp av en av de mest spennende reisene vi har hatt. Dette var også filosofien da jeg midt i et prøverørsforsøk søkte på og fikk ny jobb. Jeg følte at utfallet av forsøket var alt for usikkert til at jeg skulle vente og se, og la sjansen gå fra meg. Forsøket gikk skeis, men jeg slapp i hvert fall å begynne å søke jobb midt oppi den nedturen.
Ved et par anledninger gikk riktignok det med å skulle klare å holde seg til sitt normale liv kanskje litt vel langt. Det var bare noen få timer til avreise, da en venninne av meg kalte en spade for en spade og kunne fortelle meg at jeg ikke hadde noe på helgetur med venninner å gjøre, der jeg satt på Ullevål med så mye væskeansamlinger i magen at jeg knapt kunne gå og måtte kjøres i rullestol.
Hvordan ivaretok du/dere parforholdet?
Igjen, vår historie er ikke spesielt lang i denne sammenheng, og jeg følte aldri vi kom så langt at parforholdet sto i fare. Det at vi begge medisinsk sett i utgangspunktet var litt ubrukelige til formålet å få barn, gjorde at vi på en måte var sammen om årsaken, og at vi kunne fleipe med det uten at noen følte seg såret.
Jeg mener at det også var godt for forholdet at vi hadde noen ordentlige avbrekk innimellom slagene, hvor det var helt andre ting som hadde fokus, men at dette var ting som vi også gjorde sammen.
Hva lærte du på denne reisen til å bli mamma?
Man lærer mye om seg selv på en slik reise, og det blir altfor flåsete av meg å si at jeg ikke ville vært erfaringen foruten. For det hadde helt klart vært å foretrekke. Men samtidig er det noe i det. Jeg har måttet tenke grundig gjennom hva som er viktig i livet, og hvor langt jeg var villig til å gå for å oppnå drømmen om å få barn. Jeg har måttet forholde meg til at det mange ganger ikke er «straka vägen» til målet, og at det ikke er sikkert at man noen gang vil komme dit i det hele tatt. Og hva gjør vi hvis ikke vi kommer dit vi ønsker?
Mange store spørsmål som krever mange runder i tenkeboksen, men som gir perspektiv og forståelse som er nyttig å ha i bagasjen i mange andre sammenhenger.
Til slutt, hvilke 3 ting vil du si til oss som lengter?
Jeg skal være forsiktig med å prøve å gi råd, for ingen tur på denne karusellen er lik.
Dette er for mange helt altoppslukende, enten man vil eller ikke. Det kan jo ikke bare skrus av. Men hvis man klarer å skvise inn noen små avbrekk her og der, så tror jeg det er så verdifullt.
Til sist vil jeg vil slå et slag for å være åpen om situasjonen man er i. Det er ikke nødvendig å slå døra opp på vidt gap om man ikke har behov for det, men så fort man setter den litt på gløtt, så vil veldig mye bli lettere å stå i. I tillegg vil det vise seg at man slett ikke er alene. Vi er så mange som sliter med dette! Det er så god støtte i å snakke med noen som faktisk skjønner hva dette dreier seg om. I tillegg er det mange andre fine folk som også heier på deg, hvis de vet at du er der.
- Cecilie
TUSEN TUSEN TAKK for at du ville dele historien din med oss, Cecilie!❤️
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg blir SÅ inspirert av å lese Cecilie sin historie og jeg håper at du også gjør det, og at du får både håp til å fortsette og tro på din egen reise til å bli mamma eller pappa❤️
Og du, hvis du er en av de som har lykkes og ikke lenger er ufrivillig barnløs og har lyst til å dele din historie her på Lengtetid blir jeg, og helt sikkert de andre som leser bloggen, kjempeglad om du sender meg en mail til: hei@lengtetid.no
Ta vare i lengtetiden❤️
Hegeklem