top of page
  • Forfatterens bildeHege

Aborten 🕊

13. januar 2018 og vÄrt 2. forsÞk hos O.L.G.A Fertility Clinic, det 8. forsÞket vÄrt totalt. Det er vinter i St.Petersburg og det er kaldt og mÞrkt, men vi kommer med hÄp og tro pÄ at denne gangen er det vÄr tur. Jeg gleder meg til innsett, og pÄ ettermiddagen gÄr vi til klinikken og fÄr satt inn den fineste blastocysten vi har pÄ frys. Glade og forventningsfulle gÄr vi derfra og til katedralen hvor vi, tradisjonen tro, tenner et lys for det lille embryoet vÄrt.

Det gÄr ikke mer enn et par timers tid fÞr bekymringen og alle katastrofetankene kommer snikende. Jeg blir forkjÞlet i lÞpet av kvelden og blir redd for at kroppen vil "prioritere" Ä bli frisk heller enn Ä bli gravid. Vi reiser hjem dagen etter og de fÊle ventedagene er i gang.


Jeg blir skikkelig forkjÞla og blir liggende pÄ sofaen i flere dager. At jeg ikke er i form til Ä jobbe, vÊre sosial eller finne pÄ ting som kan distrahere meg litt, gjÞr at jeg fÄr altfor mye tid til Ä kjenne etter, tenke og bekymre meg. Etter fÄ dager er bÄde jeg og klinikken redd for at jeg kan ha fÄtt en blÞdning og jeg blir bedt om Ä iverksette den fryktede PLAN B. Jeg mÄ opp i lÞpet av natten og sette sprÞyter, ta ekstra tabletter hyppig gjennom hele dÞgnet og ha strengt sengeleie, jeg fÄr kun gÄ pÄ toalettet og korte turer opp for Ä hente noe fÞr jeg mÄ legge meg og bli liggende. Det er mye styr og i tillegg er jeg forkjÞla og i dÄrlig form, og veldig veldig redd for at dette ikke gÄr bra.



Dagen for Ă„ teste om jeg er gravid kommer. Jeg stĂ„r tidlig opp og tar blodprĂžve hos FĂŒrst for da fĂ„r jeg kanskje svaret i lĂžpet av dagen. PĂ„ veien hjem klarer jeg ikke la vĂŠre Ă„ kjĂžpe med meg en hjemme-graviditetstest. Selv om jeg pleier Ă„ vĂŠre "flink" til Ă„ vente pĂ„ blodprĂžvesvaret er fristelsen for stor i dag og nĂ„r jeg kommer hjem tar jeg testen. Noe i meg har troen denne gangen pĂ„ at testen er positiv og da jeg lĂžfter opp testen ser jeg et blĂ„tt kryss. Det er en litt svak strek, men det ER en strek og jeg blir sĂ„ glad og sĂ„ lettet og jeg kan bare ikke tro det. Det er som om et tonn med slit, bekymringer og uro blir lĂžftet av meg der og da. Endelig kan jeg PUSTE igjen. Endelig er det VÅR TUR!



SÄ kommer blodprÞvesvaret og HCG er pÄ 66. Den skulle vÊrt 100 eller mer. Gleden demper seg og nÄr klinikken bekrefter at svaret er lavt, byttes gleden ut med bekymringer igjen. Jeg fÄr beskjed om Ä ta nye prÞver om to dager, da skal HCG ha doblet seg. To laaaaange dager snegler seg avsted og jeg tar ny test. HCG er 144, sÄ den har mer enn doblet seg. Tilbake kommer gleden og lettelsen, og da Glenn kommer hjem pÄ kvelden og jeg nikker og smiler da han spÞr, kan jeg kjenne lettelse i han da vi klemmer og holder rundt hverandre. NÄ er det virkelig vÄr tur!


Jeg sender resultatet til klinikken som skriver at dette er "excellent news!" og at jeg nÄ kan bestille ultralyd om en mÄneds tid. Jeg sender ogsÄ melding til Anette hos FrÞyaklinikken som har fulgt meg opp fÞr innsett og hun svarer at dette "hÞres veldig bra ut!" For Ä vÊre helt sikker mÄ jeg spÞrre bÄde henne og klinikken om det er HELT SIKKERT at jeg er gravid nÄ, og begge bekrefter det.


Men. Jeg legger merke til én ting.
Ingen av de gratulerer meg med graviditeten.

Hvorfor gjĂžr de ikke det?



Den neste uken forsĂžker jeg Ă„ nyte at jeg endelig er gravid, selv om jeg vet det enda er tidlig og alt kan skje. Jeg kjĂžper gravid-dagbok til meg og pappa-bok til Glenn, jeg fĂžlger med pĂ„ app'er som viser utviklingen av embryoet og jeg prĂžver Ă„ slippe til gleden og gravidlykken. Men sĂ„ fĂ„r jeg en mail fra klinikken, de ber meg om Ă„ ta en ny HCG og en tidlig ultralyd siden det fĂžrste HCG svaret var sĂ„ lavt. Noen dager senere sitter Glenn og jeg sĂ„ forventningsfulle og spente pĂ„ venterommet, tenk at vi nĂ„ skal fĂ„ se pĂ„ ultralyden at jeg er gravid. Jeg hopper opp i stolen og Glenn sitter klar med mobilen for Ă„ filme ultralyden, dette minnet vil vi ha for evig og alltid❀ Legen leter rundt og jeg blir urolig nĂ„r hun ikke sier noe pĂ„ en stund. Jeg ser pĂ„ skjermen om jeg kan se noe, men sĂ„ sier hun at hun ikke kan se noe der. Jeg blir til stein. Hun er rask med Ă„ avslutte ultralyden, beklager utfallet og sier jeg bare skal slutte med medisinene. TĂ„rene triller sakte nedover og jeg klarer ikke Ă„ se bort pĂ„ Glenn. Vi gĂ„r derfra, i stillhet, har ingenting Ă„ si. Det som skulle bli et lykkelig Ăžyeblikk og et nydelig minne har blitt til noe brutalt, vondt og ubeskrivelig hjerteskjĂŠrende.


Jeg sender mail til klinikken i St.Petersburg, de ber meg om Ă„ ikke fĂ„ panikk, men fortsette med medisinene og at det pga muskelknutene mine kan vĂŠre vanskelig Ă„ se pĂ„ ultralyden. Vi skal vente pĂ„ HCG resultatet og ta en ny ultralyd om noen dager igjen hvis HCG er normal. Snakk om Ă„ gĂ„ fra glede og forventning til fortvilelse og sorg til hĂ„p og muligheter igjenđŸ€žđŸ»


Dagen etter ringer gynekologen som tok ultralyden. HCG er 1900 og jeg mÄ komme pÄ ultralyd med en gang. Hvis hun ikke ser noe nÄ er hun redd for at det er graviditet utenfor livmoren og da mÄ jeg rett pÄ sykehuset for behandling og mulig operasjon. Men jeg mÄ ikke pÄ sykehuset. Legen finner en svart liten runding pÄ ultralyden, den fineste lille svarte rundingen jeg noen gang har sett. En liten fostersekk. Jeg tar ny HCG ogsÄ. Den har steget til 2200 og jeg blir sÄ glad. Klinikken svarer at jeg skal fortsette med medisiner og at de venter pÄ nye svar etter neste ultralyd om en ukes tid igjen. En usikkerhet dukker opp i meg igjen og jeg kjenner at jeg mÄ spÞrre om HCG stigningen er bra, de svarer at den ikke er optimal, men at jeg mÄ prÞve Ä ikke ta sorgene pÄ forskudd. Fra glad til urolig, igjen.



Jeg kjemper meg gjennom uroen de neste dagene og da jeg kommer pÄ ultralyd igjen skal jeg vÊre gravid i uke 7 og man skal kunne hÞre hjertelyd. Men det er ingen hjertelyd Ä hÞre og det er heller ingenting Ä se inne i den lille svarte rundingen. Jeg kler pÄ meg mens jeg hÞrer legen ringe til sykehuset og bestille time i morgen tidlig, hun sier det er "missed abortion".


Jeg skjĂžnner at det er over.


Vi drar til gynekologisk avdeling pÄ sykehuset tidlig dagen etter. Jeg mÄ ta noen ekstra blodprÞver fordi jeg har vÊrt pÄ en klinikk i utlandet og vi mÄ vente pÄ svaret fra de fÞr jeg kan komme inn til legen. De finner ingenting pÄ prÞven, sÄ vi kan fÄ sitte pÄ venterommet lenger inn i avdelingen. Der inne sitter det par pÄ rekke og rad og alle kvinnene har store mager. Jeg vet ikke hvor jeg skal se. Det siste jeg trenger Ä se nÄr jeg selv skal til en abort er Ä se gravide, og her det en hel haug av de, pÄ samme venterom som meg. Jeg spÞr meg selv hvordan sykehuset kan ha et felles venterom for de som er gravide og de som skal ta abort, det er nesten uholdbart Ä sitte der og jeg mÄ ta meg sammen for Ä ikke lÞpe ut derfra.


Legen gjÞr en ultralyd, hun ser fostersekken og noe inni som kan ligne pÄ et foster. Jeg blir sÄ glad for at hun ser noe der. Hun sier at hun Þnsker Ä avvente aborten da hun ser at det er noe i utvikling og siden vi sÄ veldig Þnsker oss dette barnet. Hun spÞr om vi vil vente en uke og sÄ komme tilbake da, og det vil vi. Vi kom dit for Ä ta abort, men gÄr derfra med nytt hÄp, et bittelite hÄp, om at babyen vÄr bare er litt treig og vil utvikle og vokse seg stÞrre den neste uken. HCG er 2350. Den har Þkt. Men den skulle vÊrt mye hÞyere. Uro igjen.


Jeg fortsetter med medisinene og hvordan jeg kommer meg gjennom den neste uken aner jeg ikke.


Vi er tilbake pÄ sykehuset nÞyaktig én uke etterpÄ. Jeg er sikker pÄ at det blir abort i dag. Jeg hÄper jo pÄ det beste, men legen ved klinikken i St.Petersburg har vÊrt tydelig pÄ at dette ikke kan gÄ bra, sÄ jeg er forberedt pÄ det. Vi mÞter en ny lege denne gangen. Ultralyden viser at fostersekken har vokst og HCG er 2750. Han sier han ikke kan forklare dette, men at han ikke hÞrer noen hjertelyd og at det er liten mulighet for at dette kan gÄ bra. Han sier han forstÄr godt at det er vanskelig Ä avslutte dette svangerskapet som er sÄ Þnsket og sier videre at vi kan fÄ komme tilbake om en uke igjen, hvis jeg og vi orker en uke til med venting og pÄkjenningen som dette er. Vi orker. Klart vi gjÞr det. Jeg kunne ikke levd med Ä ta en abort nÄr fostersekken vokser og HCG Þker, det er jo klare tegn pÄ at det lille embryoet lever. Jeg lurer pÄ om klinikken i Russland har "gitt opp", de takker bare for informasjonen fra meg og skriver at de venter til de hÞrer noe mer.



Dagen etter pakker jeg med meg masse medisiner. Vi skal vÊre en helg pÄ hytta til sÞstera mi og det er virkelig AKKURAT det vi trenger nÄ. Vi elsker Ä vÊre der og det er godt Ä komme seg bort litt bare vi to. Vi slapper av og vi gÄr fine skiturer. Jeg vet at jeg ikke fÄr trene etter egginnsett, sÄ jeg tar det helt rolig og tenker at det ikke gjÞr sÄ mye fra eller til nÄr det uansett ser ut som dette ikke gÄr veien. Den siste morgenen vÄkner jeg med tannverk og da vi kommer hjem drar jeg rett pÄ tannlegevakta. Tanna mi er dÞd, sier tannlegen, og den mÄ rotfylles. I det jeg kommer inn dÞren hjemme grÄter jeg hysterisk. Jeg har sÄ vondt og det fÞles som om hele kroppen min rakner, at den er i ferd med Ä kollapse og bryte sammen. Alle disse ukene med medisiner og knusende beskjeder om graviditeten, to ganger til sykehuset de to siste ukene for Ä ta abort og nÄ DETTE. Jeg har hÞrt sÄ mange skrekkhistorier om rotfyllinger og er sÄ redd for enda mer vondt. Det er for mye. Jeg klarer ikke mer.


Heldigvis har jeg verdens beste og flinkeste tannlege, min gamle klassevenninne, Guro. Jeg begynner Ä grÄte sÄ fort jeg kommer inn til henne og hun gir meg en god klem og sier at dette er kjempevondt. Hun snakker om tanna mi, hun vet ikke at jeg er ufrivillig barnlÞs, sÄ jeg forteller om graviditeten og alt som foregÄr, hun skal behandle meg og mÄ jo vite det. Jeg fÄr mer enn nok bedÞvelse, sÄ hun kan sette igang med tanna mi. Jeg kjenner ingenting og gÄr lettet derfra. Jeg mÄ tilbake dagen etter for behandling nr.2. Infeksjonen mÄ gÄ over av seg selv, fordi jeg er gravid kan jeg ikke fÄ antibiotika og jeg vil helst ikke ta sÄ mye smertestillende heller.


Dagen etter fyller jeg 39 Är og jeg starter bursdagen min med rotfylling hos tannlegen. Resten av dagen ligger jeg pÄ sofaen med vondt og uro for timen pÄ sykehuset om to dager. Det var ikke akkurat sÄnn jeg hadde planlagt denne dagen.


Vi kommer til sykehuset for 3.gang og en ny lege mÞter oss. Hun kan ikke se noen vekst eller utvikling pÄ ultralyden og er sikker pÄ at dette ikke har gÄtt bra. Vi blir enige om Ä gjÞre aborten nÄ uavhengig av HCG resultatet som ikke er klart enda. NÄ vet jeg at det ikke er hÄp og jeg er klar for Ä avslutte dette. Selv om det er hjerteskjÊrende og vondt, er det likevel godt med en avklaring.


Vi gÄr inn til sykepleieren som skal gi meg informasjon om hvordan aborten skal utfÞres. Jeg blir litt satt ut med en gang jeg ser henne, jeg har jo mÞtt henne fÞr. Jeg hospiterte hos henne da jeg jobbet som veileder for uplanlagte gravide. Jeg har jobbet med dette, gitt andre informasjon om abort og hÞrt kvinner fortelle meg at det er det verste de har vÊrt med pÄ og "aldri igjen". Jeg har ogsÄ hÞrt at det ikke var sÄ ille som fryktet, men akkurat nÄ husker jeg bare det fÞrste.


Hun har gitt denne informasjonen tusenvis av ganger fÞr, det er ikke vanskelig Ä hÞre. Hun har et tempo jeg ikke klarer Ä fÞlge og mÄten hun gir informasjonen pÄ hÞres mer ut som hun leser opp ingrediensene og fremgangsmÄten i en oppskrift, ikke hvordan utfÞre en abort som er sÄ uÞnsket som den kan fÄ blitt. Det er en sÄnn "ut av meg selv"-opplevelse og jeg klarer ikke Ä henge med uansett hvor mye jeg prÞver Ä fokusere pÄ det hun sier, og noe i meg tenker bare at jeg fÄr fÞlge skjemaet jeg fÄr med meg hjem og satse pÄ at Glenn har klart Ä fÞlge med bedre enn meg. Jeg fÄr en tablett der og da som skal stoppe utviklingen av embryoet og morgenen to dager etter skal jeg sette 4 tabletter som skal fÄ kroppen til Ä stÞte det ut. Jeg fÄr beskjed at en kraftig blÞdning kan komme allerede etter den fÞrste tabletten jeg tar pÄ sykehuset, men at jeg likevel mÄ fullfÞre med de 4 andre tablettene hjemme. Og det er akkurat det som skjer, jeg fÄr en kraftig blÞdning og jeg kan kjenne at kroppen kvitter seg med det som er der. Dette gÄr bra, men jeg gruer meg fryktelig til Ä fullfÞre aborten.


Jeg stiller vekkerklokka til 07, veldig tidlig for meg Ä vÊre pÄ en lÞrdag. PÄ nattbordet ligger de 4 tablettene jeg skal sette pÄ meg selv. Jeg prÞver Ä gjÞre det uten Ä tenke og kjenne sÄ mye. Aborten er jo allerede igang, HCG har sunket, nÄ er det bare Ä fullfÞre. Men jeg gruer meg sÄnn og jeg er sÄ innmari redd for smerter. Jeg har hatt sÄ mye smerter den siste uken og jeg vet ikke om jeg klarer mer smerter. Jeg setter tablettene, tar smertestillende og prÞver Ä sove videre.



Slik jeg husker det nÄ nÄr jeg skriver dette, sÄ gikk denne delen ganske greit. Mulig jeg har fortrengt det, men aborten var nok allerede gjort etter den fÞrste tabletten, sÄ noen store smerter eller veldige kramper kan jeg ikke huske i dag.


SĂ„ var det over 💔

Og jeg hÄper jeg aldri mÄ oppleve dette igjen.

PÄ denne reisen til Ä bli mamma har abort vÊrt helt utenkelig, selvfÞlgelig, og det var det SISTE jeg noensinne trodde jeg skulle erfare pÄ veien til Ä bli mamma.


Hvordan jeg kom meg igjennom denne uken med tannverk og infeksjon som ikke kunne behandles med antibiotika, to rotfyllinger og en abort over flere dager, skjĂžnner jeg fortsatt ingenting av. Det fĂžltes som om kroppen min var i ferd med Ă„ bryte sammen og jeg var helt frynsete og utafor pĂ„ innsiden. Da dette skjedde var det fortsatt fĂ„ som visste at vi var ufrivillig barnlĂžse og i prĂžverĂžrsbehandling, og kun noen veldig fĂ„ visste om aborten. Men de fĂ„ og veldig veldig gode (dere vet hvem dere er❀) holdt meg gjennom det og det er jeg evig takknemlig for. At jeg ogsĂ„ hadde verdens beste tannlege (si fra til meg dersom du ogsĂ„ vil gĂ„ til verdens beste, sĂ„ fĂ„r du nr hennes😇) som sĂžrget for at jeg ikke hadde vondt, sendte meg meldinger pĂ„ kvelden og spurte hvordan det gikk og til og med hadde bursdagspresang til meg pĂ„ bursdagen min, sĂžrget for at jeg klarte meg igjennom dette. Og selvfĂžlgelig, Glenn. Alltid❀



Sender alle dere som ogsĂ„ har mĂ„ttet ta abort pĂ„ veien til Ă„ bli mamma, tusenvis av klemmer❀

Og til deg som ikke har blitt mamma enda, neste gang er det DIN tur!đŸ€žđŸ»đŸ€â€ïž



Hegeklem♡

2 389 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page