Armbåndet har røket og vi har bestemt oss❣️

Datoen er 24.01.20. Jeg har hatt mitt 11.innsett og nå skal jeg og vi få svaret på hvordan det har gått. Jeg er kvalm, urolig, nervøs og redd. Jeg gruer meg til å se svaret, forventningene er lave og håpet er minimalt. Jeg har ingen god følelse, jeg er ikke engang spent på hvordan det har gått og det føles bare som om jeg skal få bekreftet det jeg frykter mest. 4 befruktede egg ble satt inn og med forsikring om at det ikke var sjans for at det kunne bli 4 babyer. Jeg fryktet ikke én eneste gang at det var sjans for det, det jeg er redd for er at ingen av de 4 hadde sjans og at ingen av de har festet seg. At jeg ikke er gravid denne gangen heller. Vårt siste forsøk med mine egg, det har vi bestemt oss for på forhånd. Skjelvende tar jeg graviditetstesten og blir stående stirre på den. Kontrollstreken kommer til syne. Og. Ingenting mer.

Ikke sjokk. Ikke overraskelse. Ikke krampegråt. Bare vondt. Bare stille tårer. Bare den så altfor velkjente følelsen av at hele min verden smuldrer opp nok en gang og at jeg ikke orker mer, klarer mer, vil mer, håper mer, tror mer.

💔

Jeg hadde endelig og mer enn på veldig lenge kjent at jeg orket, klarte, ville, håpet og trodde på at jeg skulle bli mamma. Ny klinikk og nye muligheter. Månedsvis med forberedelser, antibiotika-kurer til oss begge, flere tester, flere utredninger, en ny hysteroskopi med nye funn, flere svar, nye medisiner, ny protokoll og ny fremgangsmåte med befruktning av eggene. Alt dette hadde skrudd forventningene og tilliten til at det endelig skulle lykkes for oss, i været. Men det lyktes ikke for oss og da klinikken anbefalte dobbeldonasjon til oss var det plutselig ikke bare å vente på neste syklus for å sette i gang igjen, sånn som alle de andre gangene tidligere. Dette var noe HELT annet og vi måtte tenke oss godt om og kanskje mest av alt, kjenne godt etter hvor reisen videre skulle gå nå. Om vi i det hele tatt skulle fortsette.

For nå hadde vi kommet dit. Dit hvor det å fortsette betydde å velge donasjon. Ja, vi kunne forsette med egne egg og sædceller, men mest sannsynlig ville det gå som det hadde gått alle gangene før. Penny ved klinikken i Athen gav oss 10% sjanse med egne egg og sædceller. 10%! Med dobbeldonasjon ville vi få opp imot 65% sjanse for å lykkes. 55% større sjanse, det er mye. Så mye at det bare er å rope et stort: YES, let's do it!

Eller?

Nei. Det er ikke en glidende, umerkelig, selvsagt og naturlig overgang til donasjon, i hvert fall ikke for meg. Det ligger i ordet, naturlig. For det er ikke naturlig, "a no brainer", selvfølgelig, "same same" eller "just do it!" å velge og bli mamma med egg fra en ukjent kvinne og sæd fra en ukjent mann. Snarere tvert i mot, tanken er jo helt absurd, bananas, galskap, koko, galematias - you name it! Det er ingen lett avgjørelse å ta. Det skal det heller ikke være. Og selv om jeg hadde tenkt tanken om donasjon flere ganger tidligere og kommet frem til at det var noe jeg var innstilt på å gjøre hvis vi kom dit, var det plutselig ikke så enkelt da vi faktisk kom dit. Skulle vi virkelig få barn på denne måten, uten egg og sæd fra oss? Ja, det skal vi. Nei, vent nå litt. Joda, vi gjør det. Nei uff, det går ikke, det blir for rart. Men jo, jeg vil bli mamma. Men nei, det skulle jo ikke bli på den måten. Men...

..And on and on.

Akkurat sånn har de siste månedene vært. Frem og tilbake. Ja og nei. Skal og skal ikke. På et tidspunkt hadde jeg surret meg inn i så mange tanker og følelser om donasjon, valget, for og i mot, reisen videre, fremtiden, konsekvensene og hva hvis.. at jeg måtte stoppe opp og snu hele spørsmålet på hodet. Jeg hadde hengt meg helt opp i om jeg VILLE velge donasjon eller ikke. Og svaret på det var veldig enkelt, jeg VILLE jo ikke det. Det jeg VILLE var å bli mamma til et barn som kom fra mitt egg og Glenn sin sædcelle, ikke fra noen andres. Det var det jeg VILLE. Det var jo sånn livet skulle bli. Men så ble det ikke sånn, det er ikke sånn og det var da jeg forstod at jeg måtte snu spørsmålet på hodet hvis jeg skulle klare å komme videre i dette valget. Jeg måtte spørre meg selv om jeg ville stoppe nå, om nok var nok, om jeg ville slutte å prøve å bli gravid og føde barnet vårt, om jeg ville avslutte denne reisen vi har vært på de siste årene.

Og da ble det klart og tydelig for meg at jeg ville fortsette, at nok ikke var nok enda, at jeg ville prøve å bli gravid og føde barnet vårt og at jeg ville videre på denne reisen vi er på.

Da fikk jeg også svaret på valget mitt om donasjon, og nå har vi bestemt oss.

Det har tatt tid å komme frem til denne beslutningen og det har vært litt av en prosess for oss begge, hver for oss og sammen. Det er over ett år og mer siden jeg og vi ble foreslått donasjon, og siden da har dette vekslet mellom å surre langt bak i bakhodet og langt fremme i frontallappen. Jeg har brukt tid på å lese om det, forstå det, stille meg selv og andre alle spørsmål jeg har om det, ha samtaler om det, tenke alle tanker jeg har om det helt ut, kjenne etter om det, snakke masse med Glenn om det og ikke minst, ta til meg alt det DERE som har vært igjennom donasjon har skrevet til meg og delt om det. Det har virkelig gitt meg innsikt og så mange nye måter å forstå og tenke om det på som jeg aldri ellers ville fått, og det har støttet og hjulpet meg til å velge donasjon. Jeg så innmari takknemlig for det❤️

Én av de setningene som virkelig traff meg er fra en følger som hadde lest om ei som hadde vært i prøverørsbehandling og som etter mange forsøk uten å lykkes, fikk følgende spørsmål fra legen sin: "Vil du fortsette med IVF eller vil du ha barn?"

Jeg kjenner meg SÅ igjen i dette. Med våre 10% sjanser kan vi fortsette og fortsette å prøve og kanskje være veldig heldige å lykkes en eller annen gang om vi bare holder ut så lenge som mulig, men med donasjon vil vi ha så mye større sjanse for å faktisk få det barnet vi har lengtet etter i en hel liten evighet. Vel vitende om selvfølgelig, at donasjon heller ikke gir oss noen garantier, men det orker jeg liksom ikke å forholde meg til helt enda eller før jeg må.

Så nå er vi der. Vi vil ikke fortsette med IVF, vi vil ha barn. Og som en annen følger skrev til meg, barneønsket ble viktigere enn genene. Dit har jeg også kommet. Jeg orker ikke, har ikke tro på eller håper nok til å fortsette med IVF/ICSI som gir oss 10% mulighet for å lykkes, men jeg orker, har tror på og håper nok nå til å fortsette med donasjon som gir oss opp til 65% mulighet for å få barn. Så da velger jeg og vi det.

Men når det er sagt, så er det ikke sånn at gener ikke har noen som helst betydning. Det er og vil kanskje alltid være en sorg at det ikke ble som vi ønsket, at vårt barn ikke er en blanding av oss to og ingen andre, at vi ikke kan se oss selv eller kjenne igjen hverandre i barnet på alle mulige måter, at vi ikke var "gode" nok eller dugde til å få barn selv og at dette er et valg vi må ta for å bli foreldre. Jeg vet, har forstått og tror på det alle de som har fått barn med hjelp av en donor, sier om at barnet ER deres og føles fullt og helt som det. Jeg tviler ikke på det og jeg har ikke lenger spørsmål og bekymringer rundt det, men det tar uansett ikke bort den sorgen jeg har for at jeg ikke ble mamma slik som jeg ønsket og så for meg. Sånn er det bare og jeg skjønner nå at det er denne sorgen jeg har brukt tid på å forstå, bli kjent med og finne en måte å leve med på videre. Og nå vet jeg at jeg heller vil leve med denne sorgen (og forhåpentligvis den store gleden med å bli mamma) enn sorgen med å ikke få barn og kanskje angre resten av livet på at vi ikke fortsatte på reisen vår når vi hadde muligheten til det. Dessuten tror jeg at denne sorgen kommer til å bli veldig veldig liten den dagen jeg blir mamma, det er i hvert fall det jeg har blitt fortalt av alle de fine følgerne som har blitt mor med hjelp av donor.

Jeg har skrevet flere ganger etter den siste turen til Athen og etter at vi ble anbefalt donasjon at jeg har trengt tid til "å lande" dette valget. Det er jo et ganske upresist uttrykk det der med "å lande" et valg, men jeg visste at jeg kom til å vite hva det betydde for meg og at valget virkelig hadde "landet" i meg den dagen det faktisk gjorde det. Jeg visste ikke hva eller hvordan, jeg visste bare at jeg kom til å vite det når det skjedde. Og det var akkurat det som skjedde da jeg en tid tilbake scrollet gjennom Instagram og kom over en video av ei som er i prøverørsbehandling. Hun viste sprøytestikket hun måtte ta i stimuleringen til egguttak og hun snakket om hvor nervøs hun var før neste ultralyd med tanke på antall og størrelse på eggposene. Akkurat der og da skjedde det. Jeg kjente og tenkte at det der er jeg SÅ ferdig med. Det var da valget "landet" i meg og dette øyeblikket kommer jeg ikke til å glemme. Det var vemodig og fint på samme tid. Jeg kjente at jeg med hele meg nå kunne gi slipp på mine egne egg og at jeg var klar for å fortsette reisen min til å bli mamma med noen andres egg. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg må, fordi fagpersoner har anbefalt det eller fordi andre med donorbarn har oppmuntret til det. Bare. Jeg gjør det fordi jeg har en helt unik og nydelig mulighet til å bli mamma og den muligheten er en gave som jeg ønsker å ta i mot.

Og nå er jeg klar. Vi er klare.

Og det er fint, skummelt, spennende, nytt, stort, fantastisk, usikkert, sprøtt og ganske ubeskrivelig. Jeg gleder meg til fortsettelsen og tør nesten ikke forestille meg at jeg om litt endelig kan få oppleve å stå med en graviditetstest i hånden som har to sterke streker og som marker starten på slutten av den lange reisen min til å bli mamma.

Nå må det da være min og vår tur!🍀

Planen vår er klar, men den ble ikke helt som vi først trodde.

Alt om veien videre deler jeg i et nytt blogginnlegg snart! Jeg håper dere vil følge med oss videre på reisen❤️

P.S Husker dere armbåndet som jeg kjøpte på Gardermoen da vi var på vår første tur til klinikken i Athen i høst, et wish bracelet, som jeg har hatt på meg siden? Jeg delte for litt siden på Instagram at det hadde røket og at jeg lurte på hva det kunne bety siden ønsket mitt ikke har gått i oppfyllelse enda. Da skrev en av mine fine følgere dette;

"Armbåndet som røyk. Jeg vet hvorfor! Jeg tror du/dere nå har bestemt dere for løsningen som vil gi det etterlengtede resultatet!" Altså! Gåsehud OVERALT! Jeg håper så innmari at hun har rett🤞🏻❤️

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem