• Hege

Aborten 🕊

13. januar 2018 og vårt 2. forsøk hos O.L.G.A Fertility Clinic, det 8. forsøket vårt totalt. Det er vinter i St.Petersburg og det er kaldt og mørkt, men vi kommer med håp og tro på at denne gangen er det vår tur. Jeg gleder meg til innsett, og på ettermiddagen går vi til klinikken og får satt inn den fineste blastocysten vi har på frys. Glade og forventningsfulle går vi derfra og til katedralen hvor vi, tradisjonen tro, tenner et lys for det lille embryoet vårt.

Det går ikke mer enn et par timers tid før bekymringen og alle katastrofetankene kommer snikende. Jeg blir forkjølet i løpet av kvelden og blir redd for at kroppen vil "prioritere" å bli frisk heller enn å bli gravid. Vi reiser hjem dagen etter og de fæle ventedagene er i gang.


Jeg blir skikkelig forkjøla og blir liggende på sofaen i flere dager. At jeg ikke er i form til å jobbe, være sosial eller finne på ting som kan distrahere meg litt, gjør at jeg får altfor mye tid til å kjenne etter, tenke og bekymre meg. Etter få dager er både jeg og klinikken redd for at jeg kan ha fått en blødning og jeg blir bedt om å iverksette den fryktede PLAN B. Jeg må opp i løpet av natten og sette sprøyter, ta ekstra tabletter hyppig gjennom hele døgnet og ha strengt sengeleie, jeg får kun gå på toalettet og korte turer opp for å hente noe før jeg må legge meg og bli liggende. Det er mye styr og i tillegg er jeg forkjøla og i dårlig form, og veldig veldig redd for at dette ikke går bra.



Dagen for å teste om jeg er gravid kommer. Jeg står tidlig opp og tar blodprøve hos Fürst for da får jeg kanskje svaret i løpet av dagen. På veien hjem klarer jeg ikke la være å kjøpe med meg en hjemme-graviditetstest. Selv om jeg pleier å være "flink" til å vente på blodprøvesvaret er fristelsen for stor i dag og når jeg kommer hjem tar jeg testen. Noe i meg har troen denne gangen på at testen er positiv og da jeg løfter opp testen ser jeg et blått kryss. Det er en litt svak strek, men det ER en strek og jeg blir så glad og så lettet og jeg kan bare ikke tro det. Det er som om et tonn med slit, bekymringer og uro blir løftet av meg der og da. Endelig kan jeg PUSTE igjen. Endelig er det VÅR TUR!



Så kommer blodprøvesvaret og HCG er på 66. Den skulle vært 100 eller mer. Gleden demper seg og når klinikken bekrefter at svaret er lavt, byttes gleden ut med bekymringer igjen. Jeg får beskjed om å ta nye prøver om to dager, da skal HCG ha doblet seg. To laaaaange dager snegler seg avsted og jeg tar ny test. HCG er 144, så den har mer enn doblet seg. Tilbake kommer gleden og lettelsen, og da Glenn kommer hjem på kvelden og jeg nikker og smiler da han spør, kan jeg kjenne lettelse i han da vi klemmer og holder rundt hverandre. Nå er det virkelig vår tur!


Jeg sender resultatet til klinikken som skriver at dette er "excellent news!" og at jeg nå kan bestille ultralyd om en måneds tid. Jeg sender også melding til Anette hos Frøyaklinikken som har fulgt meg opp før innsett og hun svarer at dette "høres veldig bra ut!" For å være helt sikker må jeg spørre både henne og klinikken om det er HELT SIKKERT at jeg er gravid nå, og begge bekrefter det.


Men. Jeg legger merke til én ting.
Ingen av de gratulerer meg med graviditeten.

Hvorfor gjør de ikke det?



Den neste uken forsøker jeg å nyte at jeg endelig er gravid, selv om jeg vet det enda er tidlig og alt kan skje. Jeg kjøper gravid-dagbok til meg og pappa-bok til Glenn, jeg følger med på app'er som viser utviklingen av embryoet og jeg prøver å slippe til gleden og gravidlykken. Men så får jeg en mail fra klinikken, de ber meg om å ta en ny HCG og en tidlig ultralyd siden det første HCG svaret var så lavt. Noen dager senere sitter Glenn og jeg så forventningsfulle og spente på venterommet, tenk at vi nå skal få se på ultralyden at jeg er gravid. Jeg hopper opp i stolen og Glenn sitter klar med mobilen for å filme ultralyden, dette minnet vil vi ha for evig og alltid❤️ Legen leter rundt og jeg blir urolig når hun ikke sier noe på en stund. Jeg ser på skjermen om jeg kan se noe, men så sier hun at hun ikke kan se noe der. Jeg blir til stein. Hun er rask med å avslutte ultralyden, beklager utfallet og sier jeg bare skal slutte med medisinene. Tårene triller sakte nedover og jeg klarer ikke å se bort på Glenn. Vi går derfra, i stillhet, har ingenting å si. Det som skulle bli et lykkelig øyeblikk og et nydelig minne har blitt til noe brutalt, vondt og ubeskrivelig hjerteskjærende.


Jeg sender mail til klinikken i St.Petersburg, de ber meg om å ikke få panikk, men fortsette med medisinene og at det pga muskelknutene mine kan være vanskelig å se på ultralyden. Vi skal vente på HCG resultatet og ta en ny ultralyd om noen dager igjen hvis HCG er normal. Snakk om å gå fra glede og forventning til fortvilelse og sorg til håp og muligheter igjen🤞🏻


Dagen etter ringer gynekologen som tok ultralyden. HCG er 1900 og jeg må komme på ultralyd med en gang. Hvis hun ikke ser noe nå er hun redd for at det er graviditet utenfor livmoren og da må jeg rett på sykehuset for behandling og mulig operasjon. Men jeg må ikke på sykehuset. Legen finner en svart liten runding på ultralyden, den fineste lille svarte rundingen jeg noen gang har sett. En liten fostersekk. Jeg tar ny HCG også. Den har steget til 2200 og jeg blir så glad. Klinikken svarer at jeg skal fortsette med medisiner og at de venter på nye svar etter neste ultralyd om en ukes tid igjen. En usikkerhet dukker opp i meg igjen og jeg kjenner at jeg må spørre om HCG stigningen er bra, de svarer at den ikke er optimal, men at jeg må prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Fra glad til urolig, igjen.



Jeg kjemper meg gjennom uroen de neste dagene og da jeg kommer på ultralyd igjen skal jeg være gravid i uke 7 og man skal kunne høre hjertelyd. Men det er ingen hjertelyd å høre og det er heller ingenting å se inne i den lille svarte rundingen. Jeg kler på meg mens jeg hører legen ringe til sykehuset og bestille time i morgen tidlig, hun sier det er "missed abortion".


Jeg skjønner at det er over.


Vi drar til gynekologisk avdeling på sykehuset tidlig dagen etter. Jeg må ta noen ekstra blodprøver fordi jeg har vært på en klinikk i utlandet og vi må vente på svaret fra de før jeg kan komme inn til legen. De finner ingenting på prøven, så vi kan få sitte på venterommet lenger inn i avdelingen. Der inne sitter det par på rekke og rad og alle kvinnene har store mager. Jeg vet ikke hvor jeg skal se. Det siste jeg trenger å se når jeg selv skal til en abort er å se gravide, og her det en hel haug av de, på samme venterom som meg. Jeg spør meg selv hvordan sykehuset kan ha et felles venterom for de som er gravide og de som skal ta abort, det er nesten uholdbart å sitte der og jeg må ta meg sammen for å ikke løpe ut derfra.


Legen gjør en ultralyd, hun ser fostersekken og noe inni som kan ligne på et foster. Jeg blir så glad for at hun ser noe der. Hun sier at hun ønsker å avvente aborten da hun ser at det er noe i utvikling og siden vi så veldig ønsker oss dette barnet. Hun spør om vi vil vente en uke og så komme tilbake da, og det vil vi. Vi kom dit for å ta abort, men går derfra med nytt håp, et bittelite håp, om at babyen vår bare er litt treig og vil utvikle og vokse seg større den neste uken. HCG er 2350. Den har økt. Men den skulle vært mye høyere. Uro igjen.


Jeg fortsetter med medisinene og hvordan jeg kommer meg gjennom den neste uken aner jeg ikke.


Vi er tilbake på sykehuset nøyaktig én uke etterpå. Jeg er sikker på at det blir abort i dag. Jeg håper jo på det beste, men legen ved klinikken i St.Petersburg har vært tydelig på at dette ikke kan gå bra, så jeg er forberedt på det. Vi møter en ny lege denne gangen. Ultralyden viser at fostersekken har vokst og HCG er 2750. Han sier han ikke kan forklare dette, men at han ikke hører noen hjertelyd og at det er liten mulighet for at dette kan gå bra. Han sier han forstår godt at det er vanskelig å avslutte dette svangerskapet som er så ønsket og sier videre at vi kan få komme tilbake om en uke igjen, hvis jeg og vi orker en uke til med venting og påkjenningen som dette er. Vi orker. Klart vi gjør det. Jeg kunne ikke levd med å ta en abort når fostersekken vokser og HCG øker, det er jo klare tegn på at det lille embryoet lever. Jeg lurer på om klinikken i Russland har "gitt opp", de takker bare for informasjonen fra meg og skriver at de venter til de hører noe mer.



Dagen etter pakker jeg med meg masse medisiner. Vi skal være en helg på hytta til søstera mi og det er virkelig AKKURAT det vi trenger nå. Vi elsker å være der og det er godt å komme seg bort litt bare vi to. Vi slapper av og vi går fine skiturer. Jeg vet at jeg ikke får trene etter egginnsett, så jeg tar det helt rolig og tenker at det ikke gjør så mye fra eller til når det uansett ser ut som dette ikke går veien. Den siste morgenen våkner jeg med tannverk og da vi kommer hjem drar jeg rett på tannlegevakta. Tanna mi er død, sier tannlegen, og den må rotfylles. I det jeg kommer inn døren hjemme gråter jeg hysterisk. Jeg har så vondt og det føles som om hele kroppen min rakner, at den er i ferd med å kollapse og bryte sammen. Alle disse ukene med medisiner og knusende beskjeder om graviditeten, to ganger til sykehuset de to siste ukene for å ta abort og nå DETTE. Jeg har hørt så mange skrekkhistorier om rotfyllinger og er så redd for enda mer vondt. Det er for mye. Jeg klarer ikke mer.


Heldigvis har jeg verdens beste og flinkeste tannlege, min gamle klassevenninne, Guro. Jeg begynner å gråte så fort jeg kommer inn til henne og hun gir meg en god klem og sier at dette er kjempevondt. Hun snakker om tanna mi, hun vet ikke at jeg er ufrivillig barnløs, så jeg forteller om graviditeten og alt som foregår, hun skal behandle meg og må jo vite det. Jeg får mer enn nok bedøvelse, så hun kan sette igang med tanna mi. Jeg kjenner ingenting og går lettet derfra. Jeg må tilbake dagen etter for behandling nr.2. Infeksjonen må gå over av seg selv, fordi jeg er gravid kan jeg ikke få antibiotika og jeg vil helst ikke ta så mye smertestillende heller.


Dagen etter fyller jeg 39 år og jeg starter bursdagen min med rotfylling hos tannlegen. Resten av dagen ligger jeg på sofaen med vondt og uro for timen på sykehuset om to dager. Det var ikke akkurat sånn jeg hadde planlagt denne dagen.


Vi kommer til sykehuset for 3.gang og en ny lege møter oss. Hun kan ikke se noen vekst eller utvikling på ultralyden og er sikker på at dette ikke har gått bra. Vi blir enige om å gjøre aborten nå uavhengig av HCG resultatet som ikke er klart enda. Nå vet jeg at det ikke er håp og jeg er klar for å avslutte dette. Selv om det er hjerteskjærende og vondt, er det likevel godt med en avklaring.


Vi går inn til sykepleieren som skal gi meg informasjon om hvordan aborten skal utføres. Jeg blir litt satt ut med en gang jeg ser henne, jeg har jo møtt henne før. Jeg hospiterte hos henne da jeg jobbet som veileder for uplanlagte gravide. Jeg har jobbet med dette, gitt andre informasjon om abort og hørt kvinner fortelle meg at det er det verste de har vært med på og "aldri igjen". Jeg har også hørt at det ikke var så ille som fryktet, men akkurat nå husker jeg bare det første.


Hun har gitt denne informasjonen tusenvis av ganger før, det er ikke vanskelig å høre. Hun har et tempo jeg ikke klarer å følge og måten hun gir informasjonen på høres mer ut som hun leser opp ingrediensene og fremgangsmåten i en oppskrift, ikke hvordan utføre en abort som er så uønsket som den kan få blitt. Det er en sånn "ut av meg selv"-opplevelse og jeg klarer ikke å henge med uansett hvor mye jeg prøver å fokusere på det hun sier, og noe i meg tenker bare at jeg får følge skjemaet jeg får med meg hjem og satse på at Glenn har klart å følge med bedre enn meg. Jeg får en tablett der og da som skal stoppe utviklingen av embryoet og morgenen to dager etter skal jeg sette 4 tabletter som skal få kroppen til å støte det ut. Jeg får beskjed at en kraftig blødning kan komme allerede etter den første tabletten jeg tar på sykehuset, men at jeg likevel må fullføre med de 4 andre tablettene hjemme. Og det er akkurat det som skjer, jeg får en kraftig blødning og jeg kan kjenne at kroppen kvitter seg med det som er der. Dette går bra, men jeg gruer meg fryktelig til å fullføre aborten.


Jeg stiller vekkerklokka til 07, veldig tidlig for meg å være på en lørdag. På nattbordet ligger de 4 tablettene jeg skal sette på meg selv. Jeg prøver å gjøre det uten å tenke og kjenne så mye. Aborten er jo allerede igang, HCG har sunket, nå er det bare å fullføre. Men jeg gruer meg sånn og jeg er så innmari redd for smerter. Jeg har hatt så mye smerter den siste uken og jeg vet ikke om jeg klarer mer smerter. Jeg setter tablettene, tar smertestillende og prøver å sove videre.



Slik jeg husker det nå når jeg skriver dette, så gikk denne delen ganske greit. Mulig jeg har fortrengt det, men aborten var nok allerede gjort etter den første tabletten, så noen store smerter eller veldige kramper kan jeg ikke huske i dag.


Så var det over 💔

Og jeg håper jeg aldri må oppleve dette igjen.

På denne reisen til å bli mamma har abort vært helt utenkelig, selvfølgelig, og det var det SISTE jeg noensinne trodde jeg skulle erfare på veien til å bli mamma.


Hvordan jeg kom meg igjennom denne uken med tannverk og infeksjon som ikke kunne behandles med antibiotika, to rotfyllinger og en abort over flere dager, skjønner jeg fortsatt ingenting av. Det føltes som om kroppen min var i ferd med å bryte sammen og jeg var helt frynsete og utafor på innsiden. Da dette skjedde var det fortsatt få som visste at vi var ufrivillig barnløse og i prøverørsbehandling, og kun noen veldig få visste om aborten. Men de få og veldig veldig gode (dere vet hvem dere er❤️) holdt meg gjennom det og det er jeg evig takknemlig for. At jeg også hadde verdens beste tannlege (si fra til meg dersom du også vil gå til verdens beste, så får du nr hennes😇) som sørget for at jeg ikke hadde vondt, sendte meg meldinger på kvelden og spurte hvordan det gikk og til og med hadde bursdagspresang til meg på bursdagen min, sørget for at jeg klarte meg igjennom dette. Og selvfølgelig, Glenn. Alltid❤️



Sender alle dere som også har måttet ta abort på veien til å bli mamma, tusenvis av klemmer❤️

Og til deg som ikke har blitt mamma enda, neste gang er det DIN tur!🤞🏻🍀❤️



Hegeklem♡

© 2018 Lengtetid