top of page
  • Forfatterens bildeHege Paulsen

Cecilie sin historie 💝

Fortell om din reise til Ă„ bli mamma

VÄr historie begynner nÄ Ä bli noen Är gammel. Mye husker jeg som om det var i gÄr, mens andre ting har kommet pÄ ganske lang avstand. VÄr historie er heller ikke sÄ lang som veldig mange andres. Selv om vi har vÊrt med noen runder pÄ prÞverÞrskjÞret, sÄ ser jeg helt klart at vÄr opplevelse av denne absurde verden nÞdvendigvis er en ganske annen enn de som har vÊrt mange Är i gamet.


Da vi bestemte oss for at vi Þnsket Ä fÄ barn var vi begge 29 Är, sunne og friske og ingenting tydet pÄ at ikke dette skulle gÄ veien. Etter ca ett Ärs prÞving uten hell, begynte tanken om at vi kanskje trengte hjelp Ä melde seg. Utredning viste at jeg hadde PCOS og at min kjÊre «ikke var fra Þverste hylle», for Ä sitere legen. Akkurat dette sitatet har vi ledd mye av, og pÄ en mÄte satte det litt standarden for hvordan vi prÞvde Ä forholde oss til situasjonen. Var det noe vi kunne le litt av eller spÞke litt med, sÄ prÞvde vi det, selv om vi jo alle vet at dette stort sett ikke er spesielt festlig.


Siden verken egg eller sperm dugde til ordinÊr IVF, ble det ICSI som ble alternativet for oss. Vi hadde vÄre forsÞk pÄ UllevÄl. Jeg skal innrÞmme at jeg fikk litt samlebÄndfÞlelsen der, men vi kjente oss likevel godt ivaretatt og har gode erfaringer derfra. VÄrt tredje ICSI-forsÞk var vellykket, og vi fikk ei jente som i dag er 9 Är. Lillebror blir straks 6 Är og ble plutselig til pÄ «gamlemÄten» (!) etter et mislykket prÞverÞrsforsÞk.



Hva opplevde du som mest utfordrende og vanskelig som ufrivillig barnlĂžs?

I tillegg til det hormonelle og ikke minst de fysiske plagene, sÄ var nok det mest utfordrende i prÞveperioden ubetenksomme (og i de fleste tilfeller) velmenende kommentarer. Ett av tilfellene hvor jeg virkelig ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg, var da en firebarnsmor i en diskusjon rundt ufrivillig barnlÞshet, kunne melde om at det ikke er en menneskerett Ä fÄ barn. Det er det riktignok ikke, men det var utrolig provoserende Ä hÞre fra en som tilsynelatende ikke hadde stort perspektiv pÄ saken. Og det gjorde ikke saken bedre at vi akkurat var ferdig med et mislykket forsÞk.


Som alle andre i samme situasjon fikk jeg ogsÄ servert hele repertoaret med historier om alle som ble gravide sÄ fort de slappet av, sluttet Ä prÞve, adopterte osv. Jeg skjÞnner jo at det er velment, men likevel, sÄ enkelt er det virkelig ikke. Jeg husker ogsÄ at jeg synes det var utrolig irriterende Ä skulle forholde seg til at noen kunne planlegge at de skulle bli gravide i november, for da passet det sÄ bra med ditt eller datt.


Etter hvert som tida gikk mÄtte jeg jo ogsÄ innse at hele dette opplegget fikk fram litt mindre hyggelige sider Ä anerkjenne ved seg selv. Selv om jeg ble oppriktig glad nÄr stadig flere av slekt og venner ble gravide, sÄ kjente jeg pÄ bÄde misunnelse og fÞlelsen av at verden var veldig urettferdig.



Hva hjalp deg i nedturene etter forsĂžk som ikke lyktes?

Det som hjalp aller mest etter mislykkede forsÞk var nok at vi hadde vÊrt Äpne om situasjonen helt fra start. BÄde familie og venner visste om hvilken situasjon vi var i, og mange visste om nÄr forsÞkene pÄgikk. Det hjalp ogsÄ, bÄde for oss selv og de rundt oss, at vi hadde ufarliggjort det litt med Ä ha galgenhumor. Mange turte Ä spÞrre hvordan det gikk underveis.


En annen ting som ikke var bevisst der og da, men som jeg i ettertid ser at hjalp mye var at dette var en periode i livet hvor det skjedde sÄ utrolig mye hele tiden. Vi kjÞpte leilighet, pusset opp seint og tidlig, jobbet mye, var pÄ mange turer/ferier. Alt gikk sin gang i sitt vanlige tempo, og dermed ble det ikke sÄ mye tid til Ä gÄ rundt Ä dvele ved det.


Jeg er usikker pÄ hvor god denne strategien ville ha vÊrt dersom dette hadde pÄgÄtt over veldig lang tid, men i de mÄnedene vi holdt pÄ var det nok til hjelp.



Hvordan holdt du hÄpet og motivasjonen til Ä fortsette, oppe?

Jeg var supermotivert i begynnelsen. Gjennom det aller fÞrste forsÞket hadde jeg overhodet ingen plager. Var pÄ klatretur i Italia, sykla ritt, kjÞrte pÄ med sprÞyter pÄ morgenen fÞr vi gikk Besseggen, og var sÄÄ cocky. Jeg kunne, i min naivitet, ikke skjÞnne hva folk synes var sÄ slitsomt med prÞverÞr. SÄ da gikk jeg lÞs pÄ neste forsÞk uten Ä tenke spesielt mye over det. Og dermed fikk jeg jo sÄ hatten passa, for Ä si det mildt. Det var noe HELT annet bÄde fysisk og psykisk, og gjorde det vanskeligere Ä motivere seg underveis og i neste forsÞk.


Ønsket om barn var stort, og der lÄ mye av viljen til Ä fortsette. Det kjentes altfor tidlig «Ä gi opp», selv om det gikk opp for meg at dette krevde enn god del mer enn jeg fÞrst hadde trodd. Men jeg skjÞnte at fra nÄ, sÄ var det viktig Ä prÞve Ä ikke tenke lenger enn ett forsÞk om gangen, og at vi mÄtte gjÞre opp status pÄ nytt etter hver runde. Samtidig var det hÄp i at vi hadde klart Ä fÄ befruktede egg i fÞrste runde. Selv om runde to ble avbrutt, sÄ hadde det jo funka pÄ et vis tidligere.


Dette var ogsÄ motivasjonen da vi etter hvert begynte Ä Þnske et sÞsken til jenta vÄr. Det hadde jo faktisk funka en gang. Samtidig lurte vi pÄ om vi hadde brukt opp flaksen. Siden vi aldri begynte med noen form for prevensjon igjen, sÄ skjÞnte vi at skulle det bli flere mÄtte vi pĒn igjen. Det hadde gÄtt et par Är, og vi hadde fÄtt det litt pÄ avstand. Allikevel var jeg absolutt til tider i tvil om jeg orket Ä gÄ i gang pÄ nytt. Vi ble til slutt enige om at vi prÞvde en runde og sÄ fikk vi heller se etter det. ForsÞket var akkurat sÄ kjipt som jeg huska og litt til. Det gikk skeis, og det befruktede egget som var satt inn, forsvant i do pÄ IKEA.


Motivasjonen for Ä fortsette var da pÄ bÄnn, og jeg trengte en lang pause. Vi bestemte oss for at dersom det skulle bli et nytt forsÞk, sÄ skulle det ikke bli fÞr vi var helt sikre pÄ at vi orket bÄde et nytt forsÞk og ikke minst en eventuell ny nedtur. En annen beslutning vi tok da, var Ä legge det helt bort for en god stund. Vi skulle ikke bruke pausen til Ä aktivt vurdere nytt forsÞk, men vente Ä se om tanken «Jo, vi er klare for en runde til» kom naturlig. Lettere sagt enn gjort, men igjen ble vi nok reddet av at det var mye som skjedde rundt oss. I tida som fulgte var fokus pÄ helt andre ting: huskjÞp, flyttet til ny by, fikk nye jobber.


Etter noen mĂ„neder bestemte vi oss for at vi skulle gjĂžre ett siste forsĂžk. Gikk det ikke da, var vi tross alt kjempeglad for at vi i det hele tatt hadde klart Ă„ fĂ„ et barn. Det ble planlagt forsĂžk og bestemt tid for oppstart. Og sĂ„, noen uker fĂžr vi skulle i gang, oppdaget jeg en liten blĂždning som var helt ute av syklus. Jeg hadde jo i Ă„renes lĂžp hatt tid til Ă„ runde Google nĂ„r det gjaldt tegn pĂ„ graviditet, og selv om jeg visste at dette var et veldig sĂžkt halmstrĂ„ Ă„ klynge seg til, sĂ„ klarte jeg ikke Ă„ skyve «tenk om » unna fĂžr jeg hadde tatt en test. Det viste seg at jeg var gravid (!), og at vi plutselig hadde klart det pĂ„ egenhĂ„nd (!!!).

Hva gir du meg?



Gjorde du noen endringer i livet ditt (bortsett fra selve prĂžverĂžrsbehandlingen) for Ă„ bli gravid?

Vi gjorde ingen spesielle endringer i livet underveis i forsÞkene. Vi tenkte at jo mer normalt vi klarer Ä holde dette sirkuset, jo bedre. Fokus var pÄ Ä fortsette Ä leve sunt og aktivt, og kjÞre pÄ som vi pleide. Slik jeg husker det, planla vi for det meste hverdagen og fremtida som fÞr, og dermed mÄtte i noen tilfeller disse planene endres da vi plutselig var midt i et forsÞk. I etterkant tenker jeg at det mest var en positiv ting at vi ikke tok forbehold, men prÞvde Ä holde livet sÄ normalt som mulig.


PrĂžverĂžrsforsĂžkene ble unntakene i det vanlige, og ikke det vi i utgangspunktet planla etter.

Bl.a. hadde vi for lenge siden bestilt en ferietur til India, og ved Ä utsette neste forsÞk et par mÄneder ekstra, sÄ slapp vi Ä gÄ glipp av en av de mest spennende reisene vi har hatt. Dette var ogsÄ filosofien da jeg midt i et prÞverÞrsforsÞk sÞkte pÄ og fikk ny jobb. Jeg fÞlte at utfallet av forsÞket var alt for usikkert til at jeg skulle vente og se, og la sjansen gÄ fra meg. ForsÞket gikk skeis, men jeg slapp i hvert fall Ä begynne Ä sÞke jobb midt oppi den nedturen.


Ved et par anledninger gikk riktignok det med Ä skulle klare Ä holde seg til sitt normale liv kanskje litt vel langt. Det var bare noen fÄ timer til avreise, da en venninne av meg kalte en spade for en spade og kunne fortelle meg at jeg ikke hadde noe pÄ helgetur med venninner Ä gjÞre, der jeg satt pÄ UllevÄl med sÄ mye vÊskeansamlinger i magen at jeg knapt kunne gÄ og mÄtte kjÞres i rullestol.



Hvordan ivaretok du/dere parforholdet?

Igjen, vÄr historie er ikke spesielt lang i denne sammenheng, og jeg fÞlte aldri vi kom sÄ langt at parforholdet sto i fare. Det at vi begge medisinsk sett i utgangspunktet var litt ubrukelige til formÄlet Ä fÄ barn, gjorde at vi pÄ en mÄte var sammen om Ärsaken, og at vi kunne fleipe med det uten at noen fÞlte seg sÄret.


Jeg mener at det ogsÄ var godt for forholdet at vi hadde noen ordentlige avbrekk innimellom slagene, hvor det var helt andre ting som hadde fokus, men at dette var ting som vi ogsÄ gjorde sammen.



Hva lÊrte du pÄ denne reisen til Ä bli mamma?

Man lÊrer mye om seg selv pÄ en slik reise, og det blir altfor flÄsete av meg Ä si at jeg ikke ville vÊrt erfaringen foruten. For det hadde helt klart vÊrt Ä foretrekke. Men samtidig er det noe i det. Jeg har mÄttet tenke grundig gjennom hva som er viktig i livet, og hvor langt jeg var villig til Ä gÄ for Ä oppnÄ drÞmmen om Ä fÄ barn. Jeg har mÄttet forholde meg til at det mange ganger ikke er «straka vÀgen» til mÄlet, og at det ikke er sikkert at man noen gang vil komme dit i det hele tatt. Og hva gjÞr vi hvis ikke vi kommer dit vi Þnsker?

Mange store spÞrsmÄl som krever mange runder i tenkeboksen, men som gir perspektiv og forstÄelse som er nyttig Ä ha i bagasjen i mange andre sammenhenger.



Til slutt, hvilke 3 ting vil du si til oss som lengter?

Jeg skal vÊre forsiktig med Ä prÞve Ä gi rÄd, for ingen tur pÄ denne karusellen er lik.


Dette er for mange helt altoppslukende, enten man vil eller ikke. Det kan jo ikke bare skrus av. Men hvis man klarer Ä skvise inn noen smÄ avbrekk her og der, sÄ tror jeg det er sÄ verdifullt.


Til sist vil jeg vil slÄ et slag for Ä vÊre Äpen om situasjonen man er i. Det er ikke nÞdvendig Ä slÄ dÞra opp pÄ vidt gap om man ikke har behov for det, men sÄ fort man setter den litt pÄ glÞtt, sÄ vil veldig mye bli lettere Ä stÄ i. I tillegg vil det vise seg at man slett ikke er alene. Vi er sÄ mange som sliter med dette! Det er sÄ god stÞtte i Ä snakke med noen som faktisk skjÞnner hva dette dreier seg om. I tillegg er det mange andre fine folk som ogsÄ heier pÄ deg, hvis de vet at du er der.


- Cecilie


Fine familien♡ Erlend, Torkil, Sigrid og Cecilie. Foto: privat

TUSEN TUSEN TAKK for at du ville dele historien din med oss, Cecilie!❀

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Jeg blir SÅ inspirert av Ă„ lese Cecilie sin historie og jeg hĂ„per at du ogsĂ„ gjĂžr det, og at du fĂ„r bĂ„de hĂ„p til Ă„ fortsette og tro pĂ„ din egen reise til Ă„ bli mamma eller pappa❀


Og du, hvis du er en av de som har lykkes og ikke lenger er ufrivillig barnlÞs og har lyst til Ä dele din historie her pÄ Lengtetid blir jeg, og helt sikkert de andre som leser bloggen, kjempeglad om du sender meg en mail til: hei@lengtetid.no



Ta vare i lengtetiden❀

Hegeklem


1 481 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page