9 år og still going strong 💘

Fredag for to dager siden var det 20.mars og det er en viktig og fin dag for Glenn og meg, det er nemlig den datoen vi bestemte oss for å bli kjærester back in 2011. Da var det litt over 1 måned siden jeg hadde kommet hjem fra feltoppdrag i Etiopia, vi hadde vært sammen hver eneste dag fra jeg kom tilbake og da vi satt og småpratet under middagen den 20.mars 2011 dreide samtalen over på oss to og plutselig var vi kjærester❤️ Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan vi traff hverandre og hvordan starten på oss var, i dette innlegget ❤️

Jeg og vi er ikke særlig opptatt av Valentines day og dager som dette, men det er faktisk veldig hyggelig å ha en dato som er vår og som er en fin anledning til å gi hverandre litt ekstra oppmerksomhet, til å mimre tilbake til starten og til å huske opplevelser og fine minner vi har sammen. På fredag var det altså 9 år siden vi ble sammen. Det føles som en liten evighet samtidig som det har gått innmari fort. 9 år! Tenk det!

Det måtte jo feires og denne fredagen var vi mot normalt, hjemme begge to. Korona pandemien er over oss og vi må være hjemme, så vi hadde hele dagen vår sammen. Etter frokost bakte og stekte jeg rundstykker, vi kokte kaffe, smurte niste og pakket sekken. Så ruslet vi ut i nydelig vårvær med frisk luft og en sol som varmet, og fant oss en fin plass ved et vann i marka. Der ble vi en god stund og spiste en deilig lunsj med selskap av ender og sesongens første insekter. Ingenting å rekke, bare tid og ro til å være sammen - en deilig fredag og kjærestedag. Da kvelden kom hoppet vi ut av turtøyet og inn i skjorte og bluse, satte på en romance-spilleliste på Spotify, tente lys og skålte i champagne mens vi laget en ny og fantastisk god middagsrett sammen. TV'en var av og mobilene lagt bort, denne kvelden ville vi bare stenge verden ute litt og bare nyte god mat, vin, dessert og hverandre.

Det var fint å feire kjærligheten og at vi har valgt hverandre hver eneste dag i 9 år. Det er ingen selvfølge å holde sammen i 9 år og det er i hvert fall ingen selvfølge når man er ufrivillig barnløse og de fleste årene som par har strevd mye for å bli foreldre. At det kan være krevende å være et par og ha det godt sammen i årevis er det liten tvil om, men den ekstra belastningen som følger med hormonbehandlinger, forsøk, nedturer, økonomi, venting, prøving, sorg, skuffelser og den innvirkningen prøverørsbehandling har på alt i livet og samlivet, er vanskelig å forestille seg før man har vært der selv og opplevd det. Det er mange par som ikke kommer ut av ufrivillig barnløshet sammen, og det forstår jeg godt. Det er beintøft å bevare kjærligheten og parforholdet når man er langt nede, sliten inn til margen, redd og frustrert og i livskrise år etter år. Ofte er man ulike og kommuniserer ulikt og reagerer på det som skjer ulikt. Trykket og fortvilelsen er så stor og det er uunngåelig å ikke la det gå utover hverandre. Det er alt annet enn lett å være sammen og holde ut alt det prøvingen forårsaker og utsetter parforholdet for, og man må mange ganger kjempe for å holde sammen.

Jeg og vi har også kjent på masse av dette, og særlig i 2017, da hadde vi 6 turer til St.Petersburg på 10 måneder og en missed abortion. Vi var begge utslitt, frustrerte og fortvilet og som kjærester hadde vi en dårlig periode og jeg ble redd for at vi to ikke skulle klare oss igjennom dette som et par. Vi trengte en prøverørspause og ettersom tiden gikk var det godt å kjenne at pausen hjalp. Vi klarte å dempe stresset og fant sakte tilbake til hverandre, vi fikk mer overskudd og har hatt det mye bedre etter det. Vi forstod at vi måtte passe bedre på oss i alt dette og det har vi forsøkt å gjøre siden.

Vi bestemte oss for at prøvingen ikke skulle ødelegge oss og det har vært en viktig ledestjerne for oss.

Vi får ofte kommentarer fra venner og kjente at vi virker så sterke sammen og at det er fint å se kjærligheten mellom oss og at vi ser ut til å klare alt dette godt sammen som par. Jeg blir alltid veldig glad og rørt når jeg hører dette og jeg blir til og med bittelittegranne stolt, for dette går jo ikke av seg selv. Relasjonen vår er noe vi bevisst jobber med og kjemper for, og at andre ser det er utrolig godt og en veldig fin bekreftelse å få.

Da vi hadde den koselige middagen vår på fredag snakket vi om oss og årene vi har hatt sammen, og jeg spurte Glenn om hva han tror er grunnene til at vi som par har klart oss så langt i alt vi har vært igjennom som ufrivillig barnløse, hva vi gjør og ikke gjør som hjelper oss til å bevare kjærligheten og fortsatt være oss to. Sammen kom vi frem til flere ting som jeg fikk lyst til å dele med dere. Kanskje de kan være til nytte og inspirere dere også til å ta litt ekstra godt vare på kjærligheten i lengtetiden?

Jeg håper det, og her er det vi kom frem til som hjelper oss i lengtetiden vår:

❤️ Vi skylder ikke på hverandre.

Dette var det første Glenn sa og jeg skjønner godt at dette var det første han kom på, for dette er kjempeviktig og helt grunnleggende for at vi skal kunne være i prøverørsbehandling og klare oss gjennom dette som et par med kjærligheten i behold. Jeg skylder ikke på Glenn for at sædkvaliteten er redusert og Glenn skylder ikke på meg for at de befruktede eggene ikke fester seg. Dette kan vi ikke noe for noen av oss. Kanskje er vi født sånn og kanskje har vi blitt sånn, det vet vi ikke. At vi strever med å bli foreldre er en felles utfordring vi har og ikke en av oss sin skyld. Vi skylder ikke på hverandre og vi gjør dette sammen.

❤️ Vi har et felles mål.

Vi vil bli foreldre og det er et mål vi har sammen. Dette er et VI-prosjekt. Vi vil dette like mye og gjør alt vi kan begge to for at vi skal få oppleve babydrømmen. Vi prioriterer å gjøre det som trengs for å bli foreldre og vet at andre ting innimellom må vike for at drømmen vår skal gå i oppfyllelse. Vi vil dette sammen.

❤️ Vi blir enige om det neste steget på reisen vår.

Dette henger litt sammen med punktet over, men selv om vi begge har et felles mål om å bli foreldre har det ikke vært gitt at vi er enige om alle stegene til å bli det eller at vi er villige til å benytte oss av alle mulighetene vi har. Jeg sa f.eks. før vi startet i behandling at vi skulle gi prøvingen 1 år og 3 forsøk og hvis vi ikke hadde lykkes da, skulle vi gi oss. Senere sa jeg at vi ikke skulle reise utenlands for behandling og etter det igjen sa jeg at vi ikke skulle bytte klinikk. But look at us now! Alt dette har vi endt opp med å gjøre likevel og vi har nok lært at vi må bli enige om ting etter hvert som de dukker opp. Hver gang vi står overfor et nytt valg på denne reisen snakker vi sammen om hva vi vil videre og vi blir og har, heldigvis, så langt blitt enige hver gang om veien videre for oss.

❤️ Vi kommuniserer.

Når det kommer til kommunikasjon er vi to ganske så ulike og kanskje litt typisk mann og kvinne, hvis jeg kan få lov til å generalisere litt. Glenn har ikke i nærheten like mye behov for å snakke om ting som meg eller å snakke om de samme tingene om og om igjen. Jeg elsker å filosofere og snakke om det jeg kaller "de viktige tingene i livet", og de gangene jeg sier til Glenn: "Kan vi ikke snakke litt om livet daaaa?", får jeg bare DET blikket tilbake🙄 Haha! Neida, vi trenger ikke å snakke om livet hele tiden, men jeg insisterer på at vi skal snakke sammen og fortelle hverandre hva vi tenker og trenger i denne prosessen og i hverdagen ellers. Mulig jeg er litt arbeidsskadet av å være terapeut, men det får så være, jeg er uansett overbevist om at kommunikasjon er avgjørende for å fungere godt sammen. Dessuten orker jeg ikke å gå rundt å gjette og lure på hva Glenn tenker og føler, så jeg spør og vil vite og så deler jeg tilbake hva jeg tenker og føler, så han også vet og slipper å gjette og lure. Da sparer vi oss selv og hverandre for mye uro og mange misforståelser, og det gir oss rom til å dele med den andre og lytte til hva den andre har å si. SÅ viktig❣️

❤️ Vi vet at vi er forskjellige.

Glenn og jeg er veeeeldig forskjellige, og det byr på en del utfordringer og særlig på denne reisen vi er på sammen. Vi tenker forskjellig, føler forskjellig, reagerer forskjellig og håndterer ting forskjellig. Men det er ikke bare en ulempe, det er også en fordel mange ganger fordi det hjelper oss å se situasjonen og oss selv fra et annet perspektiv, og ikke minst så kan vi hjelpe hverandre opp når en av oss er nede. Det viktigste er å huske på at forskjellen mellom oss ikke betyr at den ene har rett eller den andre har feil, men at vi er ulike og at vi er forskjellige. Ikke rett eller feil, bare forskjellig. ❤️ Vi er opptatt av andre ting i livene våre også.

Vi er begge opptatt av å ikke forsvinne inn i den mørke tunnelen hvor livet der inne bare handler om prøverørsbehandling og kampen for å bli foreldre. Det går selvfølgelig ikke en dag uten at vi tenker på det, og vi snakker om det mer eller mindre hver dag og det er det viktigste prosjektet i livet vårt nå og har vært det de siste årene, men det er ikke alt. Heldigvis. Vi er opptatt av andre ting i livet også og har andre ting som engasjerer oss. Vi er begge to innmari glad i jobbene våre og det gir oss enormt mye hver eneste dag. Vi elsker opplevelser og vi elsker å reise. Vi er opptatt av å fylle dagene og livene våre med andre fine ting enn bare babydrømmen, og vi gjør så godt vi kan for å ikke gå i prøverørsfella og sette hele livet på vent i lengtetiden. Det er godt å være med venner, være sosiale og glemme prøvingen en stund, og vi har faktisk ikke behov for å snakke om det hele tiden. Vi har begge to levd gode liv før vi startet på reisen vår til å bli foreldre, vi har reist og opplevd masse spennende og det hjelper oss til å huske på at livet er mye mer enn å bare skulle få barn og være forelder. Livet har SÅ MASSE fint å by på og lengtetiden blir veldig mye bedre når vi husker på det og gir disse tingene oppmerksomhet.

❤️ Sist, men ikke minst. Vi har bestemt oss for at dette ikke skal knekke oss.

Da det stormet som verst i 2017 og jeg ble redd for at vi ikke skulle komme oss gjennom dette sammen, sa jeg til Glenn at "det viktigste er jo oss to". Det er ikke sikkert det er sånn for alle, men skulle vi to miste hverandre i dette hadde vi virkelig tapt. Ikke bare kampen for å bli foreldre, men også tapt kjærligheten og hverandre. Skal vi i det hele tatt ha sjanse til å komme oss igjennom disse årene og oppleve babydrømmen må det være VI FØRST. Det betyr at vi må ha prøverørspauser så vi kan hente oss inn, få overskudd og finne tilbake til hverandre når alt bare handler om å kjøre på med behandlinger og forsøk. Det er ikke om å gjøre og komme først frem til målet, det viktigste er at vi kommer i mål sammen. Så vi prioriterer prøverørspauser, god helse, fritid, ferie, tid sammen, hyggelige opplevelser og å være kjærester. Vi vil være sammen og vi skal klare oss uansett. Det er planen!

Vi er heldige som får feire 9 år sammen og som opplever at lengtetiden og babydrømmen har gjort oss sterkere sammen. Det kunne veldig fort vært omvendt. Men at vi klarer oss som par betyr ikke at alt er gull og grønne skoger hos oss hele tiden, absolutt ikke. Vi, som mange andre, har de samme kranglene om og om igjen med ujevne mellomrom og vi blir skikkelig lei og ønsker hverandre dit pepper'n gror de gangene det går en kule varmt. Men fordi vi står i alt det vi står i og har gjort det i flere år har vi nok en ekstra omsorg for hverandre og vi vet og kjenner at vi vil hverandre vel. Og det er denne kjærligheten som gjør at vi tåler noen krangler og som gjør at vi velger hverandre igjen og igjen.

Måtte vi velge hverandre for alltid❤️

Til neste gang, ta vare i lengtetiden og husk at du IKKE er alene❤️

Hegeklem